Forent i tjenesten for Gud i gode og onde dager

Fortalt av Michel og Babette Muller

«JEG har dårlige nyheter til dere,» sa legen. «Dere kan bare glemme misjonærlivet i Afrika.» Han så på min kone, Babette, og sa: «Du har brystkreft.»

Vi ble helt lamslått. En rekke tanker fór gjennom hodet på oss. Vi hadde trodd at dette legebesøket bare skulle bli en siste sjekk. Returbillettene til Benin i Vest-Afrika var betalt. Vi hadde håpet å reise tilbake dit innen en uke. I de 23 årene vi hadde vært gift, hadde vi hatt både gode og onde dager. Rådville og redde stålsatte vi oss nå for å ta opp en kamp mot kreft.

La oss begynne med begynnelsen. Jeg, Michel, er født i september 1947, Babette i august 1945. Vi vokste opp i Frankrike og giftet oss i 1967. Vi bodde i Paris. En morgen i begynnelsen av 1968 da Babette skulle på jobb og var sent ute, var det en dame som ringte på og tilbød en religiøs brosjyre som Babette tok imot. Så sa den andre: «Kan jeg få komme tilbake sammen med mannen min og snakke med deg og mannen din?»

Babette tenkte på jobben sin. Hun ville at kvinnen skulle gå, så hun sa: «Ok, ok.»

Jeg var ikke interessert i religion, men jeg fikk øye på brosjyren og leste den. Noen dager senere kom denne kvinnen, Joceline Lemoine, tilbake og hadde med seg mannen sin, Claude. Han var veldig flink til å bruke Bibelen. Han kunne svare på alle spørsmålene mine. Jeg var helt imponert.

Babette var en god katolikk, men hun hadde ingen bibel, noe som ikke var uvanlig for katolikker. Hun syntes det var svært spennende å se og lese Guds Ord. Ut fra vårt studium lærte vi at mange av de religiøse oppfatningene vi hadde lært fra før av, ikke var riktige. Vi begynte å fortelle slekt og venner om det vi nå lærte. I januar 1969 ble vi døpte vitner for Jehova. Ni av våre venner og slektninger ble døpt kort tid senere.

Tjeneste på steder hvor det var behov for forkynnere

Ikke så lenge etter at vi var blitt døpt, tenkte vi: «Vi har ingen barn. Hvorfor ikke begynne i heltidstjenesten?» I 1970 sa vi opp jobbene våre, begynte som alminnelige pionerer og flyttet til den lille byen Magny-Lormes i nærheten av Nevers, midt i Frankrike.

Det var et vanskelig distrikt. Det var ikke lett å finne noen som ville studere Bibelen. Vi klarte ikke å finne et verdslig arbeid, så vi hadde ikke mye å rutte med. Noen ganger hadde vi bare poteter å spise. Vinterstid kunne det fort bli bortimot 20 minusgrader. Vi kalte den tiden vi var der, de sju magre kuenes år. — 1. Mosebok 41: 3.

Men Jehova holdt oss oppe. En dag da vi nesten hadde sluppet opp for mat, kom postbudet med en stor eske med ost fra søsteren til Babette. En annen dag vi kom hjem etter å ha vært ute og forkynt, var det noen venner av oss der som ventet på oss. De hadde kjørt 50 mil for å besøke oss. Fordi de hadde hørt hvor vanskelig vi hadde det, hadde de fylt de to bilene sine med matvarer til oss.

Etter halvannet år utnevnte Selskapet oss til spesialpionerer. De fire neste årene tjente vi i Nevers, så i Troyes og til slutt i Montigny-lès-Metz. I 1976 ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann i den sørvestlige delen av Frankrike.

To år senere, under et kurs som ble holdt for kretstilsynsmenn, fikk vi et brev fra Selskapet Vakttårnet hvor vi ble innbudt til å reise utenlands som misjonærer. Det stod i brevet at vi kunne velge mellom Tchad og Burkina Faso (som da het Øvre Volta). Vi valgte Tchad. Snart fikk vi et brev til. Der stod det at vi skulle arbeide under tilsyn av avdelingskontoret på Tahiti. Vi hadde bedt om Afrika, et enormt kontinent, men befant oss snart på en liten øy!

Tjeneste på sydhavsøyer

Tahiti er en vakker tropeøy i det sørlige Stillehavet. Da vi kom, ble vi møtt av omkring hundre brødre på flyplassen. De ønsket oss velkommen med blomsterkranser, og selv om vi var slitne etter den lange reisen fra Frankrike, var vi lykkelige.

Fire måneder etter at vi hadde kommet til Tahiti, gikk vi om bord i en liten seilbåt fullastet med kokosnøtter. Fem dager senere kom vi fram til vårt nye distrikt — øya Nuku Hiva, en av Marquesasøyene. Det bodde cirka 1500 mennesker på øya, men det var ingen brødre der. Bare oss.

Forholdene var primitive den gangen. Vi bodde i et lite hus som var bygd av betong og bambus. Det var ikke innlagt strøm. Vi hadde en vannkran som virket noen ganger, men vannet var gjørmete. For det meste brukte vi regnvann som hadde samlet seg i en cisterne. Det fantes ingen asfalterte veier.

Når vi skulle et stykke unna, måtte vi leie hester. Salene var laget av tre — og det var ikke akkurat behagelig, i hvert fall ikke for Babette, som aldri hadde ridd før. Vi hadde med oss en machete for å bane oss vei gjennom den bambusen som hadde bøyd seg ned over stien. Dette var noe helt annet enn livet i Frankrike.

Vi holdt søndagsmøtene, selv om det bare var vi to som var til stede. I den første tiden hadde vi ikke de andre møtene, siden det bare var oss to. Vi leste heller møtestoffet sammen.

Etter noen måneder fant vi ut at det ikke var bra å fortsette på den måten. Jeg sa til Babette: «Vi må kle oss om til møtene. Du sitter der nede, og jeg sitter her. Jeg innleder med bønn, og så har vi den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet. Jeg stiller spørsmålene, og du svarer, selv om du er den eneste andre i rommet.» Det var bra vi gjorde det sånn, for det er lett å bli åndelig sløv når det ikke er noen menighet.

Det tok tid å få andre til de kristne møtene våre. De første åtte månedene var det bare oss to. Senere kom det én eller to til og noen ganger tre. Et år var vi alene da vi begynte den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid. Etter ti minutter kom det noen, så da stoppet jeg og begynte forfra igjen.

I dag er det 42 forkynnere og tre menigheter på Marquesasøyene. Selv om det er de som kom etter oss, som har gjort det meste av arbeidet, er noen av dem vi kontaktet den gangen, nå døpt.

Våre brødre er dyrebare

Vi lærte tålmodighet da vi bodde på Nuku Hiva. Vi måtte vente på alt mulig, bortsett fra de helt nødvendigste tingene. Hvis du for eksempel hadde lyst på en bok, måtte du skrive etter den og så vente i to—tre måneder før den kom.

Noe annet vi lærte, er at våre brødre er dyrebare. Da vi besøkte Tahiti og var på et møte og hørte brødrene synge, ble vi rørt til tårer. Det kan nok være at enkelte brødre er vanskelige å komme overens med, men når du er alene, skjønner du hvor godt det er å være sammen med brødrene. I 1980 bestemte Selskapet at vi skulle vende tilbake til Tahiti og reise i kretstjenesten. Der ble vi virkelig oppmuntret av brødrenes store gjestfrihet og deres iver i forkynnelsen. Vi var i kretstjenesten på Tahiti i tre år.

Fra øy til øy

Deretter ble vi sendt til et misjonærhjem på Raïatéa, en annen stillehavsøy, og vi var der i cirka to år. Etter Raïatéa reiste vi i kretstjenesten på Tuamotuøyene. Vi besøkte 25 av de 80 øyene med båt. Det var vanskelig for Babette. Hver gang hun reiste med båt, ble hun sjøsyk.

Babette sier: «Det var forferdelig! Jeg var syk hele tiden mens vi var på båten. Hvis vi var til sjøs fem dager, var jeg syk fem dager. Det var ingen tabletter som virket på meg. Men selv om jeg var sjøsyk, syntes jeg havet var nydelig. Det var et herlig syn. Det var ikke uvanlig at det svømte delfiner langs båten. Ofte hoppet de opp av vannet hvis du klappet i hendene!»

Etter fem år i kretstjenesten ble vi sendt til Tahiti igjen. Der var vi i to år og hadde en fin tid i forkynnelsen. Menigheten vår ble dobbelt så stor på halvannet år — forkynnertallet gikk opp fra 35 til 70. Tolv av dem vi studerte Bibelen med, ble døpt like før vi drog igjen. Noen av dem tjener nå som eldste i menigheten.

Alt i alt var vi på øyer i det sørlige Stillehavet i tolv år. Så fikk vi brev fra Selskapet om at de ikke trengte misjonærer på øyene mer, siden menighetene nå var sterke. Det var omkring 450 forkynnere da vi kom til Tahiti, og over tusen da vi drog derfra.

Endelig Afrika!

Vi reiste tilbake til Frankrike, og etter halvannen måned gav Selskapet beskjed om hvor de nå ville sende oss — Benin i Vest-Afrika. Vi hadde hatt lyst til å dra til Afrika 13 år tidligere, så vi ble veldig glad for dette.

Vi kom til Benin 3. november 1990 og var noen av de første misjonærene som kom etter at det 14 år lange forbudet mot forkynnelsen av Riket var blitt opphevet. Det var utrolig spennende. Vi hadde ingen problemer med å slå oss til ro, for livet der ligner på livet på stillehavsøyene. Folk er vennlige og gjestfrie. Du kan stoppe og snakke med hvem som helst på gaten.

Bare noen uker etter at vi hadde kommet til Benin, oppdaget Babette at hun hadde en kul i brystet. Så vi drog til en liten klinikk i nærheten av det nyopprettede avdelingskontoret. Legen undersøkte henne og sa at hun måtte opereres meget snart. Dagen etter gikk vi til en annen klinikk, hvor vi snakket med en europeisk lege, en gynekolog fra Frankrike. Hun sa også at vi måtte reise til Frankrike med én gang for at Babette kunne bli operert. To dager senere satt vi på flyet til Frankrike.

Det var leit å forlate Benin. Nå som det var blitt religiøs frihet i landet, var brødrene henrykt over å ha nye misjonærer, og vi var inderlig glad for å være der. Det var derfor trist å måtte forlate landet etter å ha vært der i bare noen uker.

Da vi kom til Frankrike, undersøkte kirurgen Babette og bekreftet at hun måtte opereres. Legene handlet raskt, utførte en liten operasjon og utskrev Babette fra sykehuset dagen etter. Vi trodde at det var det hele.

Åtte dager senere hadde vi et møte med kirurgen. Det var da han kom med beskjeden om at Babette hadde brystkreft.

Babette sier om hvordan hun tok det: «Til å begynne med var jeg mindre urolig enn det Michel var. Men dagen etter at vi hadde fått den dårlige nyheten, var jeg helt nummen. Jeg klarte ikke å gråte, jeg klarte ikke å smile. Jeg trodde jeg skulle dø. For meg var kreft ensbetydende med døden. Jeg tenkte: Det får gå som det vil.»

Kampen mot kreften

Vi hadde fått den triste beskjeden om fredagen, og Babette skulle ha en ny operasjon om tirsdagen. Vi hadde bodd hos søsteren til Babette, men hun var også syk, så vi kunne ikke bli boende i den lille leiligheten hennes.

Vi lurte på hvor vi skulle gjøre av oss. Så kom vi til å tenke på Yves og Brigitte Merda, et par som vi hadde bodd hos tidligere. De hadde vært veldig gjestfrie mot oss. Vi ringte til Yves og fortalte at Babette skulle opereres, og at vi ikke visste hvor vi skulle bo. Vi fortalte også at jeg trengte en jobb.

Yves skaffet meg arbeid; jeg skulle ta meg av forskjellige ting i huset. Brødrene støttet og oppmuntret oss ved å gjøre mye godt mot oss. De hjalp oss også økonomisk. Selskapet betalte Babettes legeregninger.

Det var en stor operasjon. Legene måtte fjerne brystet og lymfeknutene. De begynte med kjemoterapi med én gang. Etter en uke kunne Babette forlate sykehuset, men hun måtte tilbake hver tredje uke til fortsatt behandling.

I den tiden Babette fikk behandling, var brødrene i menigheten svært hjelpsomme. En søster som også hadde hatt brystkreft, var til stor oppmuntring. Hun fortalte Babette hva hun kunne ha i vente, og var til stor trøst for henne.

Likevel var vi bekymret for framtiden. Michel og Jeanette Cellerier merket det og bad oss med ut på restaurant.

Vi fortalte at vi måtte slutte som misjonærer, og at vi aldri kunne dra til Afrika igjen. Men bror Cellerier sa: «Hva? Hvem er det som sier at dere må slutte? Det styrende råd? Brødrene i Frankrike? Hvem er det som sier det?»

«Det er ingen som har sagt det,» svarte jeg. «Jeg sier det.»

«Nei, nei!» sa bror Cellerier. «Dere kommer til Afrika igjen!»

Etter kjemoterapien var det strålebehandling, som ble avsluttet i slutten av august 1991. Legene sa at de ikke mente det var noe i veien for at vi drog tilbake til Afrika, forutsatt at Babette kom til Frankrike til regelmessige undersøkelser.

Tilbake til Benin

Vi skrev derfor til hovedkontoret i Brooklyn og spurte om tillatelse til å begynne i misjonærtjenesten igjen. Vi var spent på svaret. Dagene slepte seg av sted. Til slutt klarte jeg ikke å vente lenger, så jeg ringte til Brooklyn og spurte om de hadde fått brevet vårt. De sa at de hadde vurdert det — vi kunne dra tilbake til Benin! Så takknemlige vi var mot Jehova!

Familien Merda arrangerte et stort selskap for å feire nyheten. I november 1991 drog vi tilbake til Benin, og brødrene ønsket oss velkommen med en fest.

Det virker som om det går bra med Babette. Vi har vært noen ganger i Frankrike for å få foretatt omfattende medisinske undersøkelser, og legene finner ikke noe spor etter kreften. Vi er glad for å være tilbake i det landet hvor vi ble sendt som misjonærer. Vi føler at det er bruk for oss i Benin, og Jehova har velsignet vårt arbeid. Siden vi kom tilbake, har vi hjulpet 14 mennesker fram til dåpen. Fem av dem er nå alminnelige pionerer, og én er blitt utnevnt til menighetstjener. Vi har også sett at den lille menigheten vår har vokst og er blitt delt i to menigheter.

I årenes løp har vi tjent Jehova som mann og kone og har fått del i mange velsignelser og er blitt kjent med mange fine mennesker. Men Jehova har også lært oss å utholde vanskeligheter og gitt oss styrke til å klare dem. I likhet med Job har vi ikke alltid forstått hvorfor ting skjedde som de gjorde, men vi vet at Jehova alltid har vært der og hjulpet oss. Det er som Guds Ord sier: «Se, [Jehovas] hånd er ikke så kort at han ikke kan frelse, og hans øre er ikke døvt så han ikke kan høre.» — Jesaja 59: 1.

[Bilde på side 23]

Michel og Babette Muller i tradisjonelle drakter i Benin

[Bilder på side 25]

Misjonærtjeneste blant polynesere på tropeøya Tahiti