«Da vi har denne tjeneste . . . , gir vi ikke opp»

FORTALT AV RONALD TAYLOR

Sommeren 1963 skjedde det et uhell som nesten kostet meg livet. Mens jeg vasset i strandkanten, trådte jeg ned i en lumsk fordypning og befant meg plutselig på dypt vann. Siden jeg ikke kunne svømme, holdt jeg på å drukne bare noen få meter fra land. Jeg hadde allerede gått under tre ganger og svelget store mengder sjøvann da en venn oppfattet situasjonen og fikk trukket meg på land. Fordi det straks ble satt i gang kunstig åndedrett, overlevde jeg denne opplevelsen.

DETTE var ikke den første gangen jeg ble klar over hvor viktig det er at vi ikke gir opp, selv om situasjonen virker håpløs. Fra jeg var ganske ung, har jeg måtte kjempe for mitt åndelige liv.

Det var i den kritiske tiden under den annen verdenskrig jeg først kom i kontakt med den kristne sannhet. Jeg var én blant mange tusen barn som ble evakuert fra London for å slippe vekk fra faresonen mens bombeangrepene pågikk. Jeg var bare tolv år gammel og brydde meg derfor ikke stort om krigen; jeg betraktet nærmest det hele som en rekke spennende opplevelser.

Et eldre ektepar i Weston-super-Mare i Sørvest-England tok seg av meg. Ikke lenge etter at jeg hadde kommet til dem, begynte noen pionerforkynnere å besøke oss. Det var Hargreaves-familien — Reg, Mabs, Pamela og Valeri, som alle fire var spesialpionerer. Mine fosterforeldre tok imot sannheten, og da jeg hadde studert boken Guds Harpe, bestemte også jeg meg for å tjene Jehova. Bare seks uker senere ble jeg invitert med ut i forkynnelsesarbeidet.

Jeg kan fremdeles huske den første dagen i felttjenesten. Jeg fikk uten nærmere forberedelser noen brosjyrer stukket i hånden med beskjed om at jeg skulle «gjennomarbeide den siden av gaten». Og nettopp det gjorde jeg den første dagen i tjenesten. På den tiden benyttet vi ofte grammofoner i forkynnelsesarbeidet og spilte plater med kraftfulle prekener. Jeg hadde mine lykkeligste øyeblikk når jeg kunne gå fra hus til hus med grammofonen og spille foredrag for folk. Jeg syntes det var et privilegium å bli brukt på den måten.

Jeg forkynte en god del på skolen, og jeg kan huske at jeg leverte en serie bøker om bibelske emner til overlæreren. Da jeg var 13, ble jeg døpt under et stevne som ble holdt i Bath. Et annet av krigstidens stevner som jeg heller aldri kommer til å glemme, var det som ble holdt i De Montfort Hall i Leicester i 1941. Jeg gikk fram til podiet for å få mitt eksemplar av boken Children med en personlig hilsen fra bror Rutherford, som da var Selskapet Vakttårnets president. Det ansporende foredraget til alle de unge som var til stede, styrket mitt ønske om å tjene Jehova for bestandig.

Slik gikk to lykkelige år hos mine fosterforeldre, en tid da jeg ble grunnfestet i sannheten. Men da jeg fylte 14, måtte jeg reise tilbake til London og begynne å arbeide for det daglige brød. Jeg ble gjenforent med familien min, men måtte nå stå på egne ben åndelig sett, siden ingen hjemme hadde samme tro som jeg. Jehova sørget snart for at jeg fikk den hjelpen jeg trengte. Bare tre uker etter at jeg hadde kommet til London, fikk vi besøk av en bror som bad om fars tillatelse til å ta meg med til den lokale Rikets sal. Denne broren var John Barr, som nå er et medlem av Jehovas vitners styrende råd. Han ble en av mine åndelige ’fedre’ i disse avgjørende tenårene. — Matteus 19: 29.

Jeg begynte å gå i Paddington menighet, som hadde møter i Craven Terrace ved siden av Betel-hjemmet. Siden jeg var farløs åndelig sett, ble en eldre salvet bror, «pappa» Humphreys, bedt om å ta seg spesielt av meg. Det var virkelig en stor velsignelse å kunne være sammen med de mange salvede brødrene og søstrene som tjente i den menigheten. De av oss som hadde et jordisk håp — såkalte jonadaber — var i mindretall. Jeg var faktisk den eneste «jonadab» på det bokstudiet jeg tilhørte. Jeg var ikke så mye sammen med folk på min egen alder, men jeg høstet mye verdifull lærdom av mitt dyrebare fellesskap med disse modne brødrene. Det kanskje aller viktigste jeg lærte, var at jeg aldri måtte slutte å tjene Jehova.

På den tiden pleide vi å bruke hele lørdagen og søndagen til å forkynne. Jeg fikk i oppdrag å ta meg av høyttaleranlegget, som var montert på en trehjuls varesykkel sammen med et bilbatteri. Hver lørdag drog jeg av gårde på varesykkelen til forskjellige gatehjørner hvor vi først spilte litt musikk og deretter et av bror Rutherfords foredrag. Om lørdagene var vi også ute med bladmappene våre og utførte gatearbeid. Søndagene brukte vi til å gå fra hus til hus og tilby brosjyrer og bøker.

Mitt samarbeid med iherdige eldre brødre vakte et ønske hos meg om å bli pioner. Dette ønsket ble styrket når jeg hørte pionerforedragene på områdestevnene. Et stevne som fikk stor betydning for meg, var det som ble holdt i Earl’s Court i London i 1947. To måneder senere begynte jeg som pioner, og jeg har prøvd å bevare pionerånden helt siden den gangen. Den gleden jeg hadde av å lede framgangsrike bibelstudier, virket som en bekreftelse på at jeg hadde truffet et rett valg.

En spansk brud og et spansk arbeidsfelt

I 1957, mens jeg fremdeles var pioner i Paddington menighet, traff jeg en søt spansk søster som het Rafaela. Noen måneder senere giftet vi oss. Vi tok sikte på å være pionerer sammen, men først reiste vi til Madrid for at jeg skulle få hilse på Rafaelas foreldre. Det var et besøk som kom til å forandre livet mitt. Mens vi var i Madrid, ble jeg spurt av bror Ray Dusinberre, som da var avdelingstilsynsmann i Spania, om jeg kunne tenke meg å tjene i Spania, hvor det var et enormt behov for erfarne brødre.

Hvordan kunne vi vel avslå en slik innbydelse? Dermed begynte vi å samarbeide i heltidstjenesten i Spania i 1958. Den gangen var landet underlagt Francos regime, og vår virksomhet var ikke juridisk anerkjent. Det gjorde forkynnelsesarbeidet meget vanskelig. Dessuten måtte jeg streve med det spanske språket de første par årene. Dette var også et spørsmål om ikke å gi opp, men jeg følte mer enn én gang trang til å gråte av frustrasjon over at jeg ikke klarte å kommunisere med brødrene i menigheten.

Behovet for tilsynsmenn var så stort at jeg etter bare en måned fikk i oppgave å være tilsynsmann for en liten gruppe, selv om jeg nesten ikke kunne noe spansk. Fordi arbeidet vårt måtte foregå nokså hemmelig, ble vi organisert i små grupper på fra 15 til 20 forkynnere, som virket mer eller mindre som små menigheter. Til å begynne med var det en nervepåkjenning å lede møtene, siden jeg ikke alltid forstod svarene fra forsamlingen. Men min kone satt bakerst, og hvis hun merket at jeg var usikker, nikket hun diskret for å bekrefte at svaret var riktig.

Jeg har ikke noe medfødt talent for å lære språk, og jeg hadde mer enn én gang lyst til å dra tilbake til England, hvor alt ville falle lettere for meg. Men helt fra begynnelsen av var det likevel slik at den kjærlighet og det vennskap våre kjære spanske brødre og søstre viste oss, mer enn oppveide mine frustrasjoner i forbindelse med språket. Og Jehova velsignet meg med spesielle privilegier som fikk meg til å føle at det var anstrengelsene verdt. I 1958 ble jeg innbudt til å overvære det internasjonale stevnet i New York som en representant fra Spania. Og i 1962 fikk jeg verdifull opplæring ved Rikets tjenesteskole, som ble arrangert for oss i Tanger i Marokko.

Et annet problem jeg stod overfor, i tillegg til språket, var den stadige bekymringen for å bli tatt av politiet. Jeg visste at hvis jeg ble arrestert, ville jeg som utlending automatisk bli utvist. For å minske risikoen arbeidet vi sammen to og to. Mens den ene forkynte, stod den andre på vakt. Når vi hadde banket på et par dører, ofte øverst i en leiegård, gikk vi gjerne to—tre kvartaler lenger bort og banket på hos to—tre andre familier. Vi brukte Bibelen i stor utstrekning og hadde bare med noen få brosjyrer i frakkelommen som vi kunne tilby interesserte.

Da vi hadde vært et år i Madrid, ble vi sendt til Vigo, en stor by i den nordvestre delen av Spania, hvor det ikke var noen Jehovas vitner i det hele tatt. Selskapet anbefalte at min kone skulle utføre det meste av forkynnelsen den første måneden, så det kunne se ut som om vi var der som turister. Til tross for at vi holdt en lav profil, vakte vår forkynnelse oppmerksomhet. Før det var gått en måned, begynte katolske prester å fordømme oss i radioen. De advarte sine sognebarn om et ektepar som gikk fra hus til hus og snakket om Bibelen, som nærmest var en forbudt bok på den tiden. Det «ettersøkte» paret var en utlending og hans spanske kone, som stod for det meste av pratingen!

Prestene erklærte at bare det å snakke med dette farlige paret var en synd som folk bare kunne få tilgivelse for hvis de øyeblikkelig bekjente den for en prest. Og ganske riktig — ved slutten av en hyggelig samtale vi hadde med en dame, sa hun med beklagelse at hun ville bli nødt til å gå til skrifte. Da vi gikk fra huset hennes, så vi at hun skyndte seg i retning av kirken.

Utvisning

Bare to måneder etter at vi hadde kommet til Vigo, slo politiet til. Den politimannen som arresterte oss, var hyggelig og lot være å sette håndjern på oss da han førte oss til politistasjonen. På stasjonen fikk vi se et kjent ansikt, en kontordame som vi nylig hadde forkynt for. Hun ble tydelig forlegen over å se at vi ble behandlet som forbrytere, og var snar til å forsikre oss om at hun ikke hadde angitt oss. Ikke desto mindre ble vi anklaget for å utgjøre en fare for «Spanias åndelige enhet», og seks uker senere ble vi utvist.

Det var en strek i regningen, men vi hadde ikke tenkt å gi opp. Det var fremdeles mye ugjort arbeid på Pyrenéhalvøya. Vi var tre måneder i Tanger, og deretter ble vi bedt om å reise til Gibraltar, som også var et jomfruelig distrikt. Som apostelen Paulus sier, vil vi fortsette vårt arbeid hvis vi verdsetter vår tjeneste, og da vil vi også bli belønnet. (2. Korinter 4: 1, 7, 8) Det fikk vi erfare. I det aller første hjemmet vi kom til i Gibraltar, opprettet vi et bibelstudium som en hel familie ble med på. Det varte ikke lenge før vi ledet 17 bibelstudier hver. Mange av dem vi studerte med, ble Jehovas vitner, og på to år vokste det fram en menighet med 25 forkynnere.

Men akkurat som i Vigo begynte prestene også her å agitere mot oss. Den anglikanske biskopen i Gibraltar advarte politisjefen og sa at vi var «uønskede individer», og hans korridorvirksomhet gav til slutt resultater. I januar 1962 ble vi utvist fra Gibraltar. Hvor skulle vi nå ta veien? Det var fremdeles et stort behov i Spania, og vi drog derfor tilbake dit og håpet at vårt tidligere rulleblad hos politiet var blitt arkivert bort.

Det solrike Sevilla ble vårt nye hjemsted. Der hadde vi den glede å samarbeide nært med et annet pionerektepar, Ray og Pat Kirkup. Sevilla hadde en halv million innbyggere, men det var likevel bare 21 forkynnere der, så det var rikelig å gjøre. Nå er det 15 menigheter med 1500 forkynnere i denne byen. Et år senere fikk vi en hyggelig overraskelse. Da ble vi nemlig innbudt til å begynne i reisetjenesten i Barcelona-området.

Det å være kretstilsynsmann i et land hvor arbeidet vårt ikke var juridisk anerkjent, var litt spesielt. Hver uke besøkte vi små grupper, og i de fleste av dem var det svært få velkvalifiserte brødre. Disse arbeidsomme brødrene trengte all den opplæring og støtte vi kunne gi dem. Vi satte stor pris på denne oppgaven. Etter å ha vært flere år i distrikter hvor det var få eller ingen Jehovas vitner, fant vi stor glede i å besøke så mange forskjellige brødre og søstre. Det var dessuten lettere å forkynne i Barcelona, og mange ønsket å studere Bibelen.

Kampen mot depresjon

Bare seks måneder senere skjedde det en dramatisk forandring i livet mitt. Vår første ferie ved sjøen endte nesten med en tragedie da jeg hadde det uhellet jeg allerede har fortalt om. Fysisk sett kom jeg meg ganske fort fra det sjokket jeg fikk da jeg nesten druknet, men nervene mine fikk en knekk.

I noen måneder kjempet jeg for å kunne fortsette i kretstjenesten, men til slutt måtte jeg reise tilbake til England for å få medisinsk behandling. Etter to år kom jeg meg såpass at vi kunne dra tilbake til Spania, hvor vi begynte i kretstjenesten igjen. Men det varte ikke lenge. Min kones foreldre ble alvorlig syke, og vi sluttet i heltidstjenesten for å ta oss av dem.

Situasjonen ble vanskeligere da jeg i 1968 fikk et fullstendig nervesammenbrudd. Noen ganger trodde verken Rafaela eller jeg at jeg noensinne ville komme til hektene igjen. Det var som om jeg druknet på nytt, men på en annen måte. Depresjonen førte til at jeg ble overveldet av negative følelser, og dessuten tappet den meg for krefter. Jeg fikk anfall av fullstendig utmattelse, så jeg måtte hvile nesten bestandig. Den gangen forstod ikke alle brødrene hvordan slike problemer virker inn på et menneske, men jeg visste selvfølgelig at Jehova forstod det. Det har gitt meg stor tilfredsstillelse å lese de fine artiklene i Vakttårnet og Våkn opp! som har vist forståelse for deprimerte mennesker og vært til hjelp for dem.

I hele denne vanskelige tiden var min kone en stadig kilde til oppmuntring. Det å løse problemer sammen styrker virkelig de ekteskapelige bånd. Rafaelas foreldre døde, og etter tolv år ble jeg så frisk at vi mente at vi kunne begynne i heltidstjenesten igjen. I 1981 ble vi til vår overraskelse og glede på nytt innbudt til å reise i kretstjenesten.

Det hadde skjedd store forandringer på det teokratiske område i Spania siden forrige gang vi var i reisetjenesten. Vi hadde nå frihet til å forkynne, og jeg måtte sørge for å komme à jour med alt det nye. Det var likevel et stort privilegium å tjene som kretstilsynsmann igjen. Våre erfaringer som pionerer under vanskelige forhold satte oss i stand til å være til oppmuntring for pionerer som hadde problemer. Og det var ofte mulig for oss å hjelpe andre til å slutte seg til pionerenes rekker.

Da vi hadde vært i reisetjenesten i 11 år i Madrid og Barcelona, måtte vi igjen få en ny oppgave på grunn av sviktende helse. Vi ble utnevnt til å tjene som spesialpionerer i byen Salamanca, hvor jeg kunne gjøre nytte for meg som eldste. Brødrene i Salamanca fikk oss til å føle oss velkommen fra første stund. Et år senere oppstod det en ny krise som skulle sette vår utholdenhet på prøve.

Rafaela ble av en uforklarlig grunn svært blodfattig, og det ble tatt prøver som viste at hun hadde kreft i tykktarmen. Nå var det jeg som måtte være den sterke og støtte min kone så godt jeg kunne. Vår første reaksjon var at vi ikke kunne tro at det var sant; så ble vi redde. Ville Rafaela overleve dette? Det som hjelper oss til å fortsette når noe slikt inntreffer, er fullstendig tillit til Jehova. Jeg er glad for å kunne fortelle at Rafaela gjennomgikk en vellykket operasjon, og vi håper at kreften ikke blusser opp igjen.

Selv om vi har hatt både medgang og motgang i de 36 årene vi har vært i Spania, har det gitt oss en inderlig glede å oppleve denne perioden med åndelig vekst. Vi har sett den lille gruppen på 800 forkynnere i 1958 vokse til en hær på over 100 000 forkynnere i dag. De mange gledene vi har hatt, har mer enn oppveid vanskelighetene. Det har vært en glede å hjelpe andre til å ta imot sannheten og vokse til åndelig modenhet, å samarbeide som mann og kone, og å føle at vi har brukt livet vårt på den best mulige måten.

I sitt andre brev til korinterne sier Paulus: «Derfor, da vi har denne tjeneste etter den barmhjertighet som er blitt vist oss, gir vi ikke opp.» (2. Korinter 4: 1) Når jeg ser tilbake på livet mitt, forstår jeg at det er mange faktorer som har bidratt til at jeg ikke har gitt opp. De trofaste salvede brødrene som tok seg av meg i ungdommen, la et godt grunnlag ved sitt gode eksempel. Det å ha en ektefelle som har de samme åndelige mål, har vært til stor hjelp. Da jeg følte meg elendig, løftet hun meg opp, og jeg har gjort det samme for henne. Humoristisk sans er også et stort gode. Det å kunne le med brødrene — og le av oss selv — får på en eller annen måte problemene til å virke mindre overveldende.

Framfor alt må vi få styrke fra Jehova for å holde ut i prøvelser. Jeg husker alltid hva Paulus sa: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» Når Jehova er med oss, behøver vi aldri å gi opp. — Filipperne 4: 13.

[Bilder på side 23]

Ronald og Rafaela Taylor i 1958

[Bilder på sidene 24 og 25]

Et møte på den tiden da arbeidet var forbudt i Spania (1969)