De gjorde Jehovas vilje

En liten pike som modig sa ifra

I DET tiende århundre før vår tidsregning var det et anspent forhold mellom Israel og Syria. Det brøt ut kamper så ofte at da det gikk tre år uten voldshandlinger, ble dette nevnt spesielt i de historiske opptegnelsene. — 1. Kongebok 22: 1, EN.

Noe som utgjorde en spesiell trussel på den tiden, var de syriske røverflokkene, som kunne bestå av hundrevis av soldater. Disse krigerne angrep ofte israelitter og plyndret dem, og de bortførte mange og gjorde til og med barn til slaver.

Under ett slikt streiftog ble «en liten pike» brutalt skilt fra sin gudfryktige familie. (2. Kongebok 5: 2) Hun ble brakt til Syria og måtte bo blant mennesker som hun sikkert opplevde som både skremmende og fremmedartede — et folk som tilbad solen, månen, stjernene, trær, planter og til og med steiner. Så annerledes de var enn familien og vennene hennes, som tilbad den eneste sanne Gud, Jehova! Men selv i disse fremmede omgivelsene utviste piken et bemerkelsesverdig mot med hensyn til tilbedelsen av Jehova. Det forandret livet til en framstående tjenestemann som tjente under kongen i Syria. La oss se hvordan det skjedde.

Mot til å si ifra

Bibelen oppgir ikke pikens navn. Hun ble tjenestepike hos Na’amans kone. Na’aman var en tapper hærfører under kong Benhadad II og var høyt aktet, men han hadde en motbydelig hudsykdom — han var spedalsk. — 2. Kongebok 5: 1.

Kanskje Na’amans kone merket at piken var respektfull, og derfor betrodde seg til henne. Det kan være at hun spurte piken om hva man gjorde for spedalske i Israel. Den unge israelittiske piken var ikke forlegen, men sa frimodig: «Bare husbonden min kunne komme til profeten som bor i Samaria, skulle han nok befri ham for hudsykdommen.» — 2. Kongebok 5: 3.

Det piken sa, ble ikke avfeid som barneprat. Tvert imot, det hun hadde sagt, ble lagt fram for kong Benhadad, og han sendte Na’aman og noen andre ut på en 150 kilometer lang reise til Samaria for at de skulle finne profeten. — 2. Kongebok 5: 4, 5.

Na’aman blir helbredet

Na’aman og hans menn drog til kong Joram i Israel og overrakte ham et introduksjonsbrev fra Benhadad, samt en temmelig stor pengegave. Det er ikke overraskende at kong Joram, som var kalvedyrker, ikke viste en slik tro på Guds profet som tjenestepiken viste. Han trodde faktisk at Na’aman var kommet for å yppe strid. Da Guds profet Elisja fikk høre om hvordan Joram hadde oppfattet det hele, sendte han straks bud til kongen og bad ham om å sende Na’aman til ham. — 2. Kongebok 5: 6—8.

Da Na’aman kom fram til Elisjas hus, sendte profeten ut et bud til ham med beskjeden: «Gå og vask deg sju ganger i Jordan! Så skal kroppen din bli frisk og du bli ren.» (2. Kongebok 5: 9, 10) Na’aman ble rasende. Han hadde ventet at helbredelsen skulle skje på prangende vis, så han spurte: «Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, like gode som alle vassdrag i Israel? Kunne jeg ikke vaske meg i dem og bli ren?» Na’aman drog bort fra Elisjas hus i fullt sinne. Men da Na’amans tjenere hadde resonnert litt med ham, hørte han til slutt på dem. Og da han hadde dukket sju ganger i Jordan-elven, «ble kroppen hans frisk igjen som kroppen til en liten gutt, og han ble ren». — 2. Kongebok 5: 11—14.

Na’aman vendte tilbake til Elisja og sa: «Nå vet jeg at det ikke finnes noen Gud på hele jorden uten i Israel.» Så sverget han at han ’ikke lenger skulle bære fram brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Jehova’. — 2. Kongebok 5: 15—17.

Hva vi kan lære

Na’aman ville ikke ha oppsøkt profeten Elisja hvis det ikke hadde vært for at en ung tjenestepike modig sa ifra. I vår tid er det mange unge som gjør noe lignende. På skolen er de gjerne omgitt av elever som ikke er interessert i å tjene Gud. Likevel forteller de om det de tror på. Noen begynner med det allerede mens de er svært små.

Ta for eksempel Alexandra, en femåring i Australia. Da hun begynte på skolen, avtalte moren hennes et møte med læreren for å forklare hva Jehovas vitner tror. Alexandras mor fikk seg litt av en overraskelse. «Jeg kjenner allerede til flere av deres trosoppfatninger og vet også en del om hva Alexandra vil og ikke vil være med på på skolen,» sa læreren. Moren ble forbauset, for det var ingen andre barn av Jehovas vitner på den skolen. «Alexandra har orientert oss,» forklarte læreren. Ja, den lille jenta hadde allerede taktfullt snakket med læreren.

Når barn modig sier ifra slik, handler de i samsvar med det som blir sagt i Salme 148: 12, 13: «Unge menn og kvinner, gamle folk og gutter! De skal lovsynge [Jehovas] navn, for hans navn alene er opphøyet; hans herlighet er utbredt over himmel og jord.»