Et meningsfylt liv

FORTALT AV MELVA A. WIELAND

I mars 1940, et par måneder etter at jeg var blitt døpt, kom min søster Phyllis til meg og sa: «Hvorfor begynner du ikke som pioner?» «Pioner?» spurte jeg. «Mener du at jeg skal forkynne på heltid, nesten hver dag?»

«HVORDAN kan jeg være pioner,» tenkte jeg, «med mine begrensede kunnskaper om Bibelen og enda mer begrensede sparepenger i banken?» Ikke desto mindre fikk Phyllis’ spørsmål meg til å tenke. Jeg bad også mye med tanke på dette.

Til slutt sa jeg til meg selv: «Hvorfor stoler du ikke bare på Gud, ettersom han lover å ta seg av oss hvis vi søker hans rike først?» (Matteus 6: 33) I juni 1940 sa jeg derfor opp jobben min som dameskredder. Så skrev jeg til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Australia og bad om å få begynne som pioner.

Et oppdrag for livet

Et par uker senere fikk jeg til svar at jeg ville bli tildelt et distrikt etter at jeg hadde overvært det stevnet som skulle holdes på eiendommen til Jehovas vitners avdelingskontor i Strathfield, en forstad til Australias største by, Sydney. Morgenen etter stevnet meldte jeg meg på kontoret for å motta min tildeling.

Han som satt i resepsjonen, sa da: «Vi har det svært travelt i vaskeriet for øyeblikket. Kunne du bli her et par uker og hjelpe til?» Dette var i august 1940 — og jeg arbeider fortsatt i vaskeriet! Den gang var vi bare 35 i familien her; nå er vi 276.

Men du lurer kanskje på hvordan jeg kan se på det å arbeide i et vaskeri som «et meningsfylt liv», spesielt siden jeg nå har arbeidet der i over 50 år. Før jeg forteller det, vil jeg gjerne si litt om hvilke mål jeg først hadde.

Idrett var selve livet for meg

Jeg ble født i Melbourne den 1. januar 1914 som det første av fem barn. Vi hadde kjærlige foreldre som levde etter høye normer og tuktet oss når det var nødvendig. Vi fikk dessuten hva man kan kalle en litt tilfeldig religiøs opplæring, for foreldrene våre var ikke kirkegjengere. Ikke desto mindre insisterte de på at vi barn skulle gå på den anglikanske kirkes søndagsskole.

Da jeg sluttet på skolen i 1928 og begynte å arbeide som syerske, bestemte jeg meg for å bruke mye av fritiden min til å drive idrett. Jeg trodde at det ville hjelpe meg til å overvinne min sjenerthet. Jeg meldte meg inn i en tennisklubb og spilte tennis året rundt. Om vinteren spilte jeg dessuten basketball og baseball, og om sommeren spilte jeg cricket på kvinnelaget. Cricket ble min store lidenskap, og jeg prøvde innbitt å perfeksjonere meg som en rask kaster for å bli flink nok til å være med på delstatslaget.

Et annet mål enn idrett

Som ganske ung begynte jeg å gruble over læren om at en kjærlig Gud hadde et sted som ble kalt helvete, hvor de som gjorde det som var galt, skulle bli pint i all evighet. Jeg kunne ikke forstå det. Du kan sikkert tenke deg hvor glad jeg ble da jeg helt uventet fikk vite ut fra Bibelen hva «helvete» virkelig er. Det skjedde slik:

Min søster Phyllis, som er fem år yngre enn meg, var også glad i idrett, og vi spilte på det samme cricketlaget. I 1936 presenterte en lagkamerat Phyllis for en ung mann som het Jim, som var kjent for å være svært religiøs. Jim begynte snart å snakke med Phyllis om Bibelens lære. Hennes interesse ble vakt. «Det er så logisk og fornuftig,» fortalte hun meg.

Phyllis og jeg delte rom hjemme på den tiden, og hun prøvde å vekke min interesse for det Jim fortalte henne om Guds rike. «Det skal utrette alt det menneskelige regjeringer ikke har klart å utrette,» fortalte hun begeistret. Jeg argumenterte imidlertid med henne og sa at dette bare var enda en religion som kom til å forvirre oss, og at ingen egentlig visste noe om framtiden. Men Phyllis var utholdende og la litteratur rundt om i rommet i håp om at jeg ville lese den.

Jeg var nysgjerrig på hvorfor hun var så begeistret for denne nye troen, så en dag tok jeg opp en brosjyre. Den hadde den spennende tittelen «Efter døden». Oppmerksomheten min ble vakt da jeg bladde raskt igjennom den og oppdaget ordet «helvete». Til min store overraskelse leste jeg at helvete ikke er noe pinested, og at de døde er uten bevissthet og ikke kan føle noe. — Salme 146: 3, 4; Forkynneren 9: 5, 10.

Jeg syntes dette var fornuftig, spesielt da jeg så at brosjyren forklarte at en kjærlig og mektig Gud har lovt å bringe de døde tilbake igjen ved et mirakel som kalles oppstandelsen. (Johannes 5: 28, 29) Nå ville jeg også lære mer om det Jim hadde fortalt Phyllis. Jeg fant fram en liten utgave av bibeloversettelsen King James Version som far hadde gitt meg da jeg var liten, og slo opp alle skriftstedene som det var henvist til i brosjyren. De bekreftet det som stod om helvete og de dødes tilstand.

En annen fascinerende overraskelse var det å få vite at Gud har et navn, Jehova. (Salme 83: 19, King James Version) Jeg skjønte også at Gud hadde en hensikt med eller grunn til alt han gjorde eller lot skje. Det fikk meg til å spørre meg selv: «Hva er egentlig min hensikt med livet?» Fra da av begynte jeg å lure på om det virkelig var til mitt beste å sette idretten så høyt — nesten over alt annet.

Jeg gjør alvor av min beslutning

Jim og Phyllis hadde ingen anelse om at mitt syn på livet hadde forandret seg, men det oppdaget de da familien vår ble invitert i selskap hos en venn. Ved slike anledninger var det vanlig at alle gjestene reiste seg, og så ble det utbrakt en skål for den engelske kongen. Alle hevet glasset sitt og skålte. Jeg bestemte meg imidlertid for å bli sittende sammen med Jim og Phyllis. De trodde ikke sine egne øyne da de så at jeg ble sittende! Vi mente selvsagt ikke å opptre respektløst, men som kristne følte vi at vi burde holde oss nøytrale og ikke delta i slike nasjonalistiske seremonier. — Johannes 17: 16.

Foreldrene mine og resten av familien ble imidlertid forferdet. De sa at vi var illojale eller sprø — eller begge deler! Da Phyllis og jeg var til stede ved den årlige premieutdelingen for kvinnenes cricketlag, utspant det seg noe lignende under en nasjonalistisk seremoni. Enden på det hele ble at vi begge trakk oss fra laget. Det var ikke så tungt som jeg hadde trodd det ville bli, for jeg hadde innsett at min troskap og lojalitet tilhørte Kristus Jesus, kongen i Guds himmelske rike.

Phyllis forklarte nå at jeg regelmessig måtte overvære Jehovas vitners møter for å få mer bibelkunnskap og bygge opp troen. Den gang var det bare én menighet i Melbourne, så jeg begynte å gå på møtene der hver søndag ettermiddag. Jeg ble snart overbevist om at dette var Guds sanne, jordiske organisasjon.

Ikke lenge etter ble jeg bedt om å være med på menighetens forkynnelsesarbeid fra hus til hus. Først nølte jeg, men en søndag formiddag bestemte jeg meg for å bli med bare for å se hvordan det foregikk. Jeg var glad for at jeg fikk følge med en erfaren søster. Hun snakket tillitsfullt ved den første døren og fikk god respons hos beboeren. Da tenkte jeg med meg selv: «Det var jo ikke så vanskelig, men jeg kommer til å trenge mye opplæring før jeg gjør det like bra.» Tenk deg hvor overrasket jeg ble da søsteren etter dette første besøket snudde seg mot meg og sa: «Nå kan du fortsette på egen hånd.»

«På egen hånd?» spurte jeg rystet. «Det mener du ikke! Hva skal jeg si hvis noen spør om noe jeg ikke kan svare på?» Men hun holdt på sitt. Så jeg gikk skjelvende videre, mens hun fortsatte å forkynne for folk på den andre siden av gaten. På en eller annen måte kom jeg meg igjennom denne første formiddagen.

Fra da av begynte jeg å ta del i forkynnelsesarbeidet hver søndag formiddag. Når noen av beboerne spurte meg om noe jeg ikke kunne svare på, sa jeg at «jeg skulle undersøke det og komme igjen». Heldigvis gav Jehova meg styrke og mot til å fortsette med dette nye, meningsfylte livet. Jeg innviet derfor mitt liv til ham, og i oktober 1939 ble jeg døpt i det offentlige svømmebassenget i Melbourne. Ikke lenge etterpå spurte Phyllis, som nå var blitt gift med Jim, hvorfor jeg ikke begynte som pioner.

Tjenesten ved avdelingskontoret

I januar 1941, ikke lenge etter at jeg hadde begynt å arbeide på Betel, som vi kalte avdelingskontoret, ble Jehovas vitners arbeid i Australia forbudt. Deretter overtok forsvaret Betel-hjemmet i Strathfield, og jeg ble sendt til Selskapets gårdsbruk i Ingleburn, omkring fem mil utenfor Sydney. I juni 1943 renvasket domstolene Selskapet Vakttårnet og opphevet forbudet. Ved slutten av det året ble 25 av oss bedt om å komme tilbake til Betel i Strathfield. Jeg fortsatte å arbeide i vaskeriet og tok meg også av andre oppgaver på Betel.

Det neste tiåret gikk fort. I 1956 giftet jeg meg så med en bror som også arbeidet på Betel, Ted Wieland. Ted var en svært rolig og tålmodig mann, og vi var glad for å få fortsette å være på Betel som mann og hustru. Vi satte begge stor pris på vårt meningsfylte liv og var glad for det privilegium å få tjene ved avdelingskontoret i Australia. I tillegg til arbeidet på Betel hadde vi selvfølgelig også gleden av å samarbeide om å hjelpe andre til å bli Kristi disipler. Familien Weekes, som du kan lese om i Våkn opp! for 22. oktober 1993, var blant disse.

Den stadige veksten i forkynnelsen av Guds rike medførte at Betel-familien økte med omkring 12 personer i løpet av de første 30 årene jeg var på Betel. Men situasjonen forandret seg drastisk da vi begynte å trykke Vakttårnet og Våkn opp! her i 1970-årene. I januar 1972 begynte byggingen av et nytt trykkeri. Snart kom det en 40 tonn tung trykkpresse fra Japan, og i 1973 trykte vi nesten 700 000 blad i måneden. Nå begynte Betel-familien virkelig å vokse.

I dette tiåret opplevde jeg også stor, personlig sorg. I 1975 døde min kjære mann, Ted, 80 år gammel. Mindre enn et år senere sovnet også min gamle far inn i døden. Jeg fikk stor trøst fra Jehova og hans Ord, Bibelen, og mine åndelige brødre og søstre. Det var også til stor hjelp for meg å være travelt opptatt med mine meningsfylte gjøremål på Betel i denne svært triste perioden av livet mitt.

Men livet går videre, og etter hvert begynte jeg igjen å erfare tilfredshet og velsignelser, nå som enke. I 1978 var jeg til stede ved stevnet i London, og etterpå besøkte jeg Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York. Helt fram til i dag har det å se hundrevis av brødre og søstre arbeide lykkelig sammen på Betel i Brooklyn vært inspirerende for meg.

Mot slutten av 1970-årene fikk vi vite at det forelå planer for ytterligere utvidelser ved Betel i Australia. Det skulle imidlertid ikke skje i Strathfield, for der var det ingen utvidelsesmuligheter. I stedet skulle vi bygge et nytt og mye større bygningskompleks på eiendommen i Ingleburn, der jeg hadde arbeidet under forbudet i begynnelsen av 1940-årene.

Jeg fortsetter å leve et meningsfylt liv

Vi var virkelig spent da vi flyttet inn i de nye bygningene i januar 1982. Til å begynne med var det riktignok litt vemodig å forlate gamle og kjente omgivelser, men vi ble snart begeistret for vårt nye hjem med 73 flotte beboelsesrom. I stedet for å se ut på murvegger og gater i en forstad ser vi nå grønne enger og trær, beitende kuer og flotte soloppganger og solnedganger. Ja, det er svært trivelige omgivelser.

Den 19. mars 1983 hadde vi en fin innvielse av de nye bygningene, som lå badet i den sørlige halvkules vakre høstsol. Lloyd Barry fra Jehovas vitners styrende råd holdt en gripende innvielsestale. Jeg var selv veldig glad for at han og hans kone var til stede under innvielsen, for jeg hadde arbeidet sammen med dem på Betel i Strathfield den gang da vi alle var mye yngre.

Fortsatt økning i forkynnelsen av Guds rike gjorde det nødvendig med ytterligere utvidelser her i Ingleburn. I 1987 ble kontorfløyen utvidet, og den 25. november 1989 ble en ny femetasjes boligbygning og et nytt treetasjes tilbygg til trykkeriet innviet. For en vekst vi har hatt her i Australia — fra færre enn 4000 forkynnere da jeg begynte min tjeneste, til omkring 59 000 i dag!

Avdelingskontoret i Australia er nylig blitt sete for ett av Selskapets tre regionale prosjekteringskontorer. De to andre ligger i Japan og Tyskland. Det har gjort det nødvendig med flere utvidelser av Betel-hjemmet. Vi er nå ferdig med en ny treetasjes kontorbygning, og arbeidet på en femetasjes boligbygning med 80 nye rom til vår stadig voksende familie er nesten fullført.

I vaskeriet har vi mange til å ta hånd om arbeidet, men jeg tenker ofte på den dagen i august 1940 da jeg ble bedt om å hjelpe til i denne avdelingen i to uker. Jeg er så takknemlig for at disse to ukene er blitt til mer enn 50 år, og for at Jehova Gud har ledet mine skritt mot et slikt meningsfylt liv.

[Bilde på side 21]

Da jeg var 25 år gammel

[Bilde på side 23]

Bryllupsdagen i 1956

[Bilder på side 24]

I 1938 var min søster og jeg svært opptatt av idrett, men nå lever jeg et langt mer meningsfylt liv