Jehova har vist seg å være med meg

FORTALT AV MAX HENNING

Året var 1933, og Adolf Hitler hadde nettopp kommet til makten i Tyskland. Men de cirka 500 Jehovas vitner i Berlin-området vaklet ikke. Mange unge ble pionerer, heltidsforkynnere, og noen stilte også villig opp for å tjene i andre europeiske land. Min venn Werner Flatten og jeg pleide å spørre hverandre: «Hvorfor foretar vi oss ikke noe, hvorfor kaster vi bort tiden? Hvorfor drar vi ikke ut som pionerer?»

ÅTTE dager etter at jeg var født i 1909, ble jeg overlatt til kjærlige fosterforeldre. I 1918 ble familien vår helt knust av sorg da min lille fostersøster plutselig døde. Kort tid senere fikk vi besøk av bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen, og mine fosterforeldre åpnet sitt hjerte for Bibelens sannhet. De lærte også meg å sette pris på åndelige ting.

Jeg konsentrerte meg om utdannelsen min og ble rørlegger. Men noe som var viktigere, var at jeg tok et standpunkt åndelig sett. Werner og jeg begynte som pionerer 5. mai 1933. Vi syklet til en by som lå cirka ti mil fra Berlin, og ble værende der i to uker for å forkynne. Så drog vi tilbake til Berlin for å ta oss av nødvendige ting. Etterpå bar det av sted igjen, til to nye uker i forkynnerdistriktet, og slik holdt vi det gående.

Vi søkte om å få tjene i et annet land, og i desember 1933 fikk vi beskjed om at vi kunne reise til et sted som den gangen tilhørte Jugoslavia. Men før vi kom av gårde, fikk vi ny beskjed — vi skulle til Utrecht i Nederland. Kort tid senere ble jeg døpt. På den tiden ble det lagt mindre vekt på dåpen; det var forkynnelsen som var viktig. Fra nå av ble tilværelsen sterkt preget av at jeg måtte stole på Jehova. Jeg fant stor trøst i disse ordene av den bibelske salmisten: «Se, Gud er min hjelper, det er [Jehova] som holder meg oppe.» — Salme 54: 6.

Pionertjeneste i Nederland

Ikke så lenge etter at vi hadde kommet til Nederland, fikk vi i oppdrag å tjene i Rotterdam isteden. Vi bodde hos en familie hvor også far og sønn var pionerer. Etter noen måneder ble det kjøpt et stort hus i Leersum, en by ikke så langt fra Utrecht, hvor pionerene kunne bo, og Werner og jeg flyttet dit.

Mens vi bodde i dette pionerhjemmet, syklet vi til distrikter i nærheten og brukte en åtteseters bil når vi skulle til distrikter som lå lenger unna. På den tiden var det bare omkring hundre Jehovas vitner i hele Nederland. I dag, 60 år senere, er det i det distriktet som vi gjennomarbeidet mens vi bodde i dette pionerhjemmet, over 4000 forkynnere i cirka 50 menigheter!

Vi arbeidet hardt, opptil 14 timer i forkynnelsen hver dag, og det gjorde oss lykkelige. Noe av det viktigste var å få levert så mye litteratur som mulig. Som regel leverte vi over hundre brosjyrer om dagen til interesserte. Å foreta gjenbesøk og lede studier var ennå ikke blitt en fast del av virksomheten.

En dag arbeidet min partner og jeg i byen Vreeswijk. Mens min partner forkynte for en mann ved porten til et militært fort, utnyttet jeg tiden ved å lese i Bibelen. Det var fullt av røde og blå understrekninger i den. En snekker som arbeidet på et tak i nærheten, sa etterpå til mannen ved porten at jeg sikkert var en slags spion. Det førte til at jeg samme dag ble arrestert mens jeg forkynte for en butikkinnehaver, og bibelen min ble beslaglagt.

Jeg ble stilt for retten. Der ble jeg tiltalt for å ha forsøkt å lage en tegning av fortet — man mente at det var det strekene i bibelen betydde. Jeg ble erklært skyldig, og dommeren dømte meg til to års fengsel. Men saken ble anket, og jeg ble frikjent. Jeg var glad for å være fri, men jeg ble enda gladere da jeg fikk tilbake bibelen min med alle notatene i.

Sommeren 1936 forkynte jeg nord i landet sammen med Richard Brauning, en av pionerene i pionerhjemmet. Den første måneden brukte vi 240 timer i tjenesten og leverte store mengder litteratur. Vi bodde i telt og greide oss selv. Vi vasket klær, laget mat og så videre.

Senere ble jeg forflyttet til båten «Lightbearer», som ble godt kjent i den nordlige delen av Nederland. Det bodde fem pionerer om bord i båten, og ved hjelp av den nådde vi mye isolert distrikt.

Nye privilegier

I 1938 fikk jeg i oppdrag å være sonetjener, som Jehovas vitners kretstilsynsmenn ble kalt den gangen. Jeg forlot «Lightbearer» og begynte å besøke menigheter og forkynnere som bodde isolert, i tre sørlige provinser.

Sykkelen var vårt viktigste transportmiddel. Ofte brukte jeg en hel dag på å reise fra én menighet eller gruppe interesserte til en annen. En av de byene jeg besøkte, var Breda, som jeg bor i nå. Den gangen var det ingen menighet i Breda. Det bodde bare ett eldre ektepar der som var Jehovas vitner.

Mens jeg tjente brødrene i Limburg, ble jeg bedt om å besvare mange spørsmål som en gruvearbeider ved navn Johan Pieper kom med. Han tok et fast standpunkt for Bibelens sannhet og ble en modig forkynner. Fire år senere ble han satt i konsentrasjonsleir, hvor han ble værende i tre og et halvt år. Da han kom ut igjen, tok han fatt på forkynnelsen med friskt mot, og i dag er han fremdeles en trofast eldste. Den lille menigheten i Limburg som var på tolv vitner, har nå vokst til 17 menigheter med omkring 1550 forkynnere!

Under nazistyret

I mai 1940 invaderte nazistene Nederland. Jeg fikk i oppdrag å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Amsterdam. Vi måtte utføre arbeidet vårt med største forsiktighet, og det fikk oss til å sette pris på det bibelske ordspråket: «En venn . . . er født til å hjelpe i nød.» (Ordspråkene 17: 17) Den fine enheten som blomstret i denne vanskelige tiden, fikk stor betydning for min åndelige utvikling og rustet meg til den enda mer problemfylte tiden som skulle komme.

Min oppgave bestod i å føre tilsyn med utleveringen av litteratur til menighetene, som vanligvis foregikk ved hjelp av kurerer. Gestapo var hele tiden på utkikk etter unge menn som kunne utføre tvangsarbeid i Tyskland, så vi brukte kristne søstre som kurerer. Med tiden ble Wilhelmina Bakker, alltid kjent som Nonnie, sendt til oss fra Haag, og jeg tok henne med til det stedet hvor vår avdelingstilsynsmann, Arthur Winkler, holdt seg i skjul. I et forsøk på å vekke så liten oppsikt som mulig kledde jeg meg som en nederlandsk bonde, med tresko og alt, og tok trikken sammen med Nonnie. Senere fikk jeg vite at hun hadde hatt vanskelig for å la være å le, for hun syntes at jeg absolutt vakte oppsikt.

Den 21. oktober 1941 ble lagringsstedet for litteratur og papir i Amsterdam røpet til fienden. Under Gestapos razzia ble Winkler og Nonnie arrestert. Da de ble satt i fengsel, hørte de at to Gestapo-agenter snakket om hvordan de hadde løpt etter «en liten mørkhåret fyr» på gaten som var blitt borte for dem i folkevrimmelen. Det var opplagt at det var meg de snakket om, så Winkler fikk sendt beskjed om det til brødrene. Jeg ble umiddelbart flyttet til Haag.

I mellomtiden ble Nonnie løslatt, og hun drog tilbake til Haag for å være pioner. Der traff jeg henne igjen. Men da menighetstjeneren i Rotterdam ble arrestert, ble jeg sendt dit for å ta hans plass. Senere ble menighetstjeneren i Gouda menighet arrestert, og jeg ble flyttet dit for å erstatte ham. Til slutt, 29. mars 1943, ble jeg tatt. Mens jeg sjekket litteraturlageret vårt, ble jeg overrasket av en Gestapo-razzia.

I tillegg til den bibelske litteraturen som lå spredt utover bordet, lå det en liste der med navnene på kristne brødre og søstre. Den var riktignok skrevet i kode, men jeg ble nokså fortvilt allikevel. Jeg bad Jehova om at han måtte finne en utvei for meg, så jeg kunne beskytte dem som fremdeles var fri til å forkynne. Uten å bli oppdaget klarte jeg å legge hånden oppå navnelisten og krølle listen sammen inni håndflaten. Så bad jeg om lov til å gå på toalettet, hvor jeg rev listen i stykker og skylte den ned.

Når jeg kom opp i slike alvorlige situasjoner, lærte jeg å hente styrke i å tenke på hvordan Jehova hadde handlet med sitt folk før i tiden, og på hans løfter om utfrielse. En inspirert uttalelse som jeg alltid har hatt i tankene, er: «Hadde ikke [Jehova] vært med da mennesker reiste seg mot oss, så hadde de slukt oss levende.» — Salme 124: 2, 3.

Fengsel og konsentrasjonsleir

Jeg ble ført til Rotterdam fengsel, hvor jeg var takknemlig for at jeg hadde bibelen min. Jeg hadde også boken Frelse, deler av boken Børn og massevis av tid til å lese alt dette. Etter seks måneder ble jeg alvorlig syk og måtte innlegges på sykehus. Før jeg forlot fengselet, gjemte jeg litteraturen under madrassen. Senere fikk jeg vite at et annet Jehovas vitne, Piet Broertjes, ble forflyttet til min celle og oppdaget litteraturen. Dermed ble den brukt til å styrke andre i troen.

Da jeg ble bedre igjen, ble jeg flyttet til et fengsel i Haag. Der traff jeg Leo C. van der Tas, en jusstudent som satt inne fordi han gjorde motstand mot nazistenes okkupasjon. Han hadde aldri hørt om Jehovas vitner, og jeg fikk anledning til å forkynne for ham. Det hendte at han vekte meg midt på natten for å spørre om noe. Han kunne ikke skjule sin beundring for Jehovas vitner, særlig ikke etter at han fikk vite at vi kunne bli satt fri hvis vi bare undertegnet et dokument hvor vi fornektet vår tro. Etter krigen ble han advokat og førte flere titalls rettssaker for Selskapet Vakttårnet som hadde med religionsfrihet å gjøre.

Den 29. april 1944 ble jeg satt på et tog som skulle til Tyskland, og jeg hadde en forferdelig, 18 dager lang reise foran meg. Den 18. mai ble portene til Buchenwald konsentrasjonsleir lukket bak meg. Helt til de allierte styrker satte oss fri nesten et år senere, var tilværelsen ubeskrivelig vond. Tusener døde, mange rett for øynene på oss. Siden jeg nektet å arbeide på en fabrikk i nærheten som produserte krigsmateriell, ble jeg satt til å arbeide med en kloakkledning.

En dag ble fabrikken bombet. Mange stormet inn i brakkene for å komme seg i sikkerhet, mens andre løp ut i skogen. Noen bomber traff brakkene, og brannbomber satte fyr på skogen. Det var et redselsfullt syn! Mange ble brent levende! Jeg hadde funnet et trygt gjemmested, og da brannen gav seg, gikk jeg forbi de utallige likene tilbake til leiren.

De fleste i dag er klar over holocausts redsler. Jeg er takknemlig mot Jehova for at han styrket min tenkeevne, slik at de grufulle tingene jeg opplevde, ikke har dominert tankene mine i årenes løp. Når jeg tenker på den tiden jeg satt i fengsel og konsentrasjonsleir, er det først og fremst glede jeg føler, fordi jeg bevarte min ulastelighet overfor Jehova til ære for hans navn. — Salme 124: 6—8.

Virksomheten etter krigen

Etter at jeg var blitt satt fri og hadde kommet tilbake til Amsterdam, meldte jeg meg på avdelingskontoret for å få et nytt oppdrag. Jeg var spent på å få høre hva som hadde skjedd mens jeg hadde vært borte. Nonnie arbeidet der allerede. Det siste året krigen varte, hadde hun tjent som kurer og levert bibelsk litteratur til menighetene. Hun var ikke blitt arrestert igjen, selv om det hadde vært nære på en rekke ganger.

Jeg var pioner en kort stund i Haarlem, men i 1946 ble jeg bedt om å reise til avdelingskontoret i Amsterdam for å arbeide i ekspedisjonsavdelingen. Mot slutten av 1948 giftet Nonnie og jeg oss, og vi forlot avdelingskontoret for å være pionerer sammen. Vi ble sendt til Assen. Tolv år tidligere hadde Richard Brauning og jeg bodd i telt der en sommer og forkynt. Jeg fikk vite at Richard var blitt skutt ned og drept mens han var på vei til en konsentrasjonsleir.

Det at jeg hadde sittet i fengsel og konsentrasjonsleir, hadde åpenbart gått ut over helsen. Seks år etter at jeg hadde kommet ut av Buchenwald, ble jeg så syk at jeg måtte holde sengen i fire måneder. Noen år senere, i 1957, var jeg sengeliggende et helt år på grunn av tuberkulose. Kroppen var tappet for krefter, men pionerånden var fortsatt sterk. Mens jeg var syk, benyttet jeg hver anledning som bød seg, til å forkynne. Jeg tror at denne pionerånden hadde mye å si for at jeg ikke ble en uvirksom syk mann. Nonnie og jeg er fast bestemt på å holde det gående i heltidstjenesten så lenge helsen holder.

Da jeg ble frisk igjen, fikk vi i oppdrag å tjene i byen Breda. Det var 21 år etter at jeg hadde besøkt byen som sonetjener for første gang. Da vi kom i 1959, var det en liten menighet der på 34 forkynnere. I dag, 37 år senere, er den blitt til seks menigheter med over 500 vitner, som kommer sammen i tre Rikets saler. På menighetsmøtene og stevnene ser vi mange som har fått kjennskap til Bibelens sannhet blant annet som følge av anstrengelser vi har gjort oss. Vi føler det ofte på samme måte som apostelen Johannes følte det da han skrev: «Jeg har ingen større grunn til takknemlighet enn disse ting, at jeg får høre at mine barn fortsetter å vandre i sannheten.» — 3. Johannes 4.

Vi er nå blitt gamle. Jeg er 86 år og Nonnie 78, men jeg må si at det er sunt å være opptatt i pionertjenesten. Siden jeg kom til Breda, har jeg fått bukt med de fleste av de helseproblemene jeg fikk mens jeg var fange. Jeg har også hatt gleden av å ha mange produktive år i tjenesten for Jehova.

Det gir oss begge to glede å se tilbake på mange års trofast tjeneste. Hver dag ber vi om at Jehova må gi oss pågangsmot og styrke til å kunne fortsette i tjenesten for ham så lenge det er pust i oss. Vi sier tillitsfullt som salmisten: «Se, Gud er min hjelper, det er [Jehova] som holder meg oppe.» — Salme 54: 6.

[Bilde på side 23]

Jeg står ved siden av det teltet vi brukte da vi var pionerer i 1930-årene

[Bilde på side 23]

Den båten vi brukte for å komme til isolerte distrikter

[Bilde på side 23]

Under et intervju på et områdestevne i 1957

[Bilde på side 24]

Sammen med min kone i dag