Jeg har alltid hatt målet for øye

FORTALT AV EDITH MICHAEL

En dag i begynnelsen av 1930-årene, mens vi bodde utenfor St. Louis i staten Missouri i USA, kom et av Jehovas vitner på besøk. Akkurat da røk klessnoren, slik at mammas gullende rene klesvask havnet i sølen. Hun tok imot de bøkene som ble tilbudt, for å få kvinnen til å gå, og så la hun dem på en hylle og glemte dem.

DETTE var i depresjonstiden, og far hadde mistet jobben. En dag spurte han om det var noe lesestoff i huset. Mor fortalte om bøkene. Han begynte å lese dem, og etter en stund utbrøt han: «Mor, dette er sannheten!»

«Å, det er bare et religionssamfunn som er ute etter penger, akkurat som de andre,» svarte hun. Men far bad henne ivrig om å sette seg ned og slå opp skriftstedene sammen med ham. Da hun gjorde det, ble også hun overbevist. Deretter begynte de å lete etter Jehovas vitner og fant ut at de holdt møtene sine i et leid lokale i nærheten av St. Louis sentrum. Det var et lokale som også ble brukt til dans og andre tilstelninger.

Foreldrene mine tok meg med — jeg var tre år på det tidspunktet — og de fant lokalet, men det var dans der. Far fant ut når møtene ble holdt, og vi kom tilbake da. Vi begynte også å overvære et ukentlig bibelstudium ikke så langt hjemmefra. Det ble holdt hos den kvinnen som hadde besøkt oss. «Hvorfor tar dere ikke med dere guttene deres også?» spurte hun. Mor skammet seg over å fortelle at guttene manglet sko. Da hun endelig fortalte hvordan det forholdt seg, var det noen som skaffet sko, og brødrene mine begynte å gå på møtene sammen med oss.

Mor fikk et distrikt å forkynne i ikke så langt fra der hvor vi bodde, og hun begynte å delta i hus-til-hus-arbeidet. Jeg gikk sammen med henne og pleide å gjemme meg bak henne. Før hun lærte å kjøre bil, måtte vi gå halvannen kilometer for å ta bussen til møtene i St. Louis. Vi gikk aldri glipp av møtene, selv ikke om vinteren når det var kaldt og dårlig vær.

I 1934 ble far og mor døpt. Jeg hadde også lyst til å bli døpt, og jeg fortsatte å insistere på det helt til mor bad et eldre Jehovas vitne om å snakke med meg om det. Han stilte meg mange spørsmål på en måte som var forståelig for meg. Så sa han til foreldrene mine at det ikke ville være riktig å nekte meg å bli døpt, at min åndelige vekst kunne bli hemmet. Altså ble jeg døpt den sommeren, bare seks år gammel.

Jeg elsket brosjyren Hjem og lykke. Den hadde jeg alltid med meg — jeg hadde den til og med under puten når jeg lå og sov. Om og om igjen bad jeg mor om å lese den for meg, og til slutt kunne jeg den utenat. På baksiden var det en tegning av en liten jente i paradiset sammen med en løve. Jeg sa at den lille jenta var meg. Denne tegningen har hjulpet meg til alltid å ha målet, evig liv i Guds nye verden, for øye.

Jeg var svært sjenert, men selv om jeg var så nervøs at jeg skalv, svarte jeg alltid på spørsmål på menighetens Vakttårn-studium.

Fordi min far var redd for å miste jobben, sluttet han dessverre å komme sammen med Jehovas vitner. Det gjorde brødrene mine også.

Heltidstjenesten

Mor pleide å la pionerer, eller heltidsforkynnere, få sette campingvognen sin i bakgården hos oss, så etter skoletid pleide jeg å være med dem ut i tjenesten. Snart hadde jeg fått et ønske om å bli pioner, men far var imot det, fordi han mente at jeg burde ha mer utdannelse. Mor klarte imidlertid til slutt å overtale ham til å la meg få lov til å bli pioner. Dermed begynte jeg i heltidstjenesten i juni 1943, 14 år gammel. For å være med på å dekke husholdningsutgiftene arbeidet jeg på deltid og i perioder på heltid. Likevel nådde jeg målet, som var 150 timer i forkynnelsesarbeidet hver måned.

Etter en stund fikk jeg meg en pionerpartner — Dorothy Craden, som hadde begynt som pioner i januar 1943, da hun var 17 år. Hun hadde vært en from katolikk, men var blitt døpt etter seks måneders bibelstudium. I mange år var hun en kilde til oppmuntring og styrke for meg, og det samme var jeg for henne. Vi ble nærere knyttet til hverandre enn søstre.

Fra 1945 av deltok vi i pionertjenesten sammen i tettsteder i Missouri hvor det ikke var noen menigheter. I Bowling Green ordnet vi med et møtelokale; mor kom og hjalp oss. Så besøkte vi alle på stedet hver uke og innbød dem til offentlige foredrag som vi ordnet med at brødre fra St. Louis kom og holdt. Det var mellom 40 og 50 til stede hver uke. Senere gjorde vi det samme i Louisiana, hvor vi leide en frimurerlosje. For å få dekket leieutgiftene satte vi opp bidragsbøsser, og hver uke ble alle utgifter dekket.

Deretter drog vi til byen Mexico i staten Missouri, hvor vi leide et lokale i sentrum, i første etasje. Vi ordnet lokalet slik at den lille menigheten i byen kunne benytte det, og vi bodde i tilstøtende rom i den samme bygningen. Også her var vi med på å arrangere offentlige foredrag. Siden flyttet vi til delstatshovedstaden, Jefferson City, hvor vi hver morgen tok kontakt med offentlige tjenestemenn på kontorene deres. Vi bodde i et rom over Rikets sal sammen med Stella Willie, som var som en mor for oss.

Derfra pleide vi alle tre å reise til byene Festus og Crystal City, som lå like ved hverandre. Da bodde vi i et ombygd hønsehus bak huset til en familie som hadde vist interesse. I og med at det ikke var noen døpte menn der, var det vi som ledet alle møtene. Dessuten solgte vi kosmetikk, som deltidsarbeid. Vi hadde ikke så mye materielt sett. Når sant skal sies, hadde vi faktisk ikke råd til å få sålet skoene våre, så hver morgen la vi ny papp i skoene, og om kvelden vasket vi hver vår kjole, den eneste vi hadde.

Tidlig på året i 1948, da jeg var 19, ble Dorothy og jeg innbudt til det tolvte kurset ved Vakttårnets bibelskole Gilead, som utdanner misjonærer. De omkring hundre elevene ble uteksaminert den 6. februar 1949, etter et femmåneders kurs. Det var virkelig en glederik begivenhet. Foreldrene mine hadde da flyttet til California, og mor kom hele den lange veien for å overvære uteksamineringen.

Videre til vårt tildelte distrikt

Tjueåtte av de nyutdannede misjonærene ble sendt til Italia, og seks av disse, deriblant Dorothy og jeg, ble sendt til Milano. Den 4. mars 1949 reiste vi fra New York med det italienske skipet «Vulcania». Reisen tok elleve dager, og de fleste av oss ble sjøsyke, for det var høy sjø. Bror Benanti kom for å møte oss på kaien i Genova og tok oss med til Milano med tog.

Da vi kom til misjonærhjemmet i Milano, var det blomster på alle rommene. Det var det en italiensk ungjente som hadde ordnet med. Flere år senere reiste denne jenta, Maria Merafina, til Gilead, og hun kom tilbake til Italia, hvor hun og jeg kom til å tjene i samme misjonærhjem.

Om morgenen dagen etter at vi kom til Milano, kikket vi ut av baderomsvinduet. Bak huset vårt lå det en stor, utbombet leiegård. Et amerikansk bombefly hadde ved et ulykkestilfelle sluppet en bombe som drepte alle de 80 familiene som bodde der. En annen gang hadde man bommet på en fabrikkbygning og i stedet truffet en skole, og 500 barn var blitt drept. Folk var derfor ikke særlig begeistret for amerikanere.

Folk var krigstrette. Det var flere som sa at hvis det ble krig igjen, ville de ikke søke ly i noe bomberom; de ville bli hjemme og skru på gassen og dø der. Vi forsikret dem om at vi ikke var der som utsendinger for De forente stater eller noen annen jordisk stat, men som utsendinger for Guds rike, som skal gjøre slutt på all krig og på alle lidelser som følger i kjølvannet.

I den store byen Milano var det bare én menighet, med rundt 20 forkynnere, og møtene ble holdt i misjonærhjemmet. Det var enda ikke laget distriktskart, så vi begynte bare å forkynne i en stor leiegård. Ved den første døren traff vi en herr Giandinotti, som ville at hans kone skulle melde seg ut av kirken, og som derfor tok imot en av publikasjonene våre. Fru Giandinotti var en oppriktig kvinne som var full av spørsmål. «Jeg gleder meg til dere lærer dere italiensk,» sa hun, «så dere kan undervise meg i Bibelen.»

Det var høyt under taket i leiligheten deres, og belysningen var dårlig, så hun pleide å sette en stol opp på bordet om kvelden, slik at hun kom nærmere lyset når hun satt og leste i Bibelen. «Kan jeg gå i kirken selv om jeg studerer Bibelen sammen med dere?» spurte hun. Vi sa at det var opp til henne. Dermed gikk hun i kirken hver søndag morgen, og så kom hun på møtene våre om ettermiddagen. Men en dag sa hun: «Nå går jeg ikke i kirken mer.»

«Hvorfor ikke?» spurte vi.

«Fordi de ikke underviser ut fra Bibelen, og fordi jeg har funnet sannheten ved å studere Bibelen sammen med dere.» Hun ble døpt, og hun begynte å studere med flere kvinner som gikk i kirken daglig. Senere fortalte hun at hvis vi hadde bedt henne om ikke å gå i kirken, ville hun ha kuttet ut studiet og sannsynligvis aldri ha lært sannheten å kjenne.

Nye oppdrag

Med tiden ble Dorothy og jeg og fire andre misjonærer sendt til den italienske byen Trieste, som på den tiden var okkupert av britiske og amerikanske tropper. Det var bare ti Jehovas vitner der, men antallet økte. Vi forkynte i tre år i Trieste, og da vi reiste derfra, var det 40 forkynnere der. Ti av dem var pionerer.

Så ble vi sendt til Verona, hvor det ikke var noen menighet. Der la imidlertid kirken press på de verdslige myndighetene, noe som førte til at vi måtte forlate byen. Dorothy og jeg ble sendt til Roma. Der leide vi en møblert hybel, og vi gjennomarbeidet distrikter som lå like ved Vatikanet. Det var mens vi bodde der, at Dorothy reiste til Libanon for å gifte seg med John Chimiklis. Vi hadde holdt sammen i nesten tolv år, så jeg savnet henne fryktelig.

I 1955 ble det opprettet et nytt misjonærhjem i en annen del av Roma, i en gate som ble kalt Den nye Via Appia. En av de fire som bodde der, var Maria Merafina, den jenta som hadde satt blomster på rommene våre den kvelden da vi kom til Milano. Det ble opprettet en menighet i denne bydelen. Etter det internasjonale stevnet i Roma den sommeren fikk jeg det privilegium å reise til stevnet i Nürnberg i Tyskland. Det var virkelig fantastisk å treffe folk som hadde utholdt så mye under Hitlers styre!

Tilbake til Statene

På grunn av helseproblemer fikk jeg sykepermisjon i 1956, og da reiste jeg tilbake til USA. Jeg tapte imidlertid aldri av syne mitt mål — å tjene Jehova, både nå og til evig tid i hans nye verden. Jeg hadde tenkt å reise til Italia igjen. Men så traff jeg Orville Michael, som tjente ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn. Vi giftet oss like etter det internasjonale stevnet i New York i 1958.

Kort tid senere flyttet vi til Front Royal i Virginia, hvor vi hadde gleden av å tjene sammen med en liten menighet. Vi bodde i en bitte liten leilighet bak Rikets sal. I mars 1960 måtte vi imidlertid dra til Brooklyn igjen og få oss noe verdslig arbeid, så vi fikk betalt regningene våre. Vi arbeidet om kveldene med rengjøring i forskjellige banker, slik at vi kunne fortsette i heltidstjenesten.

Mens vi var i Brooklyn, døde far, og min manns mor fikk et lettere slag. Vi bestemte oss derfor for å flytte til Oregon, slik at vi kunne bo nærmere mødrene våre. Vi fikk oss hver vår deltidsjobb og fortsatte i pionertjenesten der. Høsten 1964 kjørte vi og mødrene våre tvers over hele landet for å overvære årsmøtet for Watch Tower Bible and Tract Society i Pittsburgh i Pennsylvania.

Mens vi var på besøk i Rhode Island, oppmuntret en kretstilsynsmann, Arlen Meier, og hans kone oss til å flytte til delstatshovedstaden, Providence, hvor det var stort behov for Rikets forkynnere. Mødrene våre oppfordret oss til å ta imot det nye oppdraget, så da vi kom hjem til Oregon, solgte vi unna det meste av tingene våre og flyttet.

Til Gilead-skolen igjen

Sommeren 1965 overvar vi et stevne på Yankee Stadium. Her søkte vi på Gilead som ektepar. En måneds tid senere fikk vi til vår overraskelse tilsendt søknadsskjemaer, og disse skulle sendes inn innen en måned. Tanken på å reise til et fjerntliggende land bekymret meg, ettersom min mor ikke var så bra. Men hun mente at vi skulle dra. Hun sa: «Fyll ut de søknadsskjemaene! Du vet jo at du alltid skal ta imot de tjenesteprivilegier som Jehova gir deg!»

Det avgjorde saken. Vi fylte ut søknadsskjemaene og sendte dem inn. Vi fikk oss virkelig en overraskelse da vi ble innbudt til det 42. kurset, som skulle begynne den 25. april 1966. Nå holdt Gilead-skolen til i Brooklyn i New York. Knappe fem måneder senere, den 11. september 1966, ble en klasse på 106 elever uteksaminert.

Sendt til Argentina

To dager etter uteksamineringen var vi på vei til Argentina med flyselskapet Peruvian Airlines. I Buenos Aires ble vi møtt på flyplassen av avdelingstilsynsmannen, Charles Eisenhower. Han hjalp oss gjennom tollen og kjørte oss til avdelingskontoret. Vi fikk én dag på oss til å pakke ut og komme i orden, og så begynte spanskkurset. Vi studerte spansk elleve timer hver dag den første måneden. Den andre måneden var det fire timers språkstudier om dagen, samtidig som vi begynte å delta i felttjenesten.

Vi var fem måneder i Buenos Aires, og så ble vi sendt til Rosario, en ganske stor by som lå cirka fire timers togreise lenger nord. Da vi hadde tjent der i 15 måneder, ble vi sendt lenger nord, til Santiago del Estero, en by som ligger i et meget varmt strøk hvor det er mye ørken. Mens vi var der, i januar 1973, døde min mor. Jeg hadde ikke sett henne på fire år. Det som holdt meg oppe i sorgen, var det sikre oppstandelseshåpet, samt vissheten om at hun ville at jeg skulle være der hvor jeg var. — Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15.

Menneskene i Santiago del Estero var hyggelige, og det var lett å starte bibelstudier. Da vi kom dit i 1968, var det 20—30 som kom på møtene. Åtte år senere var det over hundre, og i tillegg var det to nye menigheter med mellom 25 og 50 forkynnere i byer i nærheten.

Tilbake til Statene igjen

På grunn av helseproblemer fikk vi i 1976 i oppdrag å tjene som spesialpionerer i USA — i Fayetteville i Nord-Carolina. Der bodde det mange spansktalende fra Mellom- og Sør-Amerika, Den dominikanske republikken, Puerto Rico og til og med Spania. Vi fikk startet mange bibelstudier, og etter hvert ble det opprettet en spansk menighet. Vi tjente der i nesten åtte år.

Nå måtte vi imidlertid bosette oss nærmere min svigermor, som var nokså høyt oppe i årene og ufør. Hun bodde i Portland i staten Oregon, så vi ble sendt til den spanske menigheten i Vancouver i Washington, som ligger ikke langt fra Portland. Menigheten var liten da vi kom hit, i desember 1983, men her er stadig nye ansikter å se.

I juni 1996 hadde jeg vært i heltidstjenesten i 53 år, og den 1. januar 1996 hadde min mann vært i heltidstjenesten i 55 år. I løpet av alle disse årene har jeg hatt det privilegium å hjelpe flere hundre til å få kunnskap om sannheten fra Guds Ord og innvie seg til Jehova. Mange av disse tjener nå som eldste og heltidsforkynnere.

Av og til blir jeg spurt om jeg angrer på at jeg aldri har fått barn. Men Jehova har jo velsignet meg med mange åndelige barn og barnebarn. Ja, jeg har hatt et rikt, meningsfylt liv i tjenesten for Jehova. Jeg identifiserer meg med Jeftas datter, som brukte livet sitt i tjenesten ved templet, og som aldri fikk barn, på grunn av det store tjenesteprivilegiet hun hadde. — Dommerne 11: 38—40.

Jeg husker fremdeles min innvielse til Jehova da jeg var bare en liten jente. Jeg har et like klart bilde av paradiset nå som da. Jeg har fremdeles målet for øye — endeløst liv i Guds nye verden. Ja, jeg har et sterkt ønske om å tjene Jehova, ikke bare i en 50 års tid, men for alltid, under Rikets styre.

[Bilde på side 23]

Sammen med Dorothy Craden (med hendene på skuldrene mine) og noen andre pionerer i 1943

[Bilde på side 23]

I Roma sammen med andre misjonærer i 1953

[Bilde på side 25]

Min mann og jeg