«Jeg har holdt meg til troen»
FORTALT AV VENNER AV BRUNELLA INCONDITI
«LØRDAG var en forferdelig lang og ensom dag. Jeg var helt alene på rommet, og jeg var fortvilt. Det var som om jeg gikk gjennom en korridor. Alt gikk bra, men plutselig var det noen som slo igjen døren rett foran meg, og jeg kunne ikke komme videre, uansett hvor mye jeg prøvde.»
Skuffelsen var tung å bære for 15 år gamle Brunella Inconditi. Det som skulle ha vært den viktigste dagen i hennes liv, bare gled forbi. Tidligere det året hadde hennes kjærlighet til Jehova og til Bibelen tilskyndt henne til å innvie sitt liv til Jehova. Hun hadde planer om å bli døpt på Jehovas vitners områdestevne med temaet «Det rene språk» i Montreal i Canada. I stedet kom hun ut for en trosprøve som skulle vare livet ut.
To dager før Brunella skulle symbolisere sin innvielse til Gud ved vanndåpen, fikk hun vite at hun hadde leukemi (blodkreft). Leger ved det lokale barnesykehuset ønsket å begynne behandlingen umiddelbart, så Brunella ble værende på sykehuset.
Hun gjør inntrykk på legene
Brunella var klar over at blodet er hellig for Jehova Gud. (3. Mosebok 17: 11) Foreldrene hennes, Edmondo og Nicoletta, hadde stilt som betingelse at det ikke skulle brukes blod i behandlingen av datteren deres. «Brunella ville også selv si dette til legene, selv om hun var mindreårig,» forteller faren hennes. «Hun sa bestemt at hun ikke ville ha noen behandling som ville utgjøre et brudd på Bibelens påbud om å ’avholde seg fra blod’.» — Apostlenes gjerninger 15: 20.
Den 10. juli 1990 hadde tre leger og en sosialarbeider et møte med Brunellas foreldre og to tilsynsmenn fra den lokale menighet av Jehovas vitner. Prøver hadde bekreftet at Brunella hadde akutt lymfatisk leukemi. Legene forklarte hvordan de hadde tenkt å gå fram for å bekjempe sykdommen. De gjorde taktfullt oppmerksom på at den var svært vanskelig å behandle. «Brunellas oppførsel og hennes besluttsomhet når det gjaldt å adlyde Gud, hadde gjort inntrykk på både legene og sosialarbeideren. De var imponert over foreldrenes kjærlighet og over støtten fra venner i den kristne menighet. De satte også pris på at vi viste forståelse og respekt for den stilling de var i,» forteller en av de eldste i menigheten.
Legene bestemte seg for å unngå blodoverføring. De skulle gjøre utstrakt bruk av kjemoterapi, men på en slik måte at den ville ha en mindre aggressiv effekt enn vanlig. På den måten ville de begrense behandlingens skadevirkninger på blodlegemene. «Legene tok Brunellas fysiske, følelsesmessige og åndelige behov i betraktning,» forklarer Nicoletta. «Da vi bad dem om å rådføre seg med en spesialist på behandling av leukemi hos barn uten bruk av blod, gikk de med på det.» Det oppstod et varmt vennskap mellom Brunella og sykehuspersonalet.
Åndelige mål
Til å begynne med gav behandlingen en del gode resultater, men Brunellas ildprøve hadde bare så vidt begynt. I november 1990 opplevde hun en viss bedring, så uten å nøle sørget hun for å bli døpt. Brunella så tilbake på de siste månedene og innrømmet: «Det har slett ikke vært lett. Man trenger stor styrke, og man må tenke positivt. . . . Min tro ble satt på prøve, men jeg holdt stand, og jeg har fortsatt tenkt å gjøre tjenesten som alminnelig pioner [heltidstjener] til min karriere.»
Tidlig i 1991 fikk Brunella et tilbakefall. Hun holdt på å dø i forbindelse med at hun fikk kjemoterapi, men til alles overraskelse og lettelse kom hun seg igjen. I august var hun blitt så bra at hun greide å delta i forkynnelsesarbeidet som hjelpepioner. Men hun ble verre igjen, og i november 1991 hadde kreften spredt seg til flere steder i kroppen. En gruppe leger ved et annet sykehus begynte å gi henne strålebehandling.
Selv under disse vanskelige forholdene var Brunella standhaftig og satte seg åndelige mål. Da hun første gang fikk vite at hun hadde blodkreft, sa legene at hun kanskje bare hadde seks måneder igjen å leve. Nå, nesten et og et halvt år senere, la hun fremdeles planer for framtiden. «Hun kastet ikke bort tiden når det gjaldt å gå inn for å nå sine mål,» forteller en eldste i menigheten. «Brunellas tro på det paradiset Gud har lovt, holdt henne oppe under prøvelsene. Selv om hun var ung, nådde hun fram til kristen modenhet. Hennes oppførsel og innstilling hadde en positiv innvirkning på menigheten og vant hjertet til dem hun kjente, sykehuspersonalet innbefattet.» Moren hennes forteller: «Hun klaget aldri. Når noen spurte hvordan hun hadde det, svarte hun: ’Bare bra!’ eller: ’Ikke så verst, og du da?’»
En trygg framtid
Brunella hadde planlagt å overvære Jehovas vitners områdestevne med temaet «Lysbærere» i juli 1992. Hun ble imidlertid innlagt på sykehus før stevnet, og livet hennes var i ferd med å ebbe ut. Likevel kom hun på stevnet i rullestol, fast bestemt på å se skuespillet «Gjør det som er rett i Jehovas øyne».
Hun tilbrakte de siste dagene av sitt liv hjemme. «Helt til det siste var hun mer opptatt av andre enn av seg selv,» sier Nicoletta. «Hun oppfordret dem til å studere Bibelen, og så sa hun: ’Vi skal leve i paradiset sammen.’»
Brunella døde den 27. juli 1992 med et fast håp om å få en oppstandelse til liv på en paradisisk jord. Hun hadde bare så vidt begynt å arbeide mot de målene hun hadde satt seg, men hun sa at hun skulle fortsette å gå framover når hun fikk en oppstandelse. Bare noen dager før hun døde, skrev hun følgende brev, som ble lest opp under minnetalen:
«Kjære venner!
Takk for at dere kom. Det betyr mye for foreldrene mine.
Til alle som stod meg nær, vil jeg si at vi har vært igjennom mye. Vi har hatt mange tunge stunder, men vi har også hatt det moro. Det har vært en lang, tøff kamp, men jeg føler ikke at jeg har mislykkes. Som Bibelen sier: ’Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har holdt meg til troen.’ — 2. Timoteus 4: 7.
Jeg har også lært mye, og jeg har vokst en god del. Vennene mine og de jeg ellers hadde rundt meg, så denne forandringen. Takk til alle som støttet meg.
Dere som tror på den nye ordning og på Jehova, vet at det vil finne sted en oppstandelse, slik Johannes 5: 28, 29 sier. Så hold dere sterke i sannheten, så vil vi få se hverandre igjen.
Jeg ønsker å takke alle som vet hva jeg har vært igjennom. En stor klem og et kyss til dere alle. Jeg er så glad i dere.»
Brunella lot ikke det at hun var ung, eller det at hun ble syk, få henne til å utsette sin innvielse til Gud. Hennes eksempel hva det å holde fast ved sin tro angår, og hennes besluttsomhet oppmuntrer både unge og gamle til å avlegge alt som måtte hindre dem i å delta i løpet for livet. — Hebreerne 12: 1.