Motstå ugudelige tradisjoner!
«SANNHETEN skal frigjøre dere,» sa Jesus Kristus. (Johannes 8: 32) Ja, kristendommen frigjør oss — fra slaveri under overtro, fra tro på falsk lære og fra trelldom under frastøtende skikker.
Men de kristne blir ofte utsatt for press fra andre som vil at de skal vende tilbake til tradisjoner de har fulgt tidligere. Slik var det før, og slik er det nå. (Galaterne 4: 9, 10) Det er ikke dermed sagt at alle alminnelige skikker er skadelige. En kristen kan velge å følge lokale skikker som er gode og gagnlige. Men når en skikk er i strid med Guds Ord, vil de kristne ikke inngå kompromiss. Jehovas vitner er godt kjent for at de ikke vil feire jul og fødselsdager og delta i andre skikker som er i strid med Guds Ord.
Dette modige standpunktet har ofte ført til mye hån og motstand fra bekjente, naboer og ikke-troende slektninger. Dette gjelder særlig i enkelte afrikanske land, hvor det vanligvis blir fulgt en lang rekke tradisjoner i forbindelse med begravelser, brylluper og fødsler. De kristne kan bli utsatt for et sterkt press for at de skal gjøre som alle andre. Dette presset omfatter ofte trusler og voldshandlinger. Hvordan kan de stå fast? Er det mulig å unngå konfrontasjoner uten å inngå kompromiss? For å svare på det kan vi undersøke hva noen trofaste kristne har gjort i forbindelse med noen ubibelske tradisjoner.
Begravelsesskikker preget av overtro
I det sørlige Afrika er det atskillige tradisjoner som er knyttet til begravelser. De sørgende tilbringer vanligvis hele natten — eller flere netter — i sørgehuset, hvor det hele tiden brenner et bål. De pårørende har ikke lov til å lage mat, klippe håret eller engang ta seg et bad før begravelsen har funnet sted. Etterpå må de vaske seg med en spesiell urteblanding. Kan de kristne godta slike skikker? Nei. Alle slike skikker gjenspeiler en tro på sjelens udødelighet og en sykelig frykt for de døde.
I Forkynneren 9: 5 står det: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.» Det at en kjenner denne sannheten om at de døde er uten bevissthet, frigjør en fra frykt for «de dødes ånder». Men hva bør en kristen gjøre når velmenende slektninger forlanger at han eller hun skal delta i slike ritualer?
Tenk på det som Jane opplevde da faren hennes døde. Jane er et av Jehovas vitner som bor i Afrika. Da hun kom til sørgehuset, fikk hun straks beskjed om at hun og resten av familien måtte danse rundt liket hele natten for å blidgjøre den dødes ånd. «Jeg sa til dem at jeg som et av Jehovas vitner ikke kunne være med på den slags,» forteller Jane. «Men dagen etter begravelsen sa noen eldre slektninger at de skulle bade de pårørende, som enda en beskyttelse mot den dødes ånd. Igjen nektet jeg å være med. Samtidig måtte mor holde seg for seg selv inne i et hus. De som ville besøke henne, måtte først drikke en spesiallaget, alkoholholdig drikk.
Jeg nektet å ha noe som helst med dette å gjøre. Isteden gikk jeg hjem og laget litt mat, som jeg tok med til det huset hvor mor oppholdt seg. Det var til stor skuffelse for familien. Slektningene trodde at jeg ikke var normal.» De spottet henne og nedkalte ulykke over henne ved å si: «Siden du har forkastet vår tradisjon på grunn av din religion, kommer du til å bli plaget av din fars ånd. Kanskje du ikke engang vil kunne få barn.» Likevel lot ikke Jane seg skremme. Hvordan har det gått? Hun sier: «Den gangen hadde jeg to barn. Nå har jeg seks! Dette har brakt skam over dem som mente at jeg aldri kunne få barn mer.»
Seksuell «renselse»
En annen skikk dreier seg om seremoniell renselse etter en ektefelles død. Hvis en mann mister sin kone, vil hennes familie komme til ham med en svigerinne av ham eller en annen kvinne som er nær beslektet med hans avdøde kone. Han er forpliktet til å ha seksuell omgang med henne. Først da kan han gifte seg med hvem han vil. Det samme skjer når en kvinne mister mannen sin. Man mener at dette renser den gjenlevende ektefellen for den døde ektefellens «ånd».
De som nekter å gjennomgå en slik «renselse», risikerer å pådra seg slektningenes vrede. Det kan være at han eller hun blir isolert og utsatt for hån og spott og straffedommer. Likevel nekter de kristne å følge denne skikken. De vet at seksuell omgang utenfor ekteskapet langt fra er en «renselse»; det er tvert imot noe som gjør en uren i Guds øyne. (1. Korinter 6: 18—20) Dessuten skal de kristne bare gifte seg «i Herren». — 1. Korinter 7: 39.
En kristen kvinne i Zambia som heter Violet, mistet mannen sin. Da kom noen slektninger med en mann til henne og insisterte på at hun skulle ha seksuell omgang med ham. Det ville ikke Violet, og som straff ble hun nektet å hente vann i den offentlige brønnen. Hun ble også advart mot å gå på hovedveien, for hvis hun gikk der, ville hun bli rammet av ulykke. Men hun lot seg ikke skremme, verken av slektningene eller av de andre i landsbyen.
Senere ble Violet innkalt til en lokal domstol. Der redegjorde hun urokkelig for de bibelske grunnene til at hun hadde nektet å ha seksuell omgang utenfor ekteskapet. Domstolen avgjorde saken i hennes favør og sa at den ikke kunne tvinge henne til å følge lokale skikker og tradisjoner som gikk på tvers av hennes tro. Det er interessant å merke seg at det at hun standhaftig nektet å inngå kompromiss, lettet presset for andre Jehovas vitner i landsbyen som senere kom opp i samme situasjon.
Et av Jehovas vitner i Afrika som heter Monika, stod imot et lignende press da mannen hennes døde. Mannens familie insisterte på at de ville gi henne en ny ektemann. Monika sier: «Jeg nektet, for jeg var fast bestemt på å følge budet i 1. Korinter 7: 39.» Men presset avtok ikke. «De truet meg,» sier Monika. «De sa: ’Hvis du nekter, kommer du aldri til å bli gift igjen.’ De påstod til og med at noen av mine trosfeller var blitt seremonielt renset på denne måten i all hemmelighet.» Likevel stod Monika fast. «Jeg levde enslig i to år, og så giftet jeg meg igjen, men i samsvar med kristne prinsipper,» sier hun. Nå er hun alminnelig pioner.
Spontanaborter og dødfødsler
De kristne i det sørlige Afrika kommer også borti skikker som har med spontanaborter og dødfødsler å gjøre. Slike tragedier er en følge av menneskenes ufullkommenhet og er ikke noen straff fra Gud. (Romerne 3: 23) Men hvis en kvinne aborterer, går noen afrikanske tradisjoner ut på at hun i en viss tid må behandles som en utstøtt av samfunnet.
En kvinne som hadde abortert, ble derfor overrasket da hun fikk se et av Jehovas vitner komme gående mot huset hennes. Da han nærmet seg, ropte hun til ham: «Ikke kom hit! Etter vår skikk skal en kvinne som nettopp har abortert, ikke besøkes.» Men forkynneren viste henne at Jehovas vitner kommer med Bibelens budskap til alle slags mennesker, og at de ikke følger lokale skikker når det gjelder aborter. Så leste han Jesaja 65: 20, 23 for henne og forklarte at det ikke vil forekomme aborter og dødfødsler når Guds rike hersker. Det førte til at kvinnen tok imot tilbudet om et hjemmebibelstudium.
Det kan også være at det blir fulgt skikker som er knyttet til overtro, når dødfødte barn skal begraves. Da et av Jehovas vitner som heter Joseph, var i en slik begravelse, fikk han vite at alle som var til stede, måtte vaske hendene i en urteblanding og gni medisinen på brystet. Det skulle hindre barnets «ånd» i å gå igjen og skade dem. Joseph nektet respektfullt å gjøre det, for han visste at Bibelen lærer at de døde ikke kan skade de levende. Men noen prøvde å presse ham til å bruke medisinen. Joseph nektet igjen. Da de andre som var der, så hvilket fryktløst standpunkt denne kristne mannen inntok, var det også noen av dem som ikke ville bruke urteblandingen.
Unngå konfrontasjoner, men stå fast
Frykt for de levende og frykt for å bli utstøtt av samfunnet kan øve et sterkt press på en og tilskynde en til å gi etter. Ordspråkene 29: 25 sier: «Den som frykter mennesker, setter feller for seg selv.» De opplevelsene som er fortalt her, viser hvor sant det som sies videre i dette verset, er: «Men den som stoler på [Jehova], er trygg.»
I mange tilfeller kan en konfrontasjon unngås. Hvis en kristen for eksempel blir bedt i begravelsen til en slektning, bør han ikke vente med å foreta seg noe til han befinner seg i en vanskelig situasjon som kan føre til at han inngår kompromiss. «Den kloke ser ulykken komme og søker skjul, de troskyldige går på og må bøte.» — Ordspråkene 27: 12.
Det ville være klokt å spørre på en taktfull måte hvilke skikker som vil bli fulgt. Hvis de er i strid med Bibelen, kan den kristne benytte denne anledningen til å forklare hvorfor han ikke kan delta. Det bør han gjøre «med et mildt sinn og dyp respekt». (1. Peter 3: 15) Når en kristen respektfullt forklarer sitt bibelske standpunkt på forhånd, er det mer trolig at slektningene vil respektere hans tro, og det er mindre sannsynlig at de vil bruke trusler og forsøke å skremme ham.
En kristen kan ikke inngå kompromiss ved å følge tradisjoner som vanærer Gud — uansett hvordan slektningene reagerer, og uansett hva slags trusler eller dårlig behandling han måtte bli utsatt for. Vi er frigjort fra overtroisk frykt. Apostelen Paulus formante: «Til en slik frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen spenne i et trelldomsåk.» — Galaterne 5: 1.
[Bilde på side 29]
Mange mener at en som nettopp har dødd, kan formidle budskaper til slektninger som har vært døde lenge