Pensjonisttilværelsen — en åpen dør til teokratisk virksomhet?

PENSJONISTTILVÆRELSEN — for mange innebærer den slutten på en lang periode med stress og mas. Etter å ha vært bundet av en triviell eller hektisk rutine i mange år ser de fram til å bli pensjonister. De håper at det vil åpne en dør til avslappende år med stor personlig frihet. Men altfor ofte fører denne døren til kjedsomhet og passivitet. Avkobling og hobbyer gir en rett og slett ikke den samme følelsen av egenverd som arbeid gjør.

For Jehovas vitner kan det å bli pensjonist innebære at «en stor dør som fører til virksomhet», blir åpnet. (1. Korinter 16: 9) Selv om det følger visse problemer og begrensninger med alderen, har noen eldre kommet til at de med Jehovas hjelp kan øke sin tjeneste for ham. Tenk over de erfaringer noen eldre kristne i Nederland har gjort. I tjenesteåret 1995 var 269 av de 1223 pionerene (heltidsforkynnerne) 50 år eller mer. Og 81 av dem var 65 år eller mer.

Noen kan være pionerer ved at de fortsetter i den travle rytmen de hadde mens de var yrkesaktive. (Jevnfør Filipperne 3: 16.) En kristen pensjonist som heter Karel, forteller: «Da jeg hadde verdslig arbeid, begynte jeg gjerne på jobben klokken halv åtte. Da jeg gikk av med pensjon, bestemte jeg meg for å beholde denne rutinen. Jeg begynte dagen med bladarbeid på gaten foran jernbanestasjonen hver morgen klokken sju.»

Grundig planlegging er også en nøkkel til å lykkes. (Ordspråkene 21: 5, NW) Noen har valgt å avslutte eller redusere sitt verdslige arbeid før de når vanlig pensjonsalder. Enkelte har for eksempel kunnet sette til side midler som de kan leve av mens de bruker tiden i tjenesten. Andre har bestemt seg for å redusere sine personlige utgifter og skaffe seg deltidsarbeid. Tenk på Theodore og Ann. Etter at de giftet seg, var de pionerer sammen helt til familieforpliktelser gjorde at de måtte slutte i pionertjenesten. Men de bevarte pionerånden. Mens døtrene deres vokste opp, oppmuntret de dem stadig til å bli pionerer. Noe som var enda viktigere, var at Theodore og Ann var gode eksempler ved at de ofte tjente som hjelpepionerer. Da døtrene ble større, begynte Theodore og Ann å redusere sitt verdslige arbeid for å få mer tid til felttjenesten.

Etter at døtrene hadde begynt i heltidstjenesten og flyttet hjemmefra, begynte Ann som pioner. En dag foreslo hun at Theodore skulle slutte i jobben. «Vi kan være pionerer begge to,» mente hun. Theodore fortalte arbeidsgiveren sin om de planene han hadde. Overraskende nok tilbød sjefen seg å hjelpe ham ved å gi ham deltidsarbeid. Han sa: «Jeg går ut fra at du gjerne vil arbeide på heltid for den sjefen du har der oppe [i himmelen].» Theodore og Ann gleder seg nå over å være pionerer sammen.

Noen har begynt i pionertjenesten som følge av omstendigheter som har inntruffet i deres liv. Et eldre ektepar ble rammet av en tragedie da datteren og datterdatteren deres døde. Det fikk dem til å tenke alvorlig over hvordan de ville bruke de årene de hadde igjen. (Forkynneren 7: 2) I stedet for å bli overveldet av sorgen begynte de i heltidstjenesten. Nå har de gledet seg over å være heltidstjenere i over åtte år.

Nå skal det ikke stikkes under stol at det krever stor besluttsomhet å fortsette i heltidstjenesten. Ernst og hans kone, Riek, begynte for eksempel i pionertjenesten så snart barna hadde flyttet hjemmefra. Kort tid etter tilbød en tidligere forretningsforbindelse Ernst en lukrativ jobb. Ernst svarte: «Vi har den beste arbeidsgiveren vi noen gang har hatt, og vi er ikke villige til å slutte hos ham.» Fordi Ernst og Riek fortsatte å tjene Jehova på heltid, åpnet det seg andre tjenesteprivilegier for dem. De var i kretstjenesten i over 20 år og tjener nå fremdeles som pionerer. Angrer de på at de valgte en selvoppofrende kurs? For en tid siden skrev de: «Hvis det er Jehovas vilje, feirer vi 50 års bryllupsdag om tre måneder, det som gjerne kalles gullbryllup. Men vi kan si med overbevisning at våre gylne år tok til da vi begynte i pionertjenesten.»

Mange har oppdaget at den døren som fører til økt virksomhet, også fører til økt glede. En bror som begynte som pioner to uker etter at han hadde fylt 65, sier: «Jeg må si at jeg ikke i noen periode i mitt liv har erfart så mange velsignelser som i de siste ti årene, da jeg har vært pioner.» Et ektepar som har vært i pionertjenesten i over sju år, sier: «Hva skulle et ektepar på vår alder og i vår situasjon ellers holde på med? Vi ser ofte folk på vår alder i distriktet — de sitter der i sine komfortable hjem og blir tykke, gamle og stive. Tjenesten gjør at vi holder oss i form mentalt og fysisk. Vi er alltid sammen. Vi ler mye og gleder oss over livet.»

Det er naturligvis ikke alle eldre som er i en slik situasjon at de kan være pioner. Disse kristne kan være sikker på at Jehova setter pris på det de kan gjøre i tjenesten for ham. (Jevnfør Markus 12: 41—44.) En ufør søster, for eksempel, må bo på et sykehjem. Men en dør som fører til virksomhet, står likevel åpen for henne. En lege spurte henne hvordan hun fikk tiden til å gå. Hun forteller: «Jeg sa til ham at for meg strekker tiden aldri til. Han forstod ikke hvordan det kunne ha seg. Jeg sa at det kommer av at dagene mine er fylt med tilfredsstillende gjøremål. Jeg er ikke ensom, men jeg oppsøker folk som er ensomme, og prøver å fortelle dem hva Gud har i beredskap for menneskene.» Hun sier til slutt: «Du kan ikke vente all verden av en som er nesten 80 år. Be for meg, så jeg ennå kan føre mange til Jehova.»

Nærmer du deg pensjonsalderen? Det kan være fristende å gå gjennom døren til et rolig liv, men den døren fører ikke til åndelige velsignelser. Tenk igjennom din situasjon under bønn. Kanskje du kan gå gjennom den døren som fører til større virksomhet i Jehovas tjeneste.

[Bilder på side 25]

Pensjonisttilværelsen kan gi anledning til økt virksomhet i tjenesten