Vi fikk en meget verdifull perle

FORTALT AV RICHARD GUNTHER

Det var i september 1959. Vi var om bord på det italienske passasjerskipet «Julio Caesar», som var på vei over Atlanterhavet fra New York til Cádiz i Spania. Selskapet Vakttårnet hadde sendt meg og min kone, Rita, og Paul og Evelyn Hundertmark, et annet misjonærektepar, til dette landet på Pyrenéhalvøya. Vi skulle komme til å stå overfor en rekke utfordringer. Men hvordan hadde det seg at vi hadde begynt på en løpebane som misjonærer?

RITA og jeg ble døpt som Jehovas vitner i New Jersey i USA i 1950. Ikke lenge etterpå tok vi en avgjørelse som med tiden skulle føre til at vi fikk en meget verdifull perle. Vi var i en menighet hvor det var nok brødre og søstre til å gjennomarbeide distriktet. Vi følte oss derfor forpliktet til å tilby oss å tjene der det var et større behov for forkynnere. På Jehovas vitners internasjonale stevne i New York sommeren 1958 søkte vi om å få utføre misjonærtjeneste.

Ikke lenge etterpå ble vi innbudt til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead, og mindre enn et år senere var vi på vei til Spania som misjonærer. Da var vi opptatt av alt som skulle ordnes, og var sprekkeferdige av forventning, så vi fattet ikke fullt ut hva det var som var blitt oss betrodd. Jesus hadde snakket om en meget verdifull perle. (Matteus 13: 45, 46) Det privilegium å få tjene som misjonærer kunne for oss sammenlignes med en slik perle, selv om dette ikke var poenget med Jesu lignelse. Når vi ser tilbake på alt dette, verdsetter vi nå enda mer denne dyrebare tjenesten i Jehovas organisasjon.

En minneverdig opplevelse

På den tiden holdt Gilead-skolen til i vakre, landlige omgivelser i Finger Lakes-distriktet i staten New York. Der tilbrakte vi seks fantastiske måneder fullstendig fordypet i bibelstudium og omgitt av sanne kristne venner, langt borte fra denne verdens anliggender og problemer. Medelevene kom fra mange deler av verden, deriblant Australia, Bolivia, Hellas, New Zealand og Storbritannia. Men snart opprant avslutningsdagen. I august 1959 sa vi farvel med tårer i øynene og drog av gårde til våre respektive misjonærdistrikter. En måned senere satte vi foten på spansk jord.

En ny kultur

Vi kom til havnebyen Algeciras i sør, som ligger like ved den enorme Gibraltarklippen. Den natten tok vi fire, Rita og jeg og Paul og Evelyn Hundertmark, toget til Madrid. Vi drog til Mercador hotell, der vi skulle vente inntil vi ble kontaktet av brødre ved Selskapets avdelingskontor, som opererte under jorden. Spania var et diktatur under generalissimus Francisco Franco. Det innebar at den eneste religion som var juridisk anerkjent i landet, var den romersk-katolske kirke. Det var ulovlig å utøve noen annen religion offentlig, og Jehovas vitners forkynnelsesarbeid fra hus til hus var også forbudt. Til og med religiøse møter var forbudt, så Jehovas vitner, som utgjorde omkring 1200 forkynnere i 30 menigheter i Spania på den tiden, kunne ikke komme sammen i Rikets saler, slik de gjorde i andre land. Vi måtte ha hemmelige møter i private hjem.

Vi lærer oss spansk og begynner å forkynne

Den første utfordringen var å lære språket. Den første måneden brukte vi elleve timer om dagen til å lære spansk — fire timer fellesundervisning om formiddagen og deretter sju timer med selvstudium. Den neste måneden fulgte vi samme opplegget om formiddagen, men om ettermiddagen gikk vi fra hus til hus. Tenk deg situasjonen! Rita og jeg drog ut for å forkynne fra hus til hus på egen hånd, selv om vi enda ikke kunne språket og bare brukte en innledning vi hadde skrevet ned på en lapp og lært utenat.

Jeg husker at jeg banket på en dør i Vallecas, et arbeiderstrøk i Madrid. Jeg hadde lappen min klar i hånden for sikkerhets skyld og sa så på spansk: «God dag. Vi utfører et kristent arbeid. Bibelen sier . . . [Her leste vi et skriftsted.] Vi vil gjerne gi deg denne brosjyren.» Først bare så kvinnen på oss, men så tok hun imot brosjyren. Da vi kom på gjenbesøk, inviterte hun oss inn, og mens vi snakket, bare betraktet hun oss. Vi begynte å lede et bibelstudium med henne etter beste evne, og under studiet pleide hun bare å høre etter og se på oss. En tid senere fortalte hun imidlertid at hun ikke hadde forstått hva vi sa første gang vi kom til henne, men hun hadde oppfattet ordet Dios (Gud), og det var nok til at hun skjønte at dette var noe bra. Med tiden fikk hun en betydelig bibelkunnskap og ble døpt som et av Jehovas vitner.

Det var svært vanskelig for meg å lære spansk. Mens jeg reiste rundt i byen, pleide jeg å pugge bøyningen av verb. Men det jeg lærte den ene uken, hadde jeg glemt igjen den neste. Det gjorde meg svært mismodig. Jeg gav nesten opp en rekke ganger. Siden spansken min var så elendig, måtte de spanske brødrene være tålmodige når jeg tok ledelsen blant dem. På et områdestevne var det en bror som gav meg en håndskrevet lapp med en opplysning som skulle leses opp fra talerstolen. Jeg hadde vanskelig for å tyde håndskriften hans og leste: «Ta muletas [krykkene] med til stadionet i morgen.» Det skulle være: «Ta maletas [bagasjen] med til stadionet i morgen.» Selvfølgelig lo tilhørerne, og jeg ble naturlig nok temmelig flau.

Vi møter prøvelser den første tiden i Madrid

Disse første årene i Madrid var svært vanskelige for Rita og meg i følelsesmessig henseende. Vi savnet hjemmet vårt og vennene våre veldig. Hver gang vi fikk brev fra USA, ble vi grepet av hjemlengsel. Disse bølgene av nostalgi var overveldende, men de gikk over. Tross alt hadde vi jo gitt avkall på hjem, familie og venner for å få en verdifull perle. Vi måtte bare tilpasse oss de nye forholdene.

Da vi kom til Madrid, fant vi oss et nokså fattigslig pensjonat. Der bodde vi på ett rom og fikk tre måltider om dagen. Rommet var lite og mørkt, og madrassene var av strå. Husleien tok omtrent hele vår beskjedne månedlige godtgjørelse. Vi spiste vanligvis lunsj på pensjonatet kl. 12.00, og så pleide vertinnen å la middagen stå i ovnen for å holde den varm, slik at vi hadde noe å spise sent om kvelden. Vi kunne imidlertid bli veldig sultne der vi gikk gate opp og gate ned om dagen og kvelden. Hvis vi ikke hadde mer igjen av godtgjørelsen vi fikk, hendte det at vi brukte noen av de få sparepengene vi hadde, til å kjøpe den billigste sjokoladeplaten vi kunne finne. Men denne situasjonen forandret seg snart da Selskapets sonetilsynsmann kom på besøk. Han så hvor dårlige forholdene var, og sa at vi kunne se oss om etter en liten leilighet som kunne brukes som misjonærhjem. Vel, det ville bli langt bedre enn å måtte bade i en balje på kjøkkengulvet. Nå fikk vi dusj, kjøleskap og en elektrisk kokeplate vi kunne lage mat på. Vi var svært takknemlige for denne omtanken.

Fine opplevelser i Madrid

Vi var veldig forsiktige når vi forkynte fra hus til hus. Det pulserende og støyende dagliglivet i Madrid var en fordel for oss, for det gjorde at vi gikk i ett med mengden og ikke skilte oss for mye ut. Vi prøvde å kle oss og oppføre oss som alle andre, slik at det ikke skulle synes at vi var utlendinger. Når vi gikk på feltet, gikk vi inn i en leiegård, banket på en av dørene og snakket med den som kom ut. Så gikk vi ut på gaten igjen og drog til et annet strøk. Det var nemlig alltid en mulighet for at beboeren ville ringe til politiet, så derfor var det ikke fornuftig å bli værende i nabolaget. Selv så forsiktige Paul og Evelyn Hundertmark var når de brukte denne framgangsmåten, ble de faktisk arrestert og utvist fra landet i 1960. Da drog de til nabolandet Portugal, hvor de tjente i mange år. Paul ledet arbeidet ved avdelingskontoret under jorden. I dag er han bytilsynsmann i San Diego i California.

Vi fikk imidlertid forsterkninger. Bare noen måneder senere ble seks misjonærer i Portugal bedt om å forlate landet. Det fikk et lykkelig utfall for oss, for Eric og Hazel Beveridge, som hadde gått i samme klasse på Gilead som oss, fikk nå beskjed om å flytte fra Portugal til Spania. I februar 1962 var vi derfor igjen på Mercador hotell — denne gang for å ønske Eric og Hazel velkommen.

Det var i denne tiden i Madrid at Rita og jeg fikk en personlig erfaring med religiøst hykleri. Vi studerte Bibelen med et par, Bernardo og Maria, som bodde i en rønne som var bygd av forskjellige kasserte materialer som Bernardo hadde funnet. Vi studerte med dem sent om kvelden, og etter studiet pleide de å servere oss brød, vin og noe ost eller andre ting de måtte ha i huset. Jeg la merke til at osten smakte akkurat som amerikansk ost. En kveld etter studiet kom de inn med den boksen som osten hadde ligget i. Der stod det med store bokstaver på engelsk: «Fra det amerikanske folk til det spanske folk — må ikke selges.» Hvordan hadde denne fattige familien fått tak i osten? Myndighetene brukte den katolske kirke til å dele den ut til de fattige. Men presten solgte den i stedet!

Forkynnelse blant militærpersonell bærer frukt

Snart skjedde det noe virkelig fint som viste seg å bli til stor velsignelse både for oss og for mange andre. Vi fikk en lapp fra avdelingskontoret hvor vi ble bedt om å besøke en ung mann som het Walter Kiedaisch og var stasjonert ved det amerikanske flyvåpenets base i Torrejón, noen kilometer utenfor Madrid. Vi besøkte ham og hans kone og startet et bibelstudium med dem og et annet ektepar på basen.

I tiden som fulgte, ledet jeg omkring fem bibelstudier, som selvsagt ble holdt på engelsk, med folk som hadde tilknytning til flyvåpenet. Sju av dem jeg studerte med, ble senere døpt, og fire av mennene ble kristne eldste etter at de kom tilbake til USA.

Dette var en tid da det var temmelig vanskelig å få bøker, blad og bibler inn i landet på grunn av forbudet mot arbeidet vårt. En del litteratur ble imidlertid brakt inn av turister og av våre amerikanske kontakter. Avdelingskontoret bad meg om å drive et hemmelig litteraturlager. Det lå i et lagerrom i en papirhandel i Vallecas. Innehaverens kone var et av Jehovas vitner. Selv om innehaveren ikke var et av Jehovas vitner, hadde han respekt for arbeidet vårt, og han lot meg få bruke dette bakrommet når jeg pakket litteraturforsendelser som skulle til byer over hele landet. Det gjorde han til tross for at dette satte både ham selv og forretningen i fare. Siden rommet alltid måtte se ut som det det liksom skulle være — et støvete og rotete rom fullt av kartonger — måtte jeg lage en arbeidsbenk og bokhyller som kunne settes opp og demonteres på et øyeblikk. Når dagen var omme, måtte jeg vente i bakrommet til det ikke var flere kunder i forretningen, før jeg kunne fordufte med pakkene mine.

Det var litt av et privilegium å få være med på å distribuere åndelig lesestoff, for eksempel bladene Vakttårnet og Våkn opp! og annen litteratur, til menigheter over hele landet. Det var virkelig spennende tider.

Rita hadde gleden av å lede 16 hjemmebibelstudier, og omkring halvparten av dem hun studerte med, ble døpt som vitner for Jehova. Dolores var en ung gift kvinne som tilbrakte de kalde vintermånedene i sengen fordi hun hadde hjerteproblemer. Om våren kunne hun stå opp og utrette litt mer. Dolores hadde en sterk tro, så da vi skulle ha vårt områdestevne i Toulouse i Frankrike, ville hun gjerne være med. Legen sa til henne at det ikke ville være så lurt med tanke på hjertet. Uten bagasje drog hun derfor ned til togstasjonen i en hverdagskjole og med tøfler på bena for å se mannen, moren og andre Jehovas vitner vel av gårde. Men da hun stod der med tårer i øynene, orket hun ikke å se på at de drog av sted uten henne, så derfor gikk hun på toget og ble med til Frankrike. Rita visste ikke om dette, så det var litt av en overraskelse for henne å møte en smilende Dolores på stevnet.

Et uvanlig bibelstudium

Vi kan ikke avslutte vår beretning om tjenesten i Madrid uten å nevne Don Benigno Franco, «el profesor». En spansk bror tok meg med til en eldre mann som bodde sammen med sin kone i en svært fattigslig leiegård. Jeg begynte å studere Bibelen med ham, og etter å ha studert i et og et halvt år bad han om å bli døpt som et av Jehovas vitner.

Denne eldre mannen, Don Benigno Franco, var en fetter av Francisco Franco, Spanias daværende diktator. Det virket som om Don Benigno alltid hadde satt friheten høyt. Under den spanske borgerkrigen sympatiserte han med republikken og var imot sin fetter — generalen som vant krigen og opprettet et katolsk diktatur. Helt siden 1939 var Don Benigno blitt nektet retten til å arbeide, og han hadde svært lite å leve av. Slik hadde det seg at fetteren til generalissimus Francisco Franco, Spanias caudillo, ble et av Jehovas vitner.

En overraskende utnevnelse

I 1965 bad avdelingskontoret oss om å begynne å reise i kretstjenesten i Barcelona. Det innebar at vi måtte forlate alle de kjærlige brødrene som vi var blitt så nær knyttet til i Madrid. Nå skulle vi ikke bare gi oss i kast med en ny oppgave, men i mitt tilfelle skulle det også bli litt av en prøve. Oppgaven virket skremmende på meg, for jeg har alltid hatt liten tro på meg selv. Jeg vet godt at det var Jehova som satte meg i stand til å oppnå gode resultater i denne grenen av tjenesten.

Ettersom vi skulle besøke en ny menighet hver uke, måtte vi bo hjemme hos brødrene. Vi bodde i koffert, og flyttet nesten annenhver uke til et nytt hjem. Dette er særlig vanskelig for en kvinne. Men det gikk ikke lang tid før José og Roser Escudé, som bodde i Barcelona, inviterte oss til å bo hos dem over lengre tid. Det var snilt av dem, for det betydde at vi fikk et fast sted å ha tingene våre og et sted å komme hjem til om søndagskvelden.

De neste fire årene tilbrakte Rita og jeg i kretstjenesten i regionen Catalonia ved Middelhavet. Vi holdt alle møtene i private hjem i all hemmelighet, og forkynnelsen fra hus til hus ble også utført på en diskré måte, så vi ikke skulle tiltrekke oss oppmerksomhet. Noen ganger samlet vi en hel menighet til «landtur» i skogen om søndagen, spesielt når vi arrangerte kretsstevner.

Vi vil alltid beundre de mange hengivne og åndeligsinnete brødrene som satte sitt arbeid og sin personlige frihet på spill og anstrengte seg hardt for å holde menighetene forent og aktive. Mange av dem tok ledelsen i å utvide arbeidet vårt til også å omfatte de mindre byene. Det la grunnlaget for den store økningen i Spania etter at forbudet ble opphevet og religionsfrihet innført i 1970.

Vi må slutte i misjonærtjenesten

I løpet av de ti årene vi hadde vært i Spania, hadde det hendt at våre foreldres situasjon hadde holdt på å sette en stopper for at vi skulle kunne fortsette i denne spesielle tjenesten for Jehova. En rekke ganger var vi på nippet til å måtte forlate vårt tildelte distrikt for å dra hjem og ta oss av min mor og far. Men takket være kjærlige brødre og søstre i menigheter i nærheten av der mine foreldre bodde, kunne vi bli i Spania. Ja, det var til dels på grunn av andre som samarbeidet med oss i å sette Guds rikes interesser på førsteplassen, at det var mulig for oss å ha det privilegium å være i misjonærtjenesten disse årene.

I desember 1968 drog vi omsider hjem for å ta oss av min mor. Far hadde dødd samme måned, så nå var mor blitt alene. Vi var imidlertid fremdeles relativt fri til å tjene på heltid, så nå fikk vi i oppdrag å reise i kretstjenesten i USA. De neste 20 årene tjente vi i spanske kretser. Selv om vi hadde mistet den perlen som misjonærtjenesten var, hadde vi fått en annen perle i stedet.

Forkynnelse i distrikter som er hjemsøkt av narkotikamisbruk og vold

Nå tjente vi side om side med mange brødre og søstre som bodde i hardt belastede strøk i byene. Den første uken vi var i kretstjenesten i Brooklyn i New York, var det noen som stjal Ritas lommebok.

Ved en anledning var Rita og jeg sammen med en gruppe som tok del i forkynnelsen fra hus til hus i en annen del av New York. Da vi rundet et hjørne, så vi noen som hadde tatt oppstilling foran et hull i veggen på en ubebodd bygning. Da vi så gikk noen skritt videre oppover gaten, la vi merke til en ung mann på fortauet som stod og så på oss. Det stod en annen ungdom på et hjørne lenger borte og så etter politibiler. Vi hadde dumpet midt opp i en narkotikahandel! Den første vakten fikk seg en støkk, men da han så Vakttårnet, slappet han av. Tross alt kunne vi ha vært politifolk. Han ropte på spansk: «¡Los Atalayas! ¡Los Atalayas!» (Vakttårnet! Vakttårnet!) På grunn av bladet visste de hvem vi var, så alt var i orden. Da jeg passerte ham, sa jeg: «¿Buenos dias, como está?» (God dag, hvordan står det til?) Han svarte ved å si at jeg måtte be for ham.

En vanskelig avgjørelse

I 1990 ble det klart at mor hadde behov for daglig omsorg. Vi hadde virkelig forsøkt å fortsette i reisetjenesten, men all fornuft tilsa at det ikke var mulig å oppfylle begge forpliktelsene. Vi ville jo gjerne sørge for at mor skulle få kjærlig tilsyn. Så enda en gang måtte vi gi slipp på en meget verdifull perle, på noe som betydde svært mye for oss. All verdens edelstener og alt det de kan utrette for en, betyr svært lite sammenlignet med den perle det er å tjene som misjonær eller reisende tilsynsmann i Jehovas organisasjon.

Rita og jeg er nå kommet opp i 60-årene. Vi er fornøyd med livet og gleder oss over å kunne tjene i en lokal spansktalende menighet. Når vi ser tilbake på de årene vi har brukt i tjenesten for Jehova, takker vi ham for at han har gitt oss noen meget verdifulle perler.

[Bilde på side 23]

Rita og jeg sammen med Paul og Evelyn Hundertmark (til høyre) utenfor tyrefekterarenaen i Madrid

[Bilde på side 24]

Vi tjener en menighet under en «landtur» i skogen