’Anerkjenn den slags menn’

ALT var ikke som det skulle være i menigheten i Korint. Det hadde vært et rystende tilfelle av umoral der, og det var splittelse blant brødrene. Noen hadde alvorlige personlige problemer, eller de hadde spørsmål som måtte besvares. Noen brødre gikk til rettssak mot hverandre. Det var til og med noen som fornektet oppstandelsen.

Det ble også stilt viktige spørsmål. Skulle de som levde i en religiøst splittet familie, bli hos sin ektefelle, eller skulle de forlate ham eller henne? Hvilken rolle skulle søstrene spille i menigheten? Var det riktig å spise kjøtt som hadde vært ofret til avguder? Hvordan skulle møtene, deriblant Herrens aftensmåltid, ledes? — 1. Korinter 1: 12; 5: 1; 6: 1; 7: 1—3, 12, 13; 8: 1; 11: 18, 23—26; 14: 26—35.

Det var utvilsomt bekymring for brødrenes ve og vel i et slikt turbulent åndelig miljø som fikk Akaikus, Fortunatus og Stefanas til å legge ut på en reise til Efesos for å besøke apostelen Paulus. I tillegg til at de hadde urovekkende nyheter å meddele Paulus, hadde de kanskje med seg et brev fra menigheten med de spørsmålene som var blitt stilt. (1. Korinter 7: 1; 16: 17) Det var tydeligvis ikke bare disse tre brødrene som var bekymret over situasjonen. Paulus hadde faktisk allerede fått vite av «dem fra Kloes hus» at det var stridigheter blant noen i menigheten. (1. Korinter 1: 11) Den rapporten som de tre budbringerne avla, gav nok Paulus et klarere bilde av situasjonen, slik at han kunne avgjøre hvilken veiledning han skulle gi, og hvordan han skulle besvare spørsmålene. Det ser ut til at Paulus gav sitt svar i det brevet som vi i dag kjenner som det første brevet til korinterne. Det kan være at det var Akaikus, Fortunatus og Stefanas som overleverte brevet.

Hvem var Akaikus, Fortunatus og Stefanas? Hva kan vi lære ved å studere det Bibelen sier om dem?

Stefanas’ husstand

De som tilhørte Stefanas’ husstand, utgjorde «førstegrøden» av Paulus’ forkynnelse i den romerske provinsen Akaia i det sørlige Hellas omkring år 50, og det var Paulus selv som hadde døpt dem. Paulus mente tydeligvis at de var gode eksempler å vise til, at de var modne og hadde en stabiliserende innflytelse på korinterne. Han roste dem varmt for alt det de gjorde til gagn for menigheten: «Nå formaner jeg dere, brødre: Dere vet at Stefanas’ husstand er førstegrøden i Akaia, og at de har stilt seg til tjeneste for de hellige. Måtte dere også fortsette å underordne dere under slike mennesker og under enhver som samarbeider og strever.» (1. Korinter 1: 16; 16: 15, 16) Nøyaktig hvem Stefanas’ «husstand» omfattet, står det ikke noe om. Uttrykket kan referere til bare selve familien, men kan også omfatte slaver eller ansatte. Ettersom de latinske navnene Akaikus og Fortunatus var vanlige navn på henholdsvis slaver og frigitte slaver, er det noen kommentatorer som mener at de to mennene kan ha tilhørt Stefanas’ husstand.

Enten det nå var slik eller slik, betraktet Paulus dem som tilhørte Stefanas’ husstand, som gode eksempler. De hadde «stilt seg til tjeneste for de hellige». De må ha vært klar over at det var mye å gjøre til gagn for menigheten, og de må frivillig ha påtatt seg ansvaret for å gjøre dette. På grunn av sitt sterke ønske om å utføre tjeneste for de hellige fortjente de så absolutt moralsk støtte og anerkjennelse.

«De har gitt min ånd og deres ånd ny styrke»

Selv om Paulus bekymret seg for situasjonen i Korint, virket de tre budbringernes besøk oppløftende på ham. Paulus sier: «Jeg gleder meg over Stefanas’ og Fortunatus’ og Akaikus’ nærvær, for de har oppveid det at dere ikke er her. For de har gitt min ånd og deres ånd ny styrke.» (1. Korinter 16: 17, 18) Fordi omstendighetene var som de var, hadde nok Paulus bekymret seg over at han ikke hadde kunnet være sammen med korinterne, men de tre utsendingenes nærvær oppveide nå det at han ikke hadde hele menigheten hos seg. Det de fortalte, gav sikkert Paulus et fullstendig bilde av situasjonen, og det befridde ham nok for iallfall noe av den engstelsen han følte. Situasjonen var kanskje ikke så ille som han hadde fryktet.

Ifølge Paulus var det ikke bare hans ånd som ble styrket ved at de tre besøkte ham — det førte også til at de som tilhørte menigheten i Korint, ble styrket. Det var utvilsomt en lettelse for dem å få vite at de tre utsendingene klart og tydelig hadde gjort Paulus kjent med alle sider av saken og skulle vende tilbake med veiledning fra ham.

Stefanas og hans to reisefeller ble altså rost for det harde arbeidet de utførte til gagn for korinterne. Paulus satte slik pris på disse mennene at han ville at de skulle ta ledelsen i den splittede menigheten i Korint når de kom tilbake. Apostelen kommer med følgende inntrengende oppfordring til brødrene: ’Fortsett å underordne dere under slike mennesker og under enhver som samarbeider og strever. . . . Anerkjenn den slags menn.’ (1. Korinter 16: 16, 18) Denne sterke anbefalingen viser tydelig at disse mennene var fullstendig lojale, til tross for de spente forholdene i menigheten. Man bør sette pris på den slags menn. — Filipperne 2: 29.

Trofast samarbeid gir gode resultater

Det er ingen tvil om at det gir gode resultater å samarbeide nært med Jehovas organisasjon og dens representanter. Da Paulus skrev det brevet som i dag er kjent som det andre brevet til korinterne, ikke lenge etter at han hadde skrevet det første, gikk det allerede bedre i menigheten. De vedvarende, tålmodige anstrengelsene som slike brødre som Akaikus, Fortunatus og Stefanas gjorde seg, i tillegg til Titus’ besøk, hadde hatt en god virkning. — 2. Korinter 7: 8—15; jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 4, 5.

De som tilhører Jehovas folks menigheter i vår tid, kan høste gagn av å meditere over de få ordene Bibelen inneholder om disse trofaste mennene. La oss for eksempel tenke oss at et problem i din menighet av en eller annen grunn ikke lar seg løse med en gang, og at situasjonen skaper uro blant brødrene. Hva bør gjøres? Etterlign Stefanas, Fortunatus og Akaikus, som ikke forsømte det ansvaret de hadde for å informere Paulus om situasjonen, og legg så saken tillitsfullt i Jehovas hender. De lot på ingen måte sin nidkjærhet for det som er rett, få dem til å handle uavhengig eller til å bli «bitter på [Jehova]». — Ordspråkene 19: 3.

Menighetene tilhører Jesus Kristus, og når hans tid er inne — akkurat som i Korint — kommer han til å gå til handling og løse alle problemer som måtte utgjøre en fare for åndeligheten og freden i menighetene. (Efeserne 1: 22; Åpenbaringen 1: 12, 13, 20; 2: 1—4) Hvis vi i mellomtiden følger Stefanas’, Fortunatus’ og Akaikus’ gode eksempel og fortsetter å arbeide hardt til gagn for våre brødre, støtter vi lojalt menighetsordningen, og vi bygger opp våre brødre og ’oppgløder dem til kjærlighet og gode gjerninger’. — Hebreerne 10: 24, 25.