Trøst for dem som har «en knust ånd»

NÅ i vår tid har Satans verden «mistet all moralsk sans». (Efeserne 4: 19; 1. Johannes 5: 19) Ekteskapsbrudd og utukt er vanlig. I mange land ender minst halvparten av ekteskapene med skilsmisse. Homoseksualitet blir akseptert av mange. Seksuell vold — voldtekt — blir ofte nevnt i nyhetene. Pornoindustrien er et milliardforetagende. — Romerne 1: 26, 27.

Noe av det mest perverse som finnes, er seksuelt misbruk av uskyldige barn. Seksuelt misbruk av barn er noe ’dyrisk og demonisk’, akkurat som visdommen i Satans verden. (Jakob 3: 15) Bladet Time sier at bare i USA «melder hvert år lærere og leger fra til myndighetene om over 400 000 tilfeller av seksuelle overgrep som kan bevises». Når de som har vært ofre for dette misbruket, blir voksne, er det mange av dem som fortsatt har vonde sår etter det som har skjedd, og disse sårene er ekte! Bibelen sier: «En manns ånd [mentale tilbøyelighet, indre følelser og tanker] kan tåle hans sykdom, men hvem kan utholde en knust [såret, lidende] ånd?» — Ordspråkene 18: 14, NW.

Det gode budskap om Guds rike appellerer til alle slags mennesker, deriblant «dem som har et knust hjerte», og dem som ’er motløse’. (Jesaja 61: 1—4) Det er ikke overraskende at mange som har følelsesmessige smerter, ønsker å ta imot innbydelsen: «La enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» (Åpenbaringen 22: 17) Den kristne menighet kan være et sted hvor disse finner trøst. De gleder seg over å få vite at lidelser snart vil være noe som hører fortiden til. (Jesaja 65: 17) Men fram til den tid trenger de kanskje å bli trøstet og få lindring for sårene sine. Paulus sa til de kristne: «Tal trøstende til de nedtrykte sjeler, støtt de svake, vær langmodige mot alle.» — 1. Tessaloniker 5: 14.

«Fortrengte minner»

I de senere år har noen hatt «et knust hjerte» av grunner som andre synes det er vanskelig å forstå. Det er voksne som på grunnlag av det de har beskrevet som «fortrengte minner», sier at de ble seksuelt misbrukt da de var barn.a Noen av dem har ikke tenkt på at de er blitt misbrukt, før de helt uventet plutselig «husker» at en voksen (eller flere voksne) misbrukte dem da de var små. Er det noen i den kristne menighet som har slike urovekkende tanker? I noen land er det det, og disse innviede kristne føler kanskje dyp uro, sinne, skyld, skam eller ensomhet. Det kan være at de i likhet med David føler at Gud er fjern for dem, og roper: «Hvorfor er du så langt borte, [Jehova], hvorfor skjuler du deg i trengselstider?» — Salme 10: 1.

Fagfolk innen psykiatrien har vanskelig for å forstå mange av sidene ved disse «minnene». Men slike «minner» kan virke inn på innviede kristnes åndelighet. Vi ser derfor tillitsfullt hen til Guds Ord for å få råd for hva man kan gjøre i en slik situasjon. Bibelen gir «innsikt i alle ting». (2. Timoteus 2: 7; 3: 16) Den hjelper også alle berørte parter til å sette sitt håp til Jehova, «den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel». — 2. Korinter 1: 3, 4.

Har det skjedd i virkeligheten?

I verden blir det mye diskutert hva disse «minnene» er, og i hvilken grad de representerer noe som virkelig har skjedd. Jehovas vitner er «ikke en del av verden» og deltar ikke i disse diskusjonene. (Johannes 17: 16) Ifølge offentliggjorte rapporter har disse «minnene» noen ganger vist seg å være riktige. Etter at for eksempel takstmannen Frank Fitzpatrick «husket» at en bestemt prest hadde forgrepet seg på ham, stod nesten hundre andre fram og hevdet at de også var blitt misbrukt av den samme presten. Presten skal ha innrømmet misbruket.

Det er imidlertid verdt å merke seg at en rekke personer ikke har klart å få «minnene» sine bekreftet. Noen har hatt levende «minner» om at en bestemt person har misbrukt dem, eller om at misbruket har foregått et bestemt sted. Senere har det vært lagt fram holdbare beviser for at disse detaljene som de «husket», ikke kunne være riktige.

Å være til hjelp

Hvordan kan man så trøste dem som har «en knust ånd» på grunn av slike «minner»? Husk Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan. En mann ble angrepet av røvere, slått og ranet. Da samaritanen kom gående, fikk han medlidenhet med den sårede mannen. Hva gjorde han? Insisterte han på å få høre hver minste detalj omkring det som hadde skjedd? Fikk han en beskrivelse av røverne og satte etter dem? Nei. Mannen var såret! Så samaritanen stelte omhyggelig sårene hans og brakte ham til et herberge hvor han var i sikkerhet og kunne komme seg igjen. — Lukas 10: 30—37.

Det er riktignok forskjell på fysiske sår og «en knust ånd» forårsaket av seksuelle overgrep som virkelig har foregått i barndommen. Men begge deler gjør vondt. Det som samaritanen gjorde for den sårede jøden, viser følgelig hva man kan gjøre for å hjelpe en trosfelle som lider. Det viktigste er å gi kjærlig trøst og å hjelpe vedkommende til å komme seg igjen.

Djevelen sendte plager over den trofaste Job. Han var tydeligvis sikker på at enten følelsesmessige eller fysiske smerter ville få Job til å bryte sin ulastelighet. (Job 1: 11; 2: 5) Helt siden den gang har Satan ofte prøvd å bruke lidelser — enten han direkte forårsaker dem eller ikke — for å svekke Guds tjeneres tro. (Jevnfør 2. Korinter 12: 7—9.) Kan vi tvile på at Djevelen nå utnytter misbruk av barn og den ’knuste ånd’ mange voksne har som følge av dette (eller som blir plaget av «minner» om dette), i et forsøk på å svekke kristne personers tro? En kristen som har det vondt, men som trofast nekter å gi slipp på sin ulastelighet, sier det samme som Jesus sa da han ble angrepet av Satan: «Gå bort, Satan!» — Matteus 4: 10.

Å holde seg åndelig sterk

«Den tro og kloke slave» har kommet med opplysninger til hjelp for dem som lider i åndelig og følelsesmessig henseende som følge av at de ble misbrukt som barn. (Matteus 24: 45—47) Erfaringen viser at slike ofre blir hjulpet hvis de kan stole på ’Herrens kraft og hans styrkes makt’ og tar på «hele rustningen fra Gud». (Efeserne 6: 10—17) Denne rustningen innbefatter Bibelens sannhet, som avslører Satan som den fremste fienden og trenger igjennom det mørke som han og hans håndlangere arbeider i. (Johannes 3: 19) Rustningen innbefatter også «rettferdighetens brystplate». De som er plaget, bør bestrebe seg på å holde fast ved rettferdige normer. Noen føler sterk trang til å skade seg selv eller til å gjøre seg skyldig i umoral. Hver gang de motstår denne trangen, vinner de en seier!

Den åndelige rustningen innbefatter også ’fredens gode budskap’. Når en snakker med andre om Jehovas hensikter, styrker en både seg selv og dem som hører på. (1. Timoteus 4: 16) Hvis du skulle være en som har «en knust ånd» og derfor synes det er vanskelig å snakke om det gode budskap, kan du prøve å bli med en annen kristen når han eller hun utfører dette livsviktige arbeidet. Og glem ikke «troens store skjold». Ha tro på at Jehova elsker deg, og at han vil gi deg tilbake alt du har mistet. Du kan være overbevist om at Jesus også elsker deg. Han har bevist det ved å dø for deg. (Johannes 3: 16) Satan har alltid påstått at Jehova ikke har omsorg for sine tjenere. Dette er bare én av alle de grove, ondskapsfulle løgnene han har kommet med. — Johannes 8: 44; jevnfør Job 4: 1, 15—18; 42: 10—15.

Hvis du har det så vondt inni deg at det er vanskelig å tro at Jehova bryr seg om deg, vil det hjelpe om du kommer sammen med andre som er overbevist om at han er en Gud som viser omsorg. (Salme 119: 107, 111; Ordspråkene 18: 1, NW; Hebreerne 10: 23—25) La ikke Satan få berøve deg prisen, evig liv. Husk at «frelsens hjelm» hører med til rustningen, og det samme gjør «åndens sverd». Bibelen er inspirert av den hellige ånd, som Satan ikke kan bekjempe. (2. Timoteus 3: 16; Hebreerne 4: 12) De legende ordene som står i den, kan lindre følelsesmessig smerte. — Jevnfør Salme 107: 20; 2. Korinter 10: 4, 5.

Og til slutt: Be hele tiden om styrke til å holde ut. (Romerne 12: 12; Efeserne 6: 18) Det at Jesus bad inderlige bønner, holdt ham oppe gjennom intense følelsesmessige smerter, og det kan hjelpe deg også. (Lukas 22: 41—43) Synes du det er vanskelig å be? Da kan du spørre noen om de vil be sammen med deg og for deg. (Kolosserne 1: 3; Jakob 5: 14) Den hellige ånd vil komme dine bønner til hjelp. (Jevnfør Romerne 8: 26, 27.) Noen dype følelsesmessige sår vil kanskje ikke gro helt i denne tingenes ordning, akkurat som en smertefull fysisk sykdom kanskje heller ikke vil bli fullstendig leget. Men med Jehovas hjelp kan vi holde ut, og utholdenhet er seier, slik det var i Jesu tilfelle. (Johannes 16: 33) «Stol alltid på [Jehova], øs ut for ham det som fyller hjertet! Gud er vår tilflukt.» — Salme 62: 9.

Hva med den angivelige overgriperen?

En som misbruker et barn seksuelt, er en seksualforbryter og skal betraktes som det. Ethvert offer for en slik forbrytelse har rett til å anklage sin overgriper. Men en bør ikke forhaste seg med en slik anklage hvis den utelukkende er basert på «fortrengte minner» om misbruket. Det som er viktigst i et slikt tilfelle, er at offeret får tilbake en viss følelsesmessig stabilitet. Vedkommende er kanskje bedre i stand til å vurdere «minnene» etter at det har gått en tid, og kan da lettere bestemme seg for hva han vil gjøre med det, om noe i det hele tatt.

Tenk på det som skjedde med Donna. Hun hadde visstnok spiseforstyrrelser og gikk til en rådgiver — tydeligvis en med tvilsom kompetanse. Hun begynte snart å anklage sin far for incest, og han ble stilt for retten. Jurymedlemmene klarte ikke å bli enige, så faren fikk ikke fengselsstraff, men han måtte ut med 100 000 dollar i saksomkostninger. Siden, etter alt dette, sa Donna til foreldene sine at hun ikke trodde lenger at hun var blitt misbrukt!

Den vise kong Salomo sa: «Vær ikke for snar til å reise sak.» (Ordspråkene 25: 8) Hvis du har gode grunner til å tro at den angivelige overgriperen fremdeles misbruker barn, må du kanskje komme med en advarsel. Menighetens eldste kan være til hjelp i et slikt tilfelle. Men du bør ikke forhaste deg. Etter en tid kommer du kanskje til at du ikke vil gjøre noe med saken. Hvis du på den annen side vil ta et oppgjør med den angivelige gjerningsmannen (etter at du først har vurdert hvordan du kommer til å takle den mulige reaksjonen), har du rett til å gjøre det.

I løpet av den tiden det tar mens sårene blir leget, kan det oppstå ubehagelige situasjoner. Det kan for eksempel være at en har levende mentale bilder av at en er blitt utsatt for overgrep av en som en ser hver dag. Det kan ikke settes opp noen regler for hvordan en skal takle dette. «Hver enkelt skal bære sin egen bør.» (Galaterne 6: 5) Noen ganger mener en kanskje at en slektning eller en i den nærmeste familie er inne i bildet. Husk at enkelte «fortrengte minner» ikke er særlig til å stole på når det gjelder å identifisere den som en mistenker for å ha forgrepet seg. I en situasjon hvor saken ikke er helt avklart, viser en at en prøver å følge en bibelsk framgangsmåte, hvis en holder kontakten med familien — i hvert fall ved å gå på besøk en gang iblant, ved å skrive brev eller ved å ringe. — Jevnfør Efeserne 6: 1—3.

Hva kan de eldste gjøre?

Hvis et medlem av menigheten som har «fortrengte minner» om seksuelt misbruk i barndommen, henvender seg til de eldste, blir vanligvis to eldste bedt om å hjelpe vedkommende. Disse eldste bør på en vennlig måte oppmuntre vedkommende til i første omgang å konsentrere seg om å mestre de følelsesmessige problemene. Navnet på eventuelle overgripere som blir «husket», bør holdes strengt konfidensielt.

De eldstes viktigste oppgave er å fungere som hyrder. (Jesaja 32: 1, 2; 1. Peter 5: 2, 3) De bør særlig være nøye med å «ikle [seg] medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet». (Kolosserne 3: 12) La dem lytte på en vennlig måte og så anvende ord fra Bibelen som er til legedom. (Ordspråkene 12: 18) Noen som har hatt vonde «minner», har gitt uttrykk for at de har satt pris på eldste som kommer jevnlig på besøk eller ringer for å høre hvordan det går med dem. En slik kontakt trenger ikke å ta mye tid, men den viser at Jehovas organisasjon bryr seg om sine medlemmer. Når den som lider, forstår at hans kristne brødre virkelig elsker ham, vil det kanskje hjelpe ham til å gjenvinne en betydelig grad av følelsesmessig likevekt.

Hva om vedkommende bestemmer seg for å komme med en anklage?b Da kan de to eldste fortelle ham at han, i tråd med prinsippet i Matteus 18: 15, personlig bør ta kontakt med den anklagede. Hvis han ikke er følelsesmessig sterk nok til å snakke med den anklagede ansikt til ansikt, kan han ringe til ham eller kanskje skrive et brev. På den måten får den anklagede anledning til å komme med en konkret uttalelse overfor Jehova med sitt svar på anklagen. Kanskje han til og med vil kunne legge fram beviser for at han ikke kan ha gjort det han blir anklaget for. Eller kanskje den anklagede vil tilstå og det oppnås forsoning. For en velsignelse det vil være! Hvis det foreligger en tilståelse, kan de to eldste videre ta seg av saken i samsvar med bibelske prinsipper.

Hvis den anklagede nekter for at han har gjort det som det blir sagt at han har gjort, bør de eldste forklare for anklageren at de ikke kan gjøre noe mer som et dømmende utvalg. Og menigheten vil fortsette å betrakte den anklagede som uskyldig. Bibelen sier at det må være to eller tre vitner for at et dømmende utvalg skal kunne gå til handling. (2. Korinter 13: 1; 1. Timoteus 5: 19) Selv om flere enn én skulle «huske» å ha blitt misbrukt av samme person, er disse «minnene» av en slik art at de rett og slett er for usikre til at et dømmende utvalg kan basere sine avgjørelser utelukkende på dem og ikke på andre ting i tillegg. Dette betyr ikke at slike «minner» blir betraktet som uriktige (eller at de blir betraktet som riktige). Men et dømmende utvalg må følge Bibelens prinsipper når det treffer sine avgjørelser.

Hva om den anklagede er skyldig, selv om han benekter det som har skjedd? Slipper han unna? Så avgjort ikke! Spørsmålet om skyld eller uskyld kan trygt legges i Jehovas hender. «Noen menneskers synder er offentlig kjent og fører direkte til dom, men når det gjelder andre, blir også deres synder kjent — senere.» (1. Timoteus 5: 24; Romerne 12: 19; 14: 12) Ordspråksboken sier: «Rettferdige mennesker har glede i vente, men for de gudløse svinner håpet.» «Når den ugudelige dør, er håpet ute.» (Ordspråkene 10: 28; 11: 7) Til slutt feller Jehova Gud og Kristus Jesus en evig dom i rettferdighet. — 1. Korinter 4: 5.

Motstå Djevelen

Når innviede sjeler er utholdende trass i store fysiske eller følelsesmessige smerter, er det et tydelig tegn på at de har indre styrke og kjærlighet til Jehova Gud. Og for et vitnesbyrd det er om den makt Jehovas ånd har til å holde dem oppe! — Jevnfør 2. Korinter 4: 7.

Følgende ord av Peter får sin anvendelse på slike: «Stå ham [Satan] imot, faste i troen.» (1. Peter 5: 9) Det kan nok være at dette ikke er lett. Noen ganger kan det til og med være vanskelig å tenke klart og logisk. Men fatt mot! Om kort tid vil Djevelen ikke finnes mer, og det blir slutt på hans listige anslag. Vi lengter virkelig etter den tiden, da «Gud selv . . . skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke skal sorg eller skrik eller smerte være mer. De ting som var før, er forsvunnet». — Åpenbaringen 21: 3, 4.

[Fotnoter]