Frykten for de døde er utbredt
Det er en god stund siden solen gikk ned — det er blitt litt senere enn du skulle ønske. På vei hjem må du gå forbi kirkegården. Her begynner hjertet ditt å slå litt raskere. Stillheten i kveldsmørket får deg til å være på vakt ved den minste lyd. Plutselig hører du en skingrende lyd langt borte fra og kvekker til. Du setter opp farten, og pulsen øker. Det gjelder å komme seg trygt i hus.
HAR du noen gang vært engstelig når du har vært på eller ved en kirkegård? Hvis du har det, har du kanskje vært påvirket av en religiøs forestilling som er alminnelig over hele verden — at de dødes ånder kan hjelpe eller skade dem som lever.
Mange overtroiske skikker har oppstått på grunn av den forestillingen at de døde trenger hjelp fra de levende, eller at de kan skade de levende hvis de ikke blir blidgjort. I noen latinamerikanske land er det for eksempel mange som har den skikk å bygge en liten hytte prydet med et kors på steder hvor noen har omkommet i en ulykke. Folk tenner lys og legger blomster der for å vise omtanke for den dødes ånd, eller sjel, eller for å hjelpe den. Noen ganger begynner det å versere historier om «mirakuløse» svar på bønner som blir bedt på et slikt sted, og folk begynner å besøke den lille boligen (animita) for den dødes ånd, eller sjel. Der kommer de med mandas, løfter, om at hvis den døde vil hjelpe dem til å gjennomføre noe eller vil gi dem noe — kanskje en mirakuløs helbredelse — vil de vise sin takknemlighet på en bestemt måte. På den annen side fortelles det kanskje om at en persons sjel viser seg når det er mørkt, og skremmer dem som er til stede. Det sies gjerne at slike sjeler er penando, at de plager de levende på grunn av noe som har skjedd tidligere.
I mange land gjør folk seg store anstrengelser for å blidgjøre de dødes «ånder». De holder overdådige fester, bringer ofre og framsier blidgjørende ord — alt for å unngå å bli straffet av den døde personens ånd. De mener at de vil bli lønnet og velsignet når de blidgjør ånden.
«Mange mener at ingenting som skjer, er ’ordinært eller naturlig’,» sies det i en rapport fra Afrika. «De mener at usynlige ånder med overmenneskelig makt står bak alt, enten det gjelder sykdommer, katastrofer, ufruktbarhet, økonomiske problemer, for mye regn eller for mye sol, ulykker, splittelser i familien og dødsfall.» En annen rapport sier: «Folk tror at deres forfedres ånder har en plass i himmelen, og at de hele tiden holder øye med slektninger som fremdeles lever på jorden. De mener at forfedrene har overnaturlig makt som de kan bruke til å velsigne og beskytte sine slektninger på jorden eller til å straffe dem, avhengig av om slektningene ærer eller forsømmer dem.»
Men harmonerer dette med Guds Ord? Hva mener du?
[Bilde på side 4]
En «animita» i Chile