Er atomkraft løsningen?
VERDEN, og spesielt De forente stater, står ansikt til ansikt med en energikrise fordi de tilgjengelige energikilder — kull, olje og naturgass — begynner å bli utilstrekkelige. Hvordan kan dette problemet løses?
Mange eksperter sier: Atomkraft er løsningen! Scientific American for september 1971 uttalte: «Hvis noen energikilde kan sies å være blitt oppdaget i siste øyeblikk, så er det atomkraften.»
Flere atomkraftverk
I De forente stater er det allerede blitt bygd over 20 atomkraftverk, og over 100 andre er under bygging eller er bestilt. Omkring to prosent av den elektrisitet som brukes i landet, kommer fra disse kraftverkene, og en antar at dette tallet i 1980 vil ha steget til mellom ti og 25 prosent. Også andre land produserer elektrisk kraft ved hjelp av atomenergi. I 1970 fantes det over 90 atomkraftverk utenfor De forente stater.
Det er ikke tvil om at atomet har en kolossal energi. Dette ble tydelig demonstrert ved det som skjedde i Hiroshima i Japan i 1945. Denne byen ble utslettet, og over 92 000 mennesker ble drept av en eneste og forholdsvis liten atombombe. Folk har heller ikke glemt at i årtier etterpå ble mennesker som hadde oppholdt seg i byens omegn da eksplosjonen fant sted, syke og døde på grunn av kreft som skyldtes radioaktiv stråling.
Det er derfor forståelig at folk spør: Er det trygt å spalte atomer og utnytte den energi som derved frigjøres, til å produsere elektrisitet? Kan den radioaktive stråling som derved oppstår, være skadelig for mennesker?
Motstridende uttalelser
Den amerikanske atomenergikommisjon og produsentene av elektrisk energi vil gjerne ha folk til å tro at atomkraft er helt ufarlig. Gjennom reklamesendinger i TV og annonser blir det gitt uttrykk for dette. En av dem viser en brennende fyrstikk og sier i virkeligheten at et atomkraftverk forurenser mindre enn en slik fyrstikk.
Enkelte nyhetsmeldinger kan imidlertid få en til å tvile på slike påstander. Da for eksempel atomenergikommisjonen ga tillatelse til oppførelsen av et atomkraftverk i Minnesota, forlangte den at skorsteinsutslippet av radioaktivt materiale ikke måtte overstige 41 400 curie. Miljøvernrådet i Minnesota ønsket imidlertid å sette grensen til 860 curie. Enkelte forskere frykter for at et radioaktivt utslipp som er større enn dette, kan utgjøre en helsemessig fare for befolkningen. To vitenskapsmenn, John W. Gofman og Arthur R. Tamplin, skrev i Scientific American:
«Våre undersøkelser har overbevist oss om at den radioaktive stråling som ventes fra de atomkraftverk som nå skyter opp overalt, vil utgjøre en langt større fare enn det en tidligere trodde var mulig. . . .
«Og vi tror at offentligheten blir ført bak lyset ved hjelp av en snedig og velfinansiert propagandakampanje om ’ren, billig og ufarlig atomkraft’.»
Kan det være noe sant i slike påstander? På hvilken måte blir det produsert elektrisk energi i et atomkraftverk? Hvorfor slipper et slikt kraftverk ut radioaktive stoffer?
Slik utnyttes atomenergi
Mange tror at det blir framstilt elektrisk energi direkte ved spaltning av atomer (fisjon) i en reaktor, men det er ikke tilfelle. Den fisjonsprosess som finner sted i reaktoren, brukes bare som varmekilde og tjener således samme formål som ovnen i et konvensjonelt kraftverk. Den varme reaktoren produserer, brukes til å varme opp vann. Den dampen som derved utvikles, driver en turbin, og turbinen driver en generator som produserer elektrisitet.
Den kolossale varmen som reaktoren utvikler, oppstår i lange, slanke, metallkledde brenselstaver, som er fulle av små kuler av urandioksyd. Hver stav inneholder like mye potensiell energi som 6000 tonn kull. I en stor reaktor kan det være omkring 40 000 brenselstaver, som inneholder over 100 tonn urankuler. Det er mer uran enn i over 100 atombomber! Varmen oppstår når atomene i uranisotopen U-235 spaltes.
Fisjonsprosessen foregår ved at et nøytron treffer et U-235-atom og spalter det, som oftest i to mindre atomer. Ved denne prosess frigjøres det varme, og samtidig frigjøres to eller tre nøytroner, som igjen treffer og spalter andre atomer. Det oppstår derved en kjedereaksjon. I en stor reaktor spaltes det hvert sekund omkring 10 000 000 000 000 000 atomer!
En regulerer hastigheten på fisjonsprosessen ved å skyve inn lange kontrollstaver som absorberer de frigjorte nøytronene i reaktorkjernen. Disse stavenes plassering regulerer altså fisjonsprosessen i reaktorkjernen. Hvis kontrollstavene skyves helt inn, oppfanges alle nøytroner og prosessen stanser.
Utslipp av radioaktivt materiale
De milliarder av uranatomer som hvert sekund blir spaltet i reaktoren, blir til mindre atomer av andre radioaktive grunnstoffer. I løpet av et år produserer en stor reaktor like mye radioaktivt materiale med lang nedbrytningstid som en ville få ved å sprenge tusen atombomber på størrelse med den som ble sloppet over Hiroshima! Så lenge denne kolossale mengde radioaktivitet befinner seg i brenselstavene, utgjør den ikke noe umiddelbart problem; men noe av den siver ut.
Gassatomer siver ut gjennom brenselstavenes metallhylstre. Denne radionktiviteten kan være farlig for dem som arbeider ved kraftverket. Det sendes også radioaktive stoffer ut i atmosfæren gjennom anleggets skorstein, og det vannet som benyttes i reaktoren, kan føre slike stoffer ut i en elv eller en innsjø.
Det hevdes imidlertid at mengden av radioaktivt materiale som slippes ut i luft og vann, er så liten at det ikke utgjør noen fare for mennesker. Men selv om folk som bor i nærheten av en reaktor, ikke utsettes for direkte bestråling, utgjør reaktoren en alvorlig fare selv for mennesker som bor langt unna den. Radioaktive stoffer kan nemlig hope seg opp i matvarer. Slike stoffer kan for eksempel falle på gress, bli spist av kuer og bli konsentrert i melken. Barn som drikker melken, kan på den måten utsettes for farlig radioaktiv bestråling.
Mange vitenskapsmenn er bekymret på grunn av dette, særlig i betraktning av at det snart kan finnes hundrevis av atomkraftverk som slipper ut radioaktive stoffer. Dr. Ernest J. Sternglass, som er professor i strålingsfysikk ved Pittsburgh universitets medisinske fakultet, tror at atomkraftverk allerede er årsak til at småbarn dør. Han sier at han kan framlegge materiale som beviser at spebarnsdødeligheten er «usedvanlig stor» i nærheten av reaktorer.
Hva med ulykker?
Mange frykter ikke bare for disse kontrollerte utslippene av radioaktive stoffer, men tenker også på eventuelle ulykker. Noen er for eksempel redd for at et jordskjelv kunne ødelegge et atomkraftverk og forårsake at enorme mengder radioaktive stoffer ble spredt for alle vinder! Og hva ville skje hvis en sabotør plasserte en bombe i en reaktor? Bare tanken får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.
Ulykker kan imidlertid også oppstå på grunn av menneskelig svikt eller feil ved utstyret. Den største ulykkesrisikoen ligger ifølge atomkrafteksperter i at tilførselen av kjølevann til reaktoren plutselig kan svikte. Dette kunne for eksempel skje hvis en eller annen kom til å stenge feil ventil, eller hvis det sprang et rør. Temperaturen i reaktoren ville da stige, og brenselet kunne smelte. Det trykk som derved ville oppstå, kunne forårsake at radioaktive stoffer ble spredt over et stort område.
I 1966 skjedde det faktisk et slikt uhell. En skjermplate i en reaktor i Detroit i Michigan rev seg løs og stanset tilførselen av kjølevann. Dette førte til at reaktorbrenselet ble overopphetet, og noe av det smeltet. Like etter ulykken fryktet en for at hele Detroit-området måtte evakueres. Det er siden blitt skrevet at «ingen hendelse har brakt landet så nær Harmageddon som denne».
Store mengder radioaktivt materiale er allerede blitt spredt på grunn av uhell ved atomkraftverk. Ett slikt uhell inntraff i Windscale i England. Det ble spredt så mye radioaktivt materiale at myndighetene beslagla all vegetabilsk føde som var produsert innenfor en radius av 600 kilometer fra reaktoren. På grunn av utslippene fra denne reaktoren er radioaktiviteten i Irskesjøen så høy at en finner fiskeyngel der med vanskapt ryggrad! Senere har det skjedd en ulykke ved et atomkraftverk i De forente stater som tilhører Northern States Power Company. Nesten 40 000 liter radioaktivt vann ble pumpet ut i Mississippi, og Minneapolis måtte stenge innløpet til sitt vannverk.
Men det er et faremoment som kanskje er enda større.
Hva skal en gjøre med avfallet?
De radioaktive avfallsstoffene som hoper seg opp i en reaktor, må fra tid til annen fjernes, for de reduserer reaktorens yteevne. Store reaktorer må stanses omkring hvert annet år for at disse avfallsstoffene kan bli fjernet. Det betyr at en må fjerne like mye radioaktivt avfall med lang nedbrytningstid som en ville få ved å sprenge 2000 Hiroshima-bomber. Dette innebærer en meget stor risiko.
Det er blitt framsatt en rekke forslag for hvordan en skal behandle slike avfallsstoffer. Ett av dem går ut på at en skal skyte dem inn i solen med raketter. Dette ville imidlertid ikke bare bli dyrt, men også meget risikabelt. Det er også for farlig å senke stoffene i havet. Derfor er det nå snakk om å konsentrere dem til fast form og senke dem dypt ned i saltformasjoner. Den amerikanske atomenergikommisjon oppbevarer i øyeblikket omkring 300 millioner liter flytende avfallsstoffer i underjordiske metalltanker ved forskjellige anlegg.
Etter hvert som det blir bygd flere og flere atomkraftverk, vil mengden av disse dødbringende avfallsstoffene anta uhyre dimensjoner. Det er skremmende framtidsutsikter. Dette har også Edward E. David jr., president Nixons rådgiver i vitenskapelige spørsmål, måttet innrømme. Han sa: «En har en kvalmende fornemmelse av at noe må oppbevares godt tildekket under jorden i 25 000 år før det er uskadelig.»
Termisk forurensning
Det er imidlertid ikke bare avfallsstoffer som utgjør et problem — det tales også om termisk forurensning (varmeforurensning). Et atomkraftverk har behov for uhyre store mengder kaldt vann til kjøling av anlegget. Dette vannet tas fra en elv eller innsjø i nærheten og slippes oppvarmet ut igjen. Alminnelige kraftverk bruker vann på samme måte, men et atomkraftverk avgir langt mer varme. Wilfred E. Johnson, som er medlem av den amerikanske atomenergikommisjon, uttalte: «I 1990 vil over halvparten av vannet i De forente staters elver måtte brukes til kjølevann.» Hva vil dette medføre?
Når vannet i en elv eller innsjø blir varmet opp på denne måten, reduseres oksygeninnholdet. Dette kan medføre at fisken dør, og at vannet blir fylt med alger som stadig går i forråtnelse og derved reduserer vannets oksygeninnhold ytterligere. Snart begynner vannet å lukte og smake vondt. Mange frykter for at elver og sjøer vil bli ødelagt av termisk forurensning etter hvert som nye atomkraftverk skyter opp.
Befolkningens sunnhet og sikkerhet i fare
Det er tydelig at atomkraft ikke er så ufarlig som noen gjennom reklame gjerne vil påvirke folk til å tro. Den nå avdøde høyesterettsdommer Hugo Black og hans kollega William Douglas sa en gang at denne form for kraftproduksjon er «den farligste, mest fryktinngytende og mest dødbringende prosess mennesket noen gang har uttenkt».
Den kjente atomforskeren Edvard Teller er heller ikke blant dem som betrakter et atomkraftverk som en vennlig nabo. Han sa en gang: «En reaktor med en liten lekkasje kan slippe sin radioaktive gift ut under et stabilt inversjonslag. Det kan da oppstå en dødbringende konsentrasjon i et område på noen hundre kvadratkilometer. Derfor hører reaktorer ikke hjemme her på jorden.»
Det er likevel mange vitenskapsmenn som mener at det er mulig i høy grad å begrense spredningen av radioaktive stoffer. De mener derfor at atomkraftverk er risikoen verdt. De påpeker at det også kan være sunnhetsfarlig å produsere elektrisk energi ved hjelp av fossilt brensel. Atomfysikeren Ralph E. Lapp omtalte for eksempel «kullalderens årtier» og beklaget den «samfunnsblindhet som er skyld i at 36 milliarder tonn kull er blitt hentet opp av jorden, at over 100 000 gruvearbeidere er blitt drept, og at landskaper og byer er blitt forurenset med røyk som er en tortur for lungene».
Det er riktig at millioner av mennesker har pådratt seg luftveissykdommer og uten tvil har fått sitt liv forkortet fordi en har produsert elektrisk energi ved hjelp av forurensende, fossilt brensel. Forurensningene fra et atomkraftverk vil derimot normalt ikke kunne ses eller føles. Det er ikke påvist at folk blir syke av små mengder radioaktiv bestråling, men det forekommer at mennesker som har vært utsatt for en tilstrekkelig stor dose radioaktiv bestråling, dør av kreft flere år senere. En håper at den daglige strålingen fra atomkraftverk ikke vil føre til en kreftplage i framtiden, og at ulykker ikke vil utsette oss for mer direkte fare.
Mens noen altså hilser atomkraften som løsningen på verdens energiproblem, er det andre som stiller seg meget kritiske og spør om det er risikoen verdt. Men finnes det andre alternativer? Når forrådet av fossilt brensel er brukt opp, får vi da valget mellom kjernefysisk energi og ingen energi i det hele tatt?
Det finnes fortsatt elver som kan demmes opp og danne grunnlag for vannkraftverk. I De forente stater er det imidlertid noen som mener at landet på det nærmeste har utnyttet alle sine vannkraftreserver. Og tilgangen på geotermisk energi — underjordisk damp — anses for å være meget begrenset. Men hva med solenergi? Mulighetene for å dekke verdens energibehov ved hjelp av solenergi vil bli drøftet i neste nummer.