Det 20. århundres gudsfornektelse

«Folk har slått seg til ro ved tanken på Guds fravær og organiserer livet sitt uavhengig, uansett hva følgene blir, og uten å ta Gud i betraktning.» — One Hundred Years of Debate Over God—The Sources of Modern Atheism.

SELV om et høyt tre virker imponerende første gang en ser det, blir det etter hvert en velkjent del av terrenget. En er vant med at det er der, og høyden fyller en ikke lenger med ærefrykt.

Slik er det også med ateismen. Selv om den forårsaket mye diskusjon i det forrige århundre, er det ikke mange i vår tid som blir rystet eller foruroliget når de blir presentert for den oppfatning at det ikke finnes noen Gud. I vår tolerante tidsalder lever ateismen i fredelig sameksistens med troen på Gud.

Det er ikke så å forstå at de fleste fornekter Gud åpenlyst. Meningsmålinger fra 11 land i Amerika, Europa og Asia viser tvert imot at det gjennomsnittlig ikke er mer enn to prosent av befolkningen som sier at de er ateister. Ikke desto mindre gjør ateistiske holdninger seg svært gjeldende, selv blant mange som tror at det finnes en Gud. Hvordan kan det ha seg?

De forkaster Guds autoritet

«Noen ganger sikter ateisme ganske enkelt til det at Gud blir forkastet eller ignorert til daglig,» sier The Encyclopedia Americana. Av denne grunn kommer The New Shorter Oxford English Dictionary med enda en definisjon av ordet «ateist»: «En person som fornekter Gud i moralsk henseende; en gudløs person.» — Uthevet av oss.

Ja, ateisme kan innebære en fornektelse av Guds eksistens, hans autoritet eller begge deler. Bibelen sikter til en slik ateistisk ånd i Titus 1: 16: «De utgir seg for å anerkjenne Gud, men fornekter ham ved sine gjerninger.» — The New English Bible; jevnfør Salme 14: 1.

En slik fornektelse av Guds autoritet kan spores tilbake til det første menneskepar. Eva erkjente at det finnes en Gud; likevel ønsket hun å «bli som Gud og kjenne godt og ondt». Hun ville i bunn og grunn «bli sin egen sjef» og lage sine egne morallover. Senere sluttet Adam seg til Eva og fornektet Guds autoritet. — 1. Mosebok 3: 5, 6.

Er denne holdningen fremtredende i dag? Ja. En utspekulert form for ateisme kommer til uttrykk i et ønske om uavhengighet. «Folk i vår tid vil ikke lenger leve under Guds overvåking,» sier boken One Hundred Years of Debate Over God—The Sources of Modern Atheism. «De . . . foretrekker å leve i frihet.» Bibelens morallover blir avvist som upraktiske og urealistiske. Mange tenker på samme måte som den egyptiske faraoen som utfordrende erklærte: «Hvem er [Jehova] . . . siden jeg skal lyde ham . . . ? Jeg kjenner ikke [Jehova].» Han forkastet Jehovas autoritet. — 2. Mosebok 5: 2.

Kristenheten har fornektet Gud

Det mest sjokkerende er at kristenhetens presteskap har fornektet Guds autoritet. De har erstattet Bibelens rene sannheter med menneskelagde tradisjoner. (Jevnfør Matteus 15: 9.) Dessuten har de støttet de blodigste krigene i det 20. århundre og dermed forkastet Bibelens påbud om å vise ekte kjærlighet. — Johannes 13: 35.

Presteskapet har også fornektet Gud ved å vende ryggen til hans moralnormer — noe som blant annet klart framgår av den jevne strøm av rettssaker mot pedofile prester. Forholdene i kristenheten ligner på forholdene i det gamle Israel og Juda. «Landet er fullt av blodskyld, og i byen blir retten stadig krenket», fikk profeten Esekiel høre. «For de sier: [Jehova] har forlatt landet; [Jehova] ser ikke noe.» (Esekiel 9: 9; jevnfør Jesaja 29: 15.) Det er ikke rart at mange har forkastet kristenhetens kirkesamfunn fullstendig! Men betyr det at de også må forkaste troen på Gud?

Finnes det gode grunner for ateisme?

Uansett om de har lagt merke til religionssamfunnenes hykleri eller ikke, er det mange ateister som rett og slett ikke klarer å få troen på Gud til å harmonere med alle lidelsene i verden. Simone de Beauvoir sa en gang: «Det var lettere for meg å tenke på en verden uten en skaper enn å tenke på en skaper som var belastet med alle selvmotsigelsene i verden.»

Viser urettferdigheten i verden — deriblant den som skyldes hyklerske religionsutøvere — at det ikke finnes noen Gud? Tenk over dette: Viser det at en kniv blir brukt til å true, skade eller til og med drepe uskyldige mennesker med, at kniven ikke er blitt laget av noen? Tyder det ikke heller på at den blir brukt på en gal måte? På samme måte viser mange av menneskehetens problemer at menneskene misbruker sine gudgitte evner og også jorden.

Noen mener imidlertid at det ikke er logisk å tro på Gud, ettersom de ikke kan se ham. Hva så med luften, lydbølgene og luktene? Vi kan ikke se noen av disse tingene heller, men likevel vet vi at de finnes. Lungene, ørene og nesen forteller oss det. Det er klart at vi tror at ting vi ikke kan se, finnes, dersom vi har beviser for det.

Etter at naturvitenskapsmannen Irving William Knobloch hadde vurdert bevismaterialet i naturen — blant annet slike ting som elektroner, protoner, atomer, aminosyrer og den kompliserte hjernen — følte han seg tilskyndt til å si: «Jeg tror på Gud fordi hans eksistens er den eneste logiske forklaringen jeg kan godta, på at tingene er slik som de er.» (Jevnfør Salme 104: 24.) Fysiologen Marlin Books Kreider sier likeledes: «Både som et vanlig menneske og som en mann som har viet sitt liv til vitenskapelig studium og forskning, er jeg ikke på noen måte i tvil om at det finnes en Gud.»

Disse mennene står ikke alene. Fysikkprofessoren Henry Margenau sier at «du vil finne svært få ateister blant verdens fremste vitenskapsmenn». Verken vitenskapens framskritt eller religionens svikt skulle være noen grunn til å forkaste troen på en Skaper. La oss se hvorfor.

Den sanne religion står i en særstilling

I 1803 skrev den amerikanske presidenten Thomas Jefferson: «Jeg er virkelig imot kristenhetens forderv; men ikke Jesu egne, sanne retningslinjer.» Ja, det er forskjell på kristenheten og kristendommen. Mange av kristenhetens læresetninger bygger på menneskelagde tradisjoner. I motsetning til dette baserer den sanne kristendom sine læresetninger utelukkende på Bibelen. Derfor skrev Paulus til kolosserne i det første århundre at de burde tilegne seg ’nøyaktig kunnskap’, «visdom og åndelig forståelse». — Kolosserne 1: 9, 10.

Dette er noe vi bør kunne forvente av sanne kristne, for Jesus påbød sine etterfølgere: «Gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.

I dag utfører Jehovas vitner dette oppdraget i 231 land over hele jorden. De har oversatt Bibelen til 12 språk og trykt godt over 74 000 000 eksemplarer av den. Dessuten har de et spesielt program for bibelstudium i folks hjem, og gjennom det hjelper de nå over 4 500 000 mennesker til å ’holde alt det Jesus har befalt’.

Dette undervisningsprogrammet gir gode resultater. Det bringer sann opplysning, for det er basert på Guds visdom, ikke på menneskers tanker. (Ordspråkene 4: 18) Det hjelper dessuten folk fra alle nasjoner og raser til å gjøre noe som opplysningstiden aldri klarte å få dem til, nemlig å ikle seg en ’ny personlighet’ som setter dem i stand til å framelske ekte kjærlighet til hverandre. — Kolosserne 3: 9, 10.

Den sanne religion har stor framgang i det 20. århundre. Den fornekter ikke Gud — verken hans eksistens eller autoritet. Vi vil gjerne innby deg til selv å undersøke dette ved å oppsøke Jehovas vitner i en av deres Rikets saler.

[Ramme på side 6]

ATEISMENS RØTTER STYRKES

Omkring midten av det 18. århundre fikk filosofen Denis Diderot i oppdrag å oversette et ettbinds oppslagsverk fra engelsk til fransk. Han gjorde imidlertid langt mer enn oppdragsgiveren hadde forventet av ham. Diderot brukte cirka 30 år på å fullføre sin Encyclopédie, et verk i 28 bind som oppsummerte tidens ånd.

Selv om Encyclopédie inneholdt mye nyttig informasjon, la oppslagsverket stor vekt på menneskelig visdom. Ifølge bokserien Great Ages of Man torde det å «forkynne [filosofenes] radikale trosbekjennelse om at menneskene kunne forbedre sin lodd i livet hvis de erstattet troen som sin rettesnor med fornuften». Det var påfallende hvordan man avholdt seg fra å nevne Gud. Boken The Modern Heritage sier: «Gjennom sitt valg av emner gjorde utgiverne det klart at religion ikke var noe folk trengte å ha kjennskap til.» Det er ikke overraskende at kirken prøvde å undertrykke Encyclopédie. Regjeringsadvokaten slo fast at verket virket nedbrytende på politikk, moral og religion.

Til tross for en slik motstand var det rundt 4000 som ønsket å skaffe seg Diderots Encyclopédie — et forbausende stort antall i betraktning av den skyhøye prisen. Det var ganske enkelt et spørsmål om tid før denne ateistiske understrømmen ville bli til åpenlys gudsfornektelse.