Pensjonisttilværelsen — en dør til økt virksomhet?
1 Mange som har arbeidet hardt i mange år, gleder seg til de går av med pensjon og slipper det slit og press som arbeidet deres har ført med seg. Men altfor ofte fører pensjonisttilværelsen til apati, kjedsomhet og for tidlig aldring. Når en ikke har noe meningsfylt å holde på med, kan en også bli oppslukt av egne bekymringer. En avis i Brasil skrev at offentlig ansatte som hadde gått av med pensjon, klaget over problemer som spenner fra ’utilfredshet, irritabilitet, usikkerhet og identitetskrise til depresjon og følelsen av at hele deres verden var i ferd med å rase sammen’.
2 Mange kristne, derimot, betrakter dette nye kapitlet i livet sitt som en dør til økt åndelig virksomhet. En bror som begynte som pioner to uker etter at han hadde nådd pensjonsalderen på 65 år, sa: «Jeg må si at jeg ikke i noen periode i mitt liv har erfart så mange velsignelser som i de siste ti årene, da jeg har vært pioner.» Et ektepar skrev: «Våre gylne år tok til da vi begynte i pionertjenesten.» Ja, for mange byr pensjonisttilværelsen på en gyllen sjanse til å utvide tjenesten og høste rike velsignelser fra Jehova.
3 Travelt opptatte og produktive: Mange som nå er pensjonister, vokste opp uten de bekvemmeligheter som er vanlige i dag, og lærte å arbeide hardt i ung alder. Selv om de kanskje ikke er like sterke som da de var unge, er de fortsatt svært produktive arbeidere. I et område som et avdelingskontor fører tilsyn med, er 22 prosent av alle pionerene — det vil si cirka 20 000 brødre og søstre — minst 60 år gamle. Disse eldre gjør en flott innsats i forkynnelsen. Deres erfaring og kristne egenskaper beriker de menighetene de tjener i. — Jak. 3: 17, 18.
4 Det at en holder seg travelt opptatt i den kristne tjeneste, bidrar til at en får bedre helse og livskvalitet. En 84 år gammel søster som ble pioner da hun ble pensjonist, sa: «Det å ha mange bibelstudier med interesserte har hjulpet meg til å være mentalt aktiv. Jeg har ikke bil, så jeg går mye. Det gjør at jeg holder meg sunn og frisk.» Et eldre pionerektepar sa: «Tjenesten gjør at vi holder oss i form mentalt og fysisk. Vi er alltid sammen. Vi ler mye og gleder oss over livet.»
5 Tjeneste der det er behov: Noen pensjonerte kristne som har råd til å flytte til et annet sted, har gjort det for å tjene på et sted hvor behovet for Rikets forkynnere er større. Andre har utvidet sin tjeneste ved å forkynne i et fremmedspråklig distrikt. Disse ivrige forkynnerne etterligner Paulus ved at de ’gjør alt for det gode budskaps skyld, for at de kan bli en som deler det med andre’. — 1. Kor. 9: 23.
6 Et ektepar begynte i pionertjenesten etter at de to sønnene deres var blitt voksne. Da de hadde vært pionerer i flere år, gikk de i gang med å lære seg kinesisk. Nå er de godt oppe i 70-årene, og for ikke så lenge siden kunne de glede seg over å se at den kinesiske gruppen de hadde samarbeidet med, ble til en menighet. For en gave slike ektepar har vist seg å være!
7 Ingen pensjonsalder når det gjelder den kristne tjeneste: Mens folk flest blir pensjonert fra sitt verdslige arbeid med tiden, er det ingen pensjonsalder for de kristne når det gjelder tjenesten for Gud. Alle må fortsette å være trofaste «til enden». (Matt. 24: 13, 14) Høy alder kan naturligvis føre til at noen ikke klarer å gjøre like mye i tjenesten for Jehova som de gjorde før. Men så oppmuntrende det er å se at de gjør det de kan, på en helhjertet måte! Guds Ord forsikrer dem om at Jehova ikke vil glemme deres arbeid og den kjærlighet de har vist hans navn. — Luk. 21: 1—4; Hebr. 6: 10.
8 Hvis du nærmer deg pensjonsalderen, hvorfor ikke da under bønn tenke over hvordan du kan utnytte din nye situasjon fullt ut? Kanskje du kommer til at pensjonisttilværelsen, med Jehovas hjelp, kan åpne en dør med økt virksomhet som bringer ære til Jehova og gir deg selv mange velsignelser. — Sal. 148: 12, 13.