Et valg jeg aldri har angret på

VINDEN hadde slitt seilene løs fra masten, og strømmen førte oss ubønnhørlig mot de farlige klippene. Det så ut til å være bare et spørsmål om minutter før vi ville forlise.

Dette hendte i desember 1937, og vi var på vei fra Indonesia til Australia i den 54-fots, tomastete seilbåten «Lightbearer». I tre år var båten blitt brukt for å bringe budskapet om Guds rike ut til øyene i Indonesia.

Da alt håp så ut til å være ute, kom styrmannen på at hjelpemotorer vanligvis er sterkest i revers. Han satte raskt motoren i revers, og til vår store overraskelse og lettelse gikk det. Vi bakket bort fra klippene i siste øyeblikk.

Dette hendte for over 50 år siden. Hvordan hadde det seg at jeg var den eneste kvinne om bord på «Lightbearer»?

Nødt til å treffe et valg

I 1926, da jeg var 16 år gammel, lærte bestemor meg om Bibelens løfter om en ny verden. Etter hvert begynte jeg å fortelle andre om det jeg hadde lært, ved å forkynne fra hus til hus i nærheten av vårt hjem i Perth i Australia. Far var rasende fordi han mente jeg førte skam over ham. Jeg ble døpt i 1929, og samme år tvang far meg til å velge — enten å slutte å forkynne eller å flytte hjemmefra.

Jeg var svært glad i familien min, og selv om jeg visste at jeg ville komme til å savne foreldrene mine og de to søstrene og seks brødrene mine, flyttet jeg hjemmefra og begynte å erfare pionertjenestens gleder.

Harde tider i 1930-årene

En stund forkynte jeg i området omkring Perth, hovedstaden i staten Western Australia. Men så ble jeg innbudt til å slutte meg til en gruppe pionerer som forkynte i de avsidesliggende områdene i landet.

Det kunne være et hardt liv, for ofte måtte vi sove i telt ute i bushen. Den verdensomfattende økonomiske depresjonen nådde Australia tidlig på 1930-tallet, og mange gårdbrukere oppdaget at det var vanskelig å klare seg. Vi leverte derfor litteratur i bytte mot egg, kjøtt og grønnsaker.

I 1933 drog jeg nordover sammen med de andre pionerene. Etter hvert som vi nærmet oss ørkenen i de sentrale deler av Australia, ble trærne mindre og mer forkrøplet, og bunnvegetasjonen ble erstattet med sand. Men vi fikk igjen i fullt monn når vi, selv etter små mengder regn, kunne glede oss over kilometer etter kilometer med viltvoksende blomster. Enkelte ganger måtte vi ganske enkelt stanse bilen og med dyp verdsettelse betrakte den gudgitte skjønnheten som omgav oss.

For å komme fram til enkelte gårder måtte vi ta av oss sko og strømper og vasse over elver og bekker. Vi snakket med folk mens de klipte sauer, pløyde, melket eller laget mat. Vanligvis fikk vi ganske lange samtaler med dem som arbeidet. De syntes kanskje det var vanskelig å avvise oss, ettersom vi nettopp hadde vasset over en stri bekk for å komme fram til gården.

Ekteskap og tjeneste i fremmede land

I 1935 stoppet Clem Deschamp i Perth på vei til et stevne i Sydney. Han var en ung pioner som hadde hjulpet til med å organisere forkynnelsen på Java, den folkerikeste øya i Indonesia, og hadde ofte arbeidet sammen med pionergruppen vår i forkynnelsesarbeidet. Jeg var 25 år gammel, og han var 29. Jeg syntes han var høy, mørk og kjekk. Etter at vi hadde lært hverandre å kjenne, tenkte vi: ’Finnes det noen bedre måte å tjene Jehova på enn å gjøre det sammen?’ Vi bestemte oss derfor for å gifte oss før vi overvar stevnet i Sydney. Jeg hadde aldri vært så lykkelig før.

Etter stevnet ble vi tildelt distrikt i Melbourne. Senere samme år ble Clem utnevnt til å tjene som reisende tilsynsmann i staten Victoria, og vi fikk det privilegium å besøke hver eneste menighet i denne staten. Deretter gledet vi oss over at Clem ble bedt om å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Indonesia. Vi seilte opp langs vestkysten av Australia, og i juni 1936 kom vi fram til Surabaja, en av de største byene på Java.

Indonesia — en helt annen verden!

På den ene siden av gaten så vi Cadillac’er og menn i hvite dresser og damer i flotte kjoler. På den andre siden av gaten så vi vogner trukket av vannbøfler — ofte med kusken sovende i vognen — og velskapte kvinner kledd i fargerike saronger og menn som bar på kurver med matvarer og messingsaker. Kurvene hang ned fra lange stenger som de bar tvers over skuldrene. De skyndte seg av gårde med sin særegne hoppende, men samtidig subbende gange.

Vi praiet en taxi og drog hjem til en som hadde vist interesse for budskapet om Guds rike da Clem ved en tidligere anledning hadde vært i Surabaja. En stor, hvitkledd mann, som fikk meg til å tenke på Moses, tok imot oss med åpne armer, akkurat som patriarkene i fortiden gjorde. En slik varme og begeistring fikk meg til å føle meg virkelig velkommen.

Verten vår hadde vært millionær, men på grunn av et plutselig og voldsomt prisfall på sukker, hadde han nå økonomiske problemer. Men hans livsglede var uforandret, og han hadde tatt varmt imot Bibelens sannhet. Vi ble hos ham bare en kort tid før vi flyttet til hovedstaden, Batavia, som nå heter Djakarta. Der tok Clem over etter Frank Rice, som reiste til Fransk Indokina.

Et fascinerende distrikt

Vi lærte oss å forkynne på nederlandsk og malayisk, og vi forkynte både i velstående strøk og i små hyttebyer som kalles kamponger. Når vi forkynte i disse landsbyene, hendte det at 50 barn i fillete og altfor små klær fulgte etter oss fra dør til dør. Vi leverte en mengde bøker over hele Java.

Båten «Lightbearer» ble brukt i forkynnelsesarbeidet på de mange indonesiske øyene, deriblant Celebes og Borneo. I hver eneste lille havn vi kom til, spilte mannskapet en plate med en av talene til J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president. Forestill deg hvor overrasket disse isolerte malayiske landsbyboerne ble når de så en stor seilbåt komme inn i havnen deres og hørte en høy, kraftig røst! En flygende tallerken ville knapt ha vakt større oppmerksomhet.

Men presteskapet hisset opp myndighetene mot arbeidet vårt, og det førte til at «Lightbearer» ikke fikk slippe inn i noen havn i Indonesia. Det ble derfor bestemt at båten skulle returnere til Australia. Siden bror Rutherford skulle besøke Sydney, var vi oppsatt på å reise tilbake dit, og vi reiste derfor med båten tilbake. Det var da vi nesten forliste.

Rutherfords oppmuntrende besøk

I avisene kunne vi lese overskrifter som «Jehovas vitner får ikke bruke rådhuset i Sydney — dommer Rutherford får ikke lov til å lande». Selvfølgelig landet han, men trass i store anstrengelser fikk vi ikke lov til å bruke rådhuset i Sydney. Men det var like bra at søknaden ble avslått. Rådhuset hadde nemlig bare sitteplass til 4000, noe som ville ha vært altfor lite.

All den urettferdige motviljen vi hadde møtt, slo tilbake på våre motstandere. Oppstyret vakte så stor interesse at 25 000 overvar møtet, som til slutt ble holdt på en stor sportsarena i Sydney. Oppmuntret av denne opplevelsen var vi oppsatt på å vende tilbake til vårt tildelte distrikt.

Spennende forkynnelse på Sumatra

Straks vi kom tilbake til Indonesia, bestemte Clem at det burde bli forkynt på øya Sumatra igjen. Sammen med Henry Cockman, som også var australier, drog Clem og jeg dit, og sammen forkynte vi i alle fjellområder og på alle rismarker over hele øya. Vi bodde på vandrehjem. Noen av de stedene vi bodde på, var komfortable, mens andre var svært mangelfulle.

Da vi forkynte i en landsby som hovedsakelig bestod av små kinesiske butikker, leverte vi i løpet av én time en hel kartong med bøker på kinesisk. Butikkinnehaverne hadde knapt sett en hvit kvinne før, og ingen hvit kvinne hadde noen gang oppsøkt deres beskjedne butikk. Jeg vet ikke om det var grunnen til at jeg leverte en bok i hver forretning, men jeg leverte i hvert fall så mange bøker at Clem og Henry brukte mesteparten av tiden til å hente nye forsyninger til meg fra bilen.

I en annen landsby var jeg på vei tilbake til bilen for å hente mer litteratur, da jeg oppdaget at mange mennesker hadde flokket seg rundt bilen og ropte og gestikulerte. Det så ut til at det kunne bli bråk. Jeg skyndte meg bekymret dit og ble overrasket over å se Clem stå halvveis ute av bilen og dele ut blad så fort han bare kunne. Bidragene for bladene ble sendt fra den ene til den andre, og så sendte Clem bladet samme veien tilbake til vedkommende som hadde betalt. Det var en utrolig opplevelse — folk praktisk talt klatret oppå hverandre for å få tak i litteratur.

En kveld kom vi fram til den lille byen Banko. Ettersom den flåten som krysset elven, ikke gikk flere ganger den dagen, tok vi inn på et pensjonat på stedet. Verten rådet oss til å ta en dusj med en gang, noe vi syntes var en merkelig oppfordring fra en person som tilhørte et vanligvis høflig folkeslag. Clem spurte om vi hadde tid til å slukke tørsten først, men innehaveren bad oss innstendig om å dusje så fort som mulig siden badet var utendørs.

Vi trodde han hadde noe å utsette på vår renslighet, helt til han forklarte: «Det er massevis av tigrer her. De fleste kvelder etter mørkets frembrudd lusker det tigrer omkring utenfor.» Vi stod i resepsjonen, hvor det hang seks store tigerskinn på veggen. Skinnene var hele; til og med tennene og det store hodet til disse fantastiske skapningene var på plass. Det skulle være unødvendig å si at vi straks tok en dusj. Det er sannsynligvis den raskeste dusjen jeg noen gang har tatt!

Da vi kom tilbake til Djakarta, hadde Hitler invadert Polen, og dermed var den annen verdenskrig i gang. Den politiske situasjonen i Indonesia var svært spent.

Motstanden mot arbeidet øker

En stor del av litteraturen vår ble forbudt, og hvis myndighetene fant slik litteratur, beslagla de den. Ved en anledning insisterte en politimann på å undersøke kartongene med bøker som vi hadde stablet opp i bilen der baksetet vanligvis var. Motet sank, for vi hadde akkurat mottatt en ny forsendelse av den forbudte boken Fiender. Han lette iherdig gjennom alle de kartongene som lå øverst, men fant ingen bøker som var forbudt.

Idet han skulle begynne å lete gjennom de kartongene som lå underst, der hvor de forbudte bøkene lå, begynte det plutselig å styrtregne. Politimannen og Clem løp for å finne ly i nærheten, men selv på den korte strekningen ble de gjennomvåte. Men skybrudd i tropene slutter like plutselig som de begynner, så da det var over, skyndte politimannen seg straks tilbake og fortsatte å lete gjennom kartongene. Forestill deg hans skuffelse og Clems vantro da han heller ikke nå fant noe forbudt litteratur!

Jeg våget ikke å bringe «miraklet» på bane før vi var et godt stykke unna. Jeg hadde nemlig byttet om på kartongene, slik at de kartongene som inneholdt boken Fiender, nå lå øverst. Siden politimannen allerede hadde undersøkt de kartongene som lå øverst, lette han uten å vite det gjennom de samme kartongene to ganger!

Til å begynne med ble publikasjonene våre forbudt fordi de var anti-nazistiske. Etter at tyskerne invaderte Nederland, var ikke de nederlandske embetsmennene like velvillig innstilt til Hitler. Vi spurte derfor om ikke de publikasjonene som tidligere var blitt beslaglagt, kunne bli frigitt, og det ble de. Men det var ikke lenge vi fritt kunne utføre vårt forkynnelsesarbeid.

En morgen jeg satt på kontoret og skrev, ble døren revet opp, og inn marsjerte tre nederlandske embetsmenn i full militær uniform — med fjær i hatten, paradekårde og medaljer. Tidligere var arbeidet vårt blitt forbudt i Australia, og nå ble det forbudt i Indonesia. I november 1941 foreslo Selskapet at alle misjonærer skulle vende tilbake til Australia, noe vi også gjorde.

Det føltes rart å sitte på møtene og høre mer engelsk enn jeg hadde gjort på mange år. En annen stor forandring skjedde da vi fikk en nydelig liten gutt. Kort tid etter ble Clem bedt om å dra til Perth for å ta hånd om Selskapets lager. Fra dette lageret ble det sendt ut litteratur til hele staten Western Australia. Vi fortsatte dessuten i pionertjenesten.

Vi besøker Indonesia igjen

I 1971 drog Clem og jeg tilbake til Java for å overvære et stevne. Det hadde skjedd store forandringer siden sist. For det første var jeg ikke lenger 31 år, men 61. Vi gledet oss over å møte så mange gamle kjente. Én minnet oss om at Clem hadde døpt ham på en rismark da han var 16 år gammel. Nå var han 46 år og kunne presentere oss for sine barnebarn. Etter stevnet overnattet vi hos gamle venner. Alt var som før — vi bodde i det samme huset, i det samme rommet, ja, vi sov til og med i den samme sengen. Selv gullfiskene i dammen så ut til å være de samme. Det var som om vi hadde sovet i 30 år og så våknet.

Noen andre av våre gode venner bodde i Bandung, 96 kilometer oppe i fjellene. Husmoren i familien sa til meg hvor glad hun var for at jeg hadde vokst meg sunn og frisk! Hun sa at hun før i tiden hadde vært bekymret over at en kvinne som var så tynn som meg, arbeidet i tropene. Jeg måtte smile over de forskjellene i vår kultur som påvirker vår oppfatning av hvor fyldig en bør være.

Vi fortsatte vår nostalgiske reise, og en venn av oss forklarte at mange av de bøkene som var blitt levert til nederlandske innbyggere i tidligere tider, til slutt havnet hos brukthandlerne da nederlenderne reiste. Der ble de kjøpt av andre som var ute etter å skaffe seg lesestoff. Enkelte som fikk tak i vår litteratur på denne måten, fikk en ganske god forståelse av Bibelen, og de gledet seg over å kunne delta i forkynnelsesarbeidet så snart de fikk kontakt med vitnene.

På ett sted gikk et av Jehovas vitner til faren sin for å vise ham de bibelske sannheter han hadde lært. Faren holdt imidlertid fast på at han hadde funnet den sanne religion. Han hadde samlet omkring 100 personer for å tilbe Gud på den måten han mente var riktig. Forestill deg hvor overrasket sønnen ble da han oppdaget at disse menneskene studerte Selskapet Vakttårnets litteratur! De ante ingenting om at det allerede fantes en verdensomspennende organisasjon som tilbad Jehova på samme måte!

Et lykkelig valg

Det er nå 60 år siden jeg ble døpt, og i 58 av disse årene har jeg hatt gleden av å være pioner. Mannen min, Clem, ble dessverre rammet av Parkinsons sykdom og ble gradvis svakere. Etter hvert måtte han ha mye hjelp selv for å kunne sitte i rullestol. Han sovnet stille inn i 1987. Jeg er glad for at han fikk slippe, men savnet etter ham er stort.

Det er fremdeles til stor glede for meg å kunne ta del i pionertjenesten. Den gjør meg lykkelig og tilfreds. Jeg har nok å gjøre, og hvis jeg noen gang har en ledig stund, kan jeg i kjærlighet tenke tilbake på det rike livet jeg har levd sammen med min kjære mann, Clem. Jeg er svært glad for at jeg valgte som jeg gjorde for 60 år siden. — Fortalt av Jean Deschamp.

[Bilde på side 11]

«Lightbearer», januar 1935

[Bilde på side 13]

Clem og jeg da vi var unge

[Bilde på side 15]

Jean Deschamp i dag