Er sjelen udødelig?
VENNER og familiemedlemmer går én etter én forbi den åpne kisten. De stirrer på den døde, en 17 år gammel gutt. Kameratene hans fra skolen kjenner ham nesten ikke igjen. Kjemoterapien har gjort ham tynnere i håret; kreften har utmagret kroppen hans. Kan dette virkelig være kameraten deres? Bare noen uker tidligere var han så full av ideer, av spørsmål, av energi — av liv! Guttens mor gjentar gråtkvalt om og om igjen: «Tommy er lykkeligere nå. Gud ville ha Tommy hos seg i himmelen.»
Denne sønderknuste moren finner et visst mål av håp og trøst i forestillingen om at sønnen hennes på et vis fortsatt lever. I kirken har hun lært at sjelen er udødelig, at den er setet for personligheten, tankene, minnene, ja, «selvet». Etter hennes oppfatning er sønnens sjel slett ikke død; den er en levende ånd som har forlatt kroppen i dødsøyeblikket og har fart opp til himmelen for å være sammen med Gud og englene.
Når tragedien rammer, klynger menneskehjertet seg fortvilt til ethvert glimt av håp. Derfor er det ikke vanskelig å forstå hvorfor denne forestillingen har så sterk appell. Legg for eksempel merke til hvordan teologen J. Paterson-Smyth uttrykker seg i boken The Gospel of the Hereafter: «Døden er noe svært ubetydelig sammenlignet med det som kommer etterpå — den vidunderlige, vidunderlige, vidunderlige verden som døden fører oss inn i.»
I mange religioner og kulturer rundt om i verden tror folk at mennesket har en udødelig sjel, en bevisst ånd som fortsetter å leve etter at legemet dør. Denne oppfatningen er nærmest enerådende i kristenhetens mange religionssamfunn og sekter. Den er også en offisiell lære i jødedommen. Hinduene tror at atmanen, eller sjelen, ble skapt i tidenes morgen, at den blir sperret inne i legemet ved fødselen, og at den i dødsøyeblikket flytter seg til et annet legeme i et uavbrutt kretsløp av reinkarnasjoner. Muslimene tror at sjelen blir dannet samtidig med legemet, og at den fortsetter å leve etter at legemet dør. Andre religioner — den afrikanske animismen, shintoismen og på sett og vis også buddhismen — har en lære som er variasjoner over det samme temaet.
Noen vanskelige spørsmål
Det er ingen tvil om at forestillingen om sjelens udødelighet har en nesten universell appell til menneskene, men den reiser likevel noen foruroligende spørsmål. Folk lurer for eksempel på hvor sjelen til deres kjære havner hvis vedkommende ikke har levd et eksemplarisk liv. Vil han bli reinkarnert som en lavere form for liv? Eller blir han sendt til skjærsilden for å bli renset i ild inntil han blir dømt verdig til å få komme til himmelen? Eller enda verre: Skal han tortureres i all evighet i et brennende helvete? Eller er han, slik mange animistiske religioner lærer, en ånd som må blidgjøres?
Slike forestillinger skaper byrdefulle framtidsutsikter for de levende. Må vi blidgjøre åndene til våre døde kjære av frykt for at de ellers vil komme til å hevne seg på oss? Er det meningen at vi skal hjelpe dem til å komme ut av en fryktelig skjærsild? Eller må vi bare grøsse i hjelpeløs redsel ved tanken på de lidelser de gjennomgår i helvete? Kan det dessuten være at vi må behandle enkelte dyr som om de skulle bære i seg sjelene til avdøde mennesker?
De spørsmålene som oppstår med hensyn til Gud selv, er neppe til særlig større trøst. For eksempel er det mange foreldre, i likhet med den moren som ble nevnt innledningsvis, som først finner trøst i forestillingen om at Gud «tok» deres barns udødelige sjel opp til himmelen for å ha den hos seg. Men ofte er det bare et spørsmål om tid før de begynner å lure på hva slags Gud det er som slår et uskyldig barn med en fryktelig sykdom og river dette dyrebare barnet bort fra dets sønderknuste foreldre bare for å ta det opp til himmelen før tiden. Hvor er rettferdigheten, kjærligheten og barmhjertigheten hos en slik Gud? Noen setter også et spørsmålstegn ved hvor vis en slik Gud kan være. De spør seg: Hvorfor skulle en vis Gud plassere så mange sjeler på jorden hvis det uansett er meningen at de alle sammen skal til himmelen? Ville ikke det bety at det enorme arbeidet Gud utførte da han skapte jorden, i virkeligheten var bortkastet? — Jevnfør 5. Mosebok 32: 4; Salme 103: 8; Jesaja 45: 18, EN; 1. Johannes 4: 8.
Det er derfor tydelig at alle varianter av læren om menneskesjelens udødelighet er opphav til forvirrende spørsmål, ja, til og med selvmotsigelser. Hvorfor? Mange av vanskelighetene kan spores tilbake til lærens opprinnelse. Det kan være opplysende å bruke litt tid på å se nærmere på denne opprinnelsen, og du vil kanskje bli overrasket når du får lære hva Bibelen selv sier om sjelen. Bibelen gir oss et langt bedre håp om et liv etter døden enn det verdens religioner vanligvis holder fram.