«Kjærligheten faller aldri bort»

FORTALT AV SAMUEL D. LADESUYI

Når jeg ser tilbake på alt som er utrettet i årene som er gått, blir jeg slått av forundring. Jehova har gjort underfulle ting over hele jorden. I Ilesha i Nigeria er vi få som begynte å forkynne i 1931, blitt til 36 menigheter. Da de første misjonærene fra Vakttårnets bibelskole Gilead kom i 1947, var det omkring 4000 forkynnere i Nigeria, men nå er det over 180 000. Den gangen regnet vi ikke med at økningen skulle bli så stor; vi drømte ikke engang om det. Så takknemlig jeg er for at jeg har fått være med på dette fantastiske arbeidet! La meg fortelle om det.

FAR gikk fra by til by og solgte skytevåpen og krutt, så han var lite hjemme. Han hadde sju koner som jeg vet om, men det var ikke alle som bodde sammen med ham. Far arvet min mor fra sin bror, som hadde dødd. Hun ble hans kone nummer to, og jeg bodde hos henne.

En dag kom far hjem etter å ha vært på besøk hos sin første kone, som bodde i en nabolandsby. Mens han var der, hadde han fått vite at min halvbror gikk på skolen. Min halvbror var ti år, like gammel som meg. Så far bestemte at jeg også måtte gå på skolen. Han gav meg ni pence — tre pence til en lærebok og seks pence til en tavle. Det var i 1924.

Det blir dannet en bibelstudiegruppe

Helt fra barndommen av har jeg vært glad i Guds Ord, Bibelen. Jeg likte bibelhistorietimene på skolen og fikk alltid ros av søndagsskolelærerne. Så i 1930 benyttet jeg en anledning som oppstod til å lære mer, da en besøkende bibelstudent skulle holde et foredrag. Det var en av de første av de internasjonale bibelstudenter som forkynte i Ilesha. Etter foredraget gav han meg boken Guds Harpe på yoruba.

Jeg hadde gått fast på søndagsskolen. Nå begynte jeg å ta med meg Guds Harpe dit og å bruke den for å motbevise noe av det vi ble undervist i der. Det ble diskusjoner ut av det, og kirkens ledelse advarte meg ofte mot å følge denne ’nye læren’.

Året etter, mens jeg gikk og ruslet bortover gaten, støtte jeg på en gruppe mennesker som hørte på en mann som talte til dem. Taleren var J. I. Owenpa, en av bibelstudentene. Han var blitt sendt dit av William R. Brown (ofte kalt Bibel-Brown), som førte tilsyn med forkynnelsen av Riket fra Lagos.a Jeg fikk vite at det var blitt dannet en liten bibelstudiegruppe i Ilesha som skulle studere Guds Harpe. Jeg sluttet meg til dem.

Jeg var den yngste i gruppen — bare en skolegutt på rundt 16 år. Under normale forhold ville jeg ha følt meg brydd over, og til og med vært redd for, å omgås voksne menn så nært. Men disse mennene, som var i 30-årene og eldre enn det, var glad for å ha meg blant seg, og de oppmuntret meg. De var som fedre for meg.

Motstand fra presteskapet

Vi begynte snart å møte sterk motstand fra presteskapet. Katolikker, anglikanere og andre som tidligere hadde kjempet mot hverandre, forente seg nå i kampen mot oss. De sammensverget seg med de lokale høvdingene for å gå til aksjon mot oss og ta motet fra oss. De sendte politiet etter oss for å få beslaglagt bøkene våre, som de påstod var skadelig lesning. Men politimesteren advarte dem og sa at de ikke hadde rett til å ta bøkene våre. To uker senere fikk vi bøkene tilbake.

Etter dette ble vi innkalt til et møte med obaen, den øverste høvdingen, sammen med andre av byens framstående menn. Det var omkring 30 av oss på den tiden. Tanken var å hindre oss i å lese de «farlige» bøkene. De spurte om vi var fremmede, men da de gransket ansiktene våre, sa de: «Dette er våre sønner, men det er noen fremmede blant dem.» De sa til oss at de ikke ville at vi skulle fortsette å studere bøker om en religion som kom til å skade oss.

Vi gikk hjem uten å si noe, for vi hadde bestemt oss for at vi ikke skulle bry oss om disse framstående menneskene. De fleste av oss var svært glad for det vi hadde lært, og var fast bestemt på å fortsette å studere. Så selv om noen få i gruppen ble skremt og trakk seg unna, fortsatte de fleste å bli med på studiet vårt, som vi hadde på et snekkerverksted. Det var ingen som ledet studiet. Vi begynte med bønn, og så leste vi avsnittene i boken etter tur. Etter en times tid avsluttet vi med bønn og gikk hjem. Men det var noen som spionerte på oss, og høvdingene og de religiøse lederne fortsatte å innkalle oss til møte annenhver uke og advare oss mot å studere bibelstudentenes litteratur.

I mellomtiden prøvde vi å bruke den lille kunnskapen vi hadde, til å hjelpe folk, og det var mange som var enig med oss. Én etter én kom de og sluttet seg til oss. Det var vi glad for, men det var fremdeles mye vi ikke visste om den religionen vi følte oss knyttet til.

I begynnelsen av 1932 kom det en bror fra Lagos som skulle hjelpe til med organiseringen, og i april kom også Bibel-Brown. Da bror Brown fikk se at vi var en gruppe på cirka 30 personer, spurte han hvordan det gikk framover med lesingen vår. Vi fortalte ham om alt det vi hadde lært. Han sa at vi var rede til å bli døpt.

Ettersom det var i tørketiden, måtte vi reise til en elv halvannen mil fra Ilesha. Der ble rundt 30 av oss døpt. Fra da av så vi oss selv som forkynnere av Riket og begynte å gå fra hus til hus. Vi hadde ikke regnet med at vi skulle gjøre det, men nå var vi ivrige etter å fortelle andre om det vi visste. Vi måtte forberede oss godt for å kunne gjendrive den falske lære vi støtte på, ved hjelp av Bibelen. På møtene våre pleide vi derfor å drøfte lærespørsmål og hjelpe hverandre med det vi visste.

Forkynnelsen

Vi forkynte i hele byen. Folk gjorde narr av oss og ropte etter oss, men det brydde vi oss ikke noe om. Vår glede var stor, for vi hadde sannheten, selv om vi fortsatt hadde mye å lære.

Vi gikk fra hus til hus hver søndag. Folk stilte spørsmål, og vi prøvde å besvare dem. Søndagskveldene holdt vi et offentlig foredrag. Vi hadde ikke noen Rikets sal, så vi holdt møtene ute i det fri. Vi fikk samlet noen folk, holdt et foredrag og bad dem stille spørsmål. Noen ganger forkynte vi i kirkene.

Vi drog også til steder hvor folk aldri hadde hørt om Jehovas vitner før. Stort sett syklet vi, men det hendte at vi leide en buss. Når vi kom til en landsby, blåste vi høyt i et horn. Det hørte hele landsbyen! Folk strømmet til for å finne ut hva som foregikk. Da la vi fram budskapet vårt. Etterpå var folk ivrige etter å skaffe seg noe av litteraturen vår. Vi leverte store mengder.

Vi så spent fram til at Guds rike skulle komme. Jeg kan huske at da vi fikk årboken for 1935 og en av brødrene fikk se at det var dagstekst med kommentar for hver dag i året, spurte han: «Betyr dette at det vil gå enda et helt år før Harmageddon kommer?»

Møtelederen spurte da: «Tror du, bror, at vi vil slutte å lese årboken hvis Harmageddon skulle komme i morgen?» Da broren svarte nei, sa han: «Da trenger du vel ikke å bekymre deg.» Vi ventet spent på Jehovas dag, og det gjør vi fremdeles.

Krigsårene

Under den annen verdenskrig var det importforbud mot bøkene våre. En bror i Ilesha kom til å presentere boken Rikdom for en politimann. Politimannen spurte: «Hvem er det som eier denne boken?» Broren sa at den var hans egen. Politimannen sa at det var en forbudt bok, tok ham med seg til politistasjonen og sperret ham inne.

Jeg gikk til politistasjonen, og etter å ha forhørt meg litt fikk jeg broren løslatt mot kausjon. Så ringte jeg til bror Brown i Lagos for å fortelle ham om det som hadde skjedd. Jeg spurte også om det fantes noen lov som forbød oss å distribuere bøkene våre. Bror Brown sa at det bare var forbudt å importere bøkene, ikke å distribuere dem. Tre dager senere sendte bror Brown en bror fra Lagos som skulle undersøke saken. Denne broren bestemte at vi alle skulle gå ut i forkynnelsesarbeidet dagen etter med bøker og blad.

Vi gikk i forskjellige retninger. Etter en times tid fikk jeg høre at de fleste av brødrene var blitt arrestert. Da gikk den broren som var på besøk, og jeg til politistasjonen. Vi forklarte at bøkene ikke var forbudt, men politiet ville ikke høre på oss.

De 33 brødrene som var blitt arrestert, ble sendt til forhørsretten i Ife, og jeg ble med dem. Folk som så at vi ble ført bort, ropte: «Nå er det ute med disse folkene. De kommer ikke hit igjen.»

Anklagen ble lagt fram for forhørsdommeren, en nigerianer. Alle bøkene og bladene ble vist fram. Han spurte hvem som hadde gitt politiinspektøren myndighet til å arrestere disse menneskene. Politiinspektøren svarte at han hadde fulgt instrukser fra politimesteren. Forhørsdommeren kalte politiinspektøren og fire av våre representanter, deriblant meg, inn på sitt kontor.

Han spurte hvem Brown var. Vi sa at det var Selskapet Vakttårnets representant i Lagos. Da fortalte han at han hadde fått et telegram fra Brown angående oss. Han hevet rettsmøtet for den dagen og gav tillatelse til at brødrene ble løslatt mot kausjon. Dagen etter frikjente han brødrene, løslot dem og gav politiet ordre om å levere bøkene tilbake.

Vi kom hjem igjen til Ilesha, syngende. Igjen begynte folk å rope, men denne gangen sa de: «De har kommet tilbake!»

Jehovas norm for ekteskapet blir avklart

I 1947 fikk Nigeria sine første misjonærer fra Gilead-skolen. En av disse tre brødrene, Tony Attwood, er her fremdeles og tjener på Betel. Fra da av var vi vitne til store forandringer i Jehovas organisasjon i Nigeria. En av de store forandringene hadde med synet på polygami å gjøre.

Jeg hadde giftet meg med Olabisi Fashugba i februar 1941 og visste såpass at jeg ikke tok meg flere koner. Men fram til 1947, da misjonærene kom, var polygami vanlig i menighetene. Det ble sagt til de brødrene som hadde flere koner, at de hadde giftet seg med flere enn én fordi de ikke hadde visst at det var galt. Så hvis de hadde to, tre, fire eller fem koner, kunne de beholde dem, men de måtte ikke ta seg flere koner. Det var slik vi praktiserte det.

Det var mange som var innstilt på å slutte seg til oss, særlig Kjerub- og serafsamfunnet i Ilesha. De sa at Jehovas vitner var de eneste som forkynte sannheten. De var enig i vår lære og ville gjøre kirkene sine om til Rikets saler. Vi arbeidet hardt for å få dette i orden. Vi hadde til og med noen sentre hvor de som var eldste hos dem, fikk opplæring.

Så kom det nye retningslinjer angående polygami. En av misjonærene holdt et foredrag på et kretsstevne i 1947. Han snakket om god oppførsel og gode vaner. Han siterte 1. Korinter 6: 9, 10, hvor det står at de urettferdige ikke skal arve Guds rike. Så tilføyde han: «Og polygamister skal ikke arve Guds rike!» Folk i forsamlingen ropte: «Hva! Skal ikke polygamister arve Guds rike?» Det ble splittelse. Det var som en krig. Mange av dem som nylig hadde begynt å komme sammen med oss, forlot oss igjen. De sa: «Det var jammen godt at vi ikke hadde kommet lenger.»

Men de fleste av brødrene begynte å ordne opp i sine ekteskapelige forhold ved å skille lag med de ekstra konene. De gav dem penger og bad dem som var unge, om å se seg om etter en ny mann. De sa til dem: ’Det var galt av meg å gifte meg med deg. Nå må jeg bare ha én kone.’

Snart oppstod det et annet problem. Noen som hadde bestemt seg for å beholde én kone og sende de andre fra seg, ombestemte seg og ville ha tilbake en av de konene som de hadde sendt fra seg, og bytte henne mot henne som de hadde beholdt. Dermed begynte problemene på nytt.

Det kom ytterligere retningslinjer fra hovedkontoret i Brooklyn. De var basert på Malaki 2: 14, hvor det står om «din ungdoms hustru». Retningslinjene gikk ut på at mennene skulle beholde den første de hadde giftet seg med. Det var slik saken endelig løste seg.

Tjenesteprivilegier

I 1947 begynte Selskapet å styrke menighetene og organisere dem i kretser. Selskapet ville utnevne modne og kunnskapsrike brødre til «tjenere for brødrene», nå kalt kretstilsynsmenn. Bror Brown spurte om jeg ville ta imot en slik oppgave. Jeg sa at grunnen til at jeg var blitt døpt, var at jeg ville gjøre Jehovas vilje, og tilføyde: «Det var jo du som døpte meg. Når jeg nå får mulighet til å tjene Jehova i større utstrekning, tror du da at jeg vil si nei til det?»

I oktober det året ble sju av oss bedt om å reise til Lagos for å få opplæring. Så ble vi sendt ut i kretstjenesten. Den gangen var kretsene enorme. Hele landet var inndelt i bare sju kretser. Det var ikke så mange menigheter.

Vi som var tjenere for brødrene, hadde et slitsomt arbeid. Vi gikk mange kilometer hver dag, ofte gjennom varm og fuktig tropeskog. Vi måtte reise fra landsby til landsby hver uke. Iblant føltes det som om jeg ikke kunne stå på bena. Noen ganger føltes det som om jeg skulle dø! Men det var mange gleder også. Det var særlig gledelig å se at det var stadig flere som tok imot sannheten. På bare sju år ble antall forkynnere i landet firedoblet!

Jeg var i kretstjenesten til 1955, da jeg måtte tilbake til Ilesha på grunn av dårlig helse. Der ble jeg utnevnt til bytilsynsmann. Nå som jeg var hjemme, kunne jeg bedre ta meg av min familie åndelig sett. I dag er alle de seks barna mine trofaste tjenere for Jehova.

Den sanne kjærlighet faller aldri bort

Når jeg ser tilbake på årene som er gått, har jeg mye å være takknemlig for. Det har nok vært skuffelser, bekymringer og sykdom, men det har også vært mange gleder. Selv om vår kunnskap og forståelse har utviklet seg i årenes løp, har jeg av egen erfaring lært hva det som står i 1. Korinter 13: 8, betyr: «Kjærligheten faller aldri bort.» Hvis du elsker Jehova og standhaftig holder fast ved tjenesten for ham, vil han hjelpe deg gjennom vanskelighetene og velsigne deg rikt.

Sannhetens lys blir klarere og klarere. Den gang for så lenge siden da vi begynte vår tjeneste, trodde vi at Harmageddon var like om hjørnet; det var derfor vi skyndte oss med å få gjort så mye som mulig. Det var jo til vårt beste. Det er grunnen til at jeg er enig i det salmisten sa: «Jeg vil love [Jehova] så lenge jeg lever, og synge for min Gud så lenge jeg er til.» — Salme 146: 2.

[Fotnote]

[Bilde på side 23]

Samuel og Milton Henschel i 1955

[Bilde på side 24]

Samuel og hans kone, Olabisi