Alene, men aldri forlatt

FORTALT AV ADA LEWIS

Jeg har alltid hatt en tendens til å gå mine egne veier. Jeg er også meget målbevisst, eller sta, som noen av og til kaller det, i alt jeg gjør. Dessuten har jeg lett for å være litt vel frimodig i mine uttalelser, noe som har skaffet meg problemer i årenes løp.

JEHOVA GUD har imidlertid ikke avvist meg på grunn av mine uheldige personlighetstrekk, og det er jeg takknemlig for. Ved å studere hans Ord har jeg greid å forandre på min personlighet og har derfor kunnet tjene Rikets interesser i rundt 60 år. Helt siden jeg var barn, har jeg elsket hester, og den hjelp Gud har gitt meg til å kontrollere min stahet, har ofte minnet meg om hvordan et bissel kan brukes til å styre en hest.

Jeg ble født ved en vakker, blå innsjø i nærheten av byen Mount Gambier i Sør-Australia i 1908. Foreldrene mine hadde en gård hvor de drev melkeproduksjon, og jeg var den eldste datteren blant åtte søsken. Far døde da vi alle var nokså små. Slik fikk jeg mye av ansvaret for gårdsarbeidet, for de to eldre brødrene mine måtte ta seg arbeid andre steder for å tjene penger til familien. Livet og arbeidet på gården var hardt og krevende.

Min første kontakt med Bibelens sannhet

Vår familie tilhørte den presbyterianske kirke, og vi var aktive medlemmer som gikk regelmessig i kirken. Jeg ble søndagsskolelærer, og jeg tok ikke lett på det ansvaret jeg hadde for å lære barna det jeg mente var åndelig og moralsk riktig.

I 1931 døde bestefaren min. Blant hans eiendeler var flere bøker som var skrevet av den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet, J. F. Rutherford. Jeg begynte å lese bøkene Guds Harpe og Skabelsen, og jo mer jeg leste, jo mer forbløffet ble jeg, fordi bøkene viste at mye som jeg trodde på, og som jeg hadde lært barna, manglet støtte i Bibelen.

Det var et sjokk for meg å lære at menneskesjelen ikke er udødelig, at de fleste ikke vil komme til himmelen når de dør, og at de onde ikke skal pines i all evighet i et brennende helvete. Jeg ble også foruroliget over å lære at det ikke er et krav til de kristne at de skal holde en ukentlig sabbat om søndagen. Jeg måtte derfor treffe en alvorlig avgjørelse: Skulle jeg holde meg til kristenhetens tradisjonelle lære, eller skulle jeg begynne å framholde Bibelens sannhet? Det tok meg ikke lang tid å bestemme meg for å bryte forbindelsen fullstendig med den presbyterianske kirke.

Helt alene

De andre i familien, vennene mine og bekjente i kirken ble alt annet enn glade da jeg fortalte at jeg aktet å melde meg ut av kirken, og at jeg ikke ville undervise i søndagsskolen lenger. Og da de fant ut at jeg hadde begynt å involvere meg med de såkalte dommer Rutherford-folkene, flammet folkesnakket enda mer opp. Jeg ble ikke akkurat utstøtt, men de fleste i familien og de fleste av mine tidligere venner opptrådte nokså kjølig overfor meg, for å si det mildt.

Jo mer jeg studerte og slo opp de skriftstedene som det stod henvist til i de bøkene jeg leste, desto klarere så jeg behovet for å forkynne offentlig. Jeg fant ut at Jehovas vitner gikk fra hus til hus som et ledd i sin offentlige tjeneste. Men på den tiden var det ingen vitner i vårt distrikt. Det var derfor ingen som oppmuntret meg, eller som viste meg hvordan jeg skulle forkynne det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Jeg følte meg virkelig ensom.

Den bibelske befalingen om å forkynne for andre fortsatte imidlertid å ringe i ørene mine, og jeg kom til at jeg måtte begynne å forkynne på en eller annen måte. Etter å ha bedt mye bestemte jeg meg for å begynne å banke på hos noen naboer, ganske enkelt for å fortelle dem hva jeg hadde lært gjennom mitt studium av Bibelen, og for å vise dem disse sannhetene ut fra deres egen bibel. Det første huset jeg kom til, var der hvor min tidligere sjef på søndagsskolen bodde. Hans kjølige reaksjon og negative kommentarer om at jeg hadde sviktet kirken, var ikke akkurat noen oppmuntrende start. Men jeg følte en inderlig glød og en merkelig indre styrke da jeg gikk derfra og gikk videre og banket på andre steder.

Jeg kan egentlig ikke si at jeg møtte direkte motstand, men jeg ble jo forbauset over hvor likegyldige mine tidligere kirkefrender var når jeg besøkte dem. Til min overraskelse og skuffelse kom den sterkeste motstanden fra min eldste bror, noe som minnet meg om Jesu ord: ’Dere skal til og med bli overgitt av foreldre og brødre og slektninger og venner, og dere skal bli gjenstand for alles hat på grunn av mitt navn.’ — Lukas 21: 16, 17.

Allerede som barn var jeg blitt en erfaren rytter, så jeg kom til at den raskeste måten å komme meg rundt til folk på måtte være til hest. På den måten kunne jeg også komme meg lenger av gårde. En ettermiddag gled imidlertid hesten min og falt på en sleip vei, og jeg fikk et stygt kraniebrudd. En stund var det fare for at jeg ikke kom til å overleve. Etter denne episoden brukte jeg hest og sulky istedenfor å ri når veiene var våte og glatte.a

Kontakt med organisasjonen

En stund etter ulykken var det noen heltidsforkynnere, nå kalt pionerer, som besøkte Mount Gambier-området. Nå kunne jeg for første gang snakke med trosfeller ansikt til ansikt. Før de reiste, oppfordret de meg til å skrive til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor og spørre om hvordan jeg kunne delta i forkynnelsesarbeidet på en mer organisert måte.

Selskapet sendte meg bøker, brosjyrer og et trykt vitnesbyrdskort, som jeg skulle bruke når jeg presenterte meg ved dørene. Jeg følte meg litt nærere knyttet til mine åndelige brødre og søstre nå som jeg korresponderte med avdelingskontoret. Men da pionergruppen reiste videre til neste by, følte jeg meg mer alene enn noensinne.

Som følge av mine daglige forkynnelsesrunder — hovedsakelig med hest og sulky — ble jeg godt kjent i distriktet. Samtidig klarte jeg å ta hånd om mine plikter på gården. Nå hadde de andre i familien avfunnet seg med denne rutinen, og de gjorde ikke noe for å blande seg opp i den. I fire år tjente jeg slik, som en isolert, udøpt forkynner av det gode budskap.

Stevne og — endelig — dåp

I april 1938 besøkte bror Rutherford Australia. På grunn av presteskapets sterke motstand ble kontrakten om leie av Sydney rådhus annullert. I siste øyeblikk ble det imidlertid gitt tillatelse til å bruke en stor idrettsplass i Sydney. Den påtvungne forandringen i planene viste seg å være en fordel, for det var plass til mange flere på idrettsplassen. Det kom omkring 12 000. Mange av dem hadde tydeligvis fått sin interesse vakt som følge av den motstanden presteskapet hadde fått i stand mot møtene våre.

I forbindelse med bror Rutherfords besøk ble det også holdt et flere dagers stevne i en av Sydneys forsteder. Det var der jeg endelig symboliserte min innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt i vann. Kan du forestille deg den gleden jeg følte nå som jeg endelig kunne komme sammen med hundrevis av brødre og søstre fra hele det australske kontinentet?

Tilbake til Mount Gambier

Da jeg kom hjem, følte jeg meg forferdelig ensom, men jeg var mer bestemt enn noen gang på å gjøre alt jeg kunne i Rikets arbeid. Ikke lenge etter ble jeg kjent med familien Agnew — Hugh, hans kone og deres fire barn. De bodde i byen Millicent, bare fem mil fra Mount Gambier, og jeg kjørte de fem milene hver vei med hest og sulky for å lede et regelmessig bibelstudium med dem. Da de tok imot sannheten, følte jeg meg ikke så ensom lenger.

Snart dannet vi en gruppe med tanke på organisert forkynnelse. Til min store glede begynte min mor etter hvert å vise interesse, og hun ble med meg på mine timilsrunder for å studere med den nyopprettede gruppen. Fra da av var mor alltid til oppmuntring og hjelp for meg, selv om det gikk noen år før hun ble døpt. Nå var jeg ikke ensom lenger!

Den lille gruppen vår frambrakte fire pionerer — de tre Agnew-jentene (Crystal, Estelle og Betty) og meg. Senere, tidlig på 50-tallet, gjennomgikk alle de tre jentene Vakttårnets bibelskole Gilead. De ble sendt som misjonærer til India og Sri Lanka, hvor de fremdeles tjener trofast.

I januar 1941 ble Jehovas vitners virksomhet forbudt i Australia. Vi gikk derfor raskt til handling. Alt vi brukte i tjenesten — litteraturen, reisegrammofonene, plateinnspillingene av bibelske foredrag og så videre — la vi i en stor blikkbeholder. Så satte vi den i et skur og hadde flere lass med høy over den, så den ble skjult.

Til tross for forbudet fortsatte vi å forkynne fra hus til hus, men forsiktig. Vi brukte bare Bibelen når vi snakket med folk. Det hendte at jeg tok med meg noen blad og brosjyrer under salen på hesten, men bare når noen hadde vist oppriktig interesse for Rikets budskap. I juni 1943 ble forbudet endelig opphevet, og det ble igjen mulig for oss å tilby litteratur åpenlyst.

Nye oppdrag

I 1943 begynte jeg som pioner, og året etter flyttet jeg fra Mount Gambier, fordi jeg fikk i oppdrag å tjene et annet sted. Først fikk jeg tjene ved Selskapets avdelingskontor i Strathfield en kort tid. Deretter ble jeg i tur og orden sendt til forskjellige småbyer i den sørlige delen av New South Wales og den vestlige delen av Victoria. Noe av det som imidlertid gav meg mest åndelig sett, var å samarbeide med en stor menighet i storbyen Melbourne. I og med at jeg kom fra en småby, lærte jeg mye av å tjene der.

I nedre Gippsland i Victoria ledet min pionerpartner, Helen Crawford, og jeg mange bibelstudier, og etter kort tid opplevde vi at det ble opprettet en menighet. Det var mye landdistrikt i dette området, og vi hadde en gammel, upålitelig bil til å komme oss rundt med. Noen ganger kjørte vi, men ofte måtte vi ut og skyve. Som jeg ønsket at jeg hadde en hest! Noen ganger kunne jeg nærmest i fullt alvor si: «Jeg gir hva som helst (unntatt Riket) for en hest!» I de fleste byene i dette distriktet er det i dag sterke menigheter og pene Rikets saler.

I 1969 ble jeg sendt til Canberra, hovedstaden i Australia. Dette var et utfordrende og fargerikt sted å forkynne på, ettersom vi ofte kontaktet personalet ved de mange utenlandske ambassadene. Jeg tjener fremdeles her, men i de senere årene har jeg konsentrert meg om industriområdene i byen.

I 1973 fikk jeg det privilegium å være med på store stevner i USA. Et annet høydepunkt i livet mitt var å være med på en stevnereise i 1979 med en rundreise i Israel og Jordan. Å besøke akkurat de stedene som er omtalt i Bibelen, og reflektere over de begivenhetene som fant sted der, var virkelig gripende. Jeg fikk prøvd hvordan det er å ligge og flyte i Dødehavet, med dets høye saltholdighet, og mens vi var i Petra i Jordan, fikk jeg igjen sjansen til å ri en hest. Det kalte fram minner om den tiden da hestene hadde gjort det mulig for meg å nå ut med budskapet om Riket i landdistrikter med spredt bebyggelse.

Fortsatt heltidstjeneste

Det som har holdt liv i mitt ønske om å fortsette i heltidstjenesten levende selv om jeg er høyt oppe i årene, er slike spesielle foranstaltninger som pionertjenesteskolen og de pionermøtene som holdes i forbindelse med kretsstevnene, i tillegg til den kontinuerlige oppmuntringen jeg får fra reisende tilsynsmenn. Jeg kan virkelig si at Jehova i sin godhet har sørget for at de periodene da jeg følte meg ensom, hører fortiden til.

Jeg er nå 87 år gammel, og etter omkring 60 års tjeneste for Jehova har jeg en oppfordring å komme med til andre som kanskje også er litt vel frimodige og veldig selvstendige av seg: Underkast deg alltid Jehovas ledelse. Måtte Jehova hjelpe oss til å holde vår frimodighet under kontroll, og måtte han hele tiden minne oss om at selv om vi ofte føler oss ensomme, vil han aldri forlate oss.

[Fotnote]