Michael Faraday — en dypt religiøs vitenskapsmann

«Elektrisitetens far.» «Den største eksperimentelle vitenskapsmann noensinne.» Dette er to beskrivelser av Michael Faraday, som ble født i 1791 i England. Hans oppdagelse av den elektromagnetiske induksjon førte til utviklingen av elektriske motorer og generatorer.

FARADAY holdt mange forelesninger om kjemi og fysikk ved Royal Institution i London. Ved å popularisere vitenskapelige emner hjalp han unge mennesker til å forstå kompliserte begreper. Han mottok tegn på anerkjennelse fra en rekke universiteter. Likevel skydde han offentlig oppmerksomhet. Han var en dypt religiøs mann og trivdes best hjemme i sin egen treroms leilighet og i samvær med familien sin eller med trosfeller. Faraday tilhørte det han selv beskrev som «en svært liten og foraktet sekt av kristne, kjent . . . som sandemanianerne». Hvem var de? Hva trodde de på? Og hvilken virkning hadde dette på Faraday?

Sandemanianerne

«De første båndene mellom Faraday-familien og sandemanianerkirken ble knyttet av Michael Faradays besteforeldre,» forteller Geoffrey Cantor, forfatter av boken Michael Faraday: Sandemanian and Scientist. De sluttet seg til tilhengerne av en omreisende frikirkeprest, og denne presten samarbeidet med predikanter som forfektet sandemanianernes trosoppfatninger.

Robert Sandeman (1718—71) studerte matematikk, gresk og andre språk ved universitetet i Edinburgh da han en dag hørte en preken som ble holdt av den tidligere presbyterianske presten John Glass. Budskapet i denne prekenen fikk ham til å forlate universitetet, vende hjem til byen Perth og slutte seg til Glass og hans medarbeidere.

I løpet av 1720-årene hadde John Glass begynt å tvile på noen av læresetningene til den skotske kirke. På bakgrunn av sitt studium av Guds Ord trakk han den slutning at nasjonen Israel i bibelsk tid var et forbilde på en åndelig nasjon som består av mennesker av mange forskjellige nasjonaliteter. Ingen steder fant han noe som rettferdiggjorde at det skulle finnes en atskilt kirke for hvert land.

Fordi Glass ikke lenger følte seg hjemme i den kirken han tilhørte i Tealing utenfor Dundee i Skottland, gikk han ut av den skotske kirke og arrangerte sine egne møter. Omkring hundre personer sluttet seg til ham, og helt fra begynnelsen forstod de at de måtte bevare enheten innen sine egne rekker. De bestemte seg for å følge Kristi rettledning i Matteus, kapittel 18, versene 15 til 17, slik at de kunne løse eventuelle uoverensstemmelser. Senere begynte de å holde ukentlige møter, der mennesker med felles tro kom sammen for å be og for å oppmuntre hverandre.

Etter hvert var det et betydelig antall personer som regelmessig overvar møtene i de forskjellige gruppene, og dermed oppstod det et behov for ansvarsbevisste menn som kunne føre tilsyn med deres gudsdyrkelse. Men hvem var kvalifisert? John Glass og hans medarbeidere merket seg spesielt det apostelen Paulus hadde skrevet om denne saken. (1. Timoteus 3: 1—7; Titus 1: 5—9) De fant ingen uttalelser om universitetsutdannelse eller om at det var nødvendig å beherske hebraisk og gresk. Etter at de hadde overveid Bibelens retningslinjer under bønn, utnevnte de så kvalifiserte menn til eldste. Lojale medlemmer av den skotske kirke mente at det var «nærmest blasfemisk» av ulærde menn «som var oppdratt til å arbeide med vevstol, nål eller plog», å late som de forstod Bibelen og var i stand til å forkynne dens budskap. Da Glass og hans trosfeller bygde sitt eget møtelokale i Perth i 1733, forsøkte de geistlige å presse de lokale embetsmennene til å fordrive dem fra byen. De mislyktes, og bevegelsen vokste.

Robert Sandeman giftet seg med Glass’ eldste datter, og i en alder av 26 år ble han utnevnt til eldste i glassittenes menighet i Perth. Hans oppgaver som eldste hvilte så tungt på ham at han bestemte seg for å vie all sin tid til hyrdearbeid. Senere, etter at hans kone var død, samtykket Robert «med glede i å tjene Herren hvor som helst det måtte være behov for ham,» sier en biografisk skisse.

Sandemanianismen sprer seg

Sandeman utvidet med stor iver sin forkynnergjerning fra Skottland til England, der nye grupper av troende vokste fram. På den tiden hersket det uenighet blant engelske kalvinister. Noen av dem mente at de var forutbestemt til frelse. Sandeman var derimot enig med dem som hevdet at det var nødvendig å ha tro for å bli frelst. Til støtte for dette synet utgav han en bok som ble trykt opp igjen fire ganger, og som også utkom i to amerikanske utgaver. Ifølge Geoffrey Cantor var utgivelsen av denne boken «den hendelsen som bidrog mest til å løfte [sandemanianer]sekten opp fra dens noe provinsielle skotske opprinnelse».

I 1764 reiste Sandeman og andre eldste blant glassittene til Amerika. Dette var et besøk som var årsak til mye strid og motstand, men det førte likevel til at det ble opprettet en gruppe av likesinnete kristne i Danbury i Connecticut.a Der døde Sandeman i 1771.

Faradays trosoppfatninger

Den unge Michael fikk kjennskap til sandemanianernes trosoppfatninger gjennom foreldrene sine. Han lærte at sandemanianerne holdt seg atskilt fra dem som ikke levde i samsvar med det Bibelen sa. For eksempel nektet de å delta i det anglikanske vielsesritualet; de foretrakk å begrense sin bryllupsseremoni til det som var nødvendig ifølge loven.

Sandemanianerne underordnet seg under myndighetene, men de inntok et nøytralt standpunkt til politikk. Selv om de var respekterte medlemmer av samfunnet, tok de sjelden imot stillinger i embetsverket. I de få tilfellene hvor de gjorde det, unngikk de å delta i partipolitikk. Dette var et standpunkt de ble kritisert for. (Jevnfør Johannes 17: 14.) Men sandemanianerne så hen til Guds himmelske rike som det fullkomne styresett. De betraktet politikk som «et trivielt, skittent spill blottet for moral,» sier Cantor.

Selv om de holdt seg for seg selv, inntok de ikke fariseiske holdninger. De erklærte: «Vi anser det som absolutt nødvendig å ta avstand fra den ånd og de framgangsmåter som kjennetegnet fortidens fariseere, nemlig å innføre flere synder og plikter enn Skriften gjør, eller å gjøre den guddommelige rettesnor ugyldig på grunn av menneskers tradisjoner eller utflukter som forsvares ved hjelp av logikk.»

De fulgte den bibelske framgangsmåte å utstøte ethvert medlem som ble en dranker eller en utpresser eller en utuktig person, eller som praktiserte andre alvorlige synder. Hvis overtrederen viste oppriktig anger, prøvde de å reise ham opp igjen. Men i motsatt fall gjorde de som Bibelen sa, og ’fjernet den onde mannen’. — 1. Korinter 5: 5, 11, 13.

Sandemanianerne adlød Bibelens befaling om at man skal avholde seg fra blod. (Apostlenes gjerninger 15: 29) John Glass hadde hevdet at Guds folk er forpliktet til å adlyde restriksjonen i forbindelse med blod, akkurat som Gud gav de første menneskene befaling om at de skulle avholde seg fra å spise av frukten på det treet som gav kunnskap om godt og ondt. (1. Mosebok 2: 16, 17) Å være ulydig mot befalingen angående blod var ensbetydende med å forkaste den rette bruken av Kristi blod, nemlig det å sone synd. Glass konkluderte: «Forbudet mot å spise blod har alltid vært, og er fremdeles, av største viktighet.»

Sandemanianernes forståelse av Bibelen hjalp dem til å unngå mange fallgruver. For eksempel fulgte de Kristi veiledning når det gjaldt synet på fornøyelser. De sa: «Vi våger ikke å lage lover der Kristus ikke har laget noen, og heller ikke å se bort fra noen av dem han har gitt oss. Fordi vi ikke noe sted kan finne at atspredelser, offentlige eller private, er forbudt, regner vi derfor enhver fornøyelse for å være lovlig, så lenge den ikke er forbundet med omstendigheter som virkelig er syndige.»

Sandemanianerne hadde følgelig mange synspunkter som var nøyaktig basert på Bibelen, men de forstod ikke betydningen av den virksomheten som er selve kjennetegnet på de sanne kristne, nemlig at hver og én må forkynne det gode budskap om Riket for andre. (Matteus 24: 14) Møtene deres var imidlertid åpne for alle, og der bestrebet de seg på å begrunne sitt håp overfor alle som ville høre. — 1. Peter 3: 15.

Hvilken virkning hadde disse trosoppfatningene på vitenskapsmannen Michael Faraday?

Sandemanianeren Faraday

På grunn av de betydningsfulle oppdagelsene Michael Faraday gjorde, ble han hyllet og gjort ære på. Likevel levde han et enkelt liv. Når berømte personer døde og det ble forventet at framstående borgere skulle være til stede i begravelsen, gjorde Faraday seg bemerket ved å la være å møte opp. Hans samvittighet tillot ham ikke å overvære og bli innblandet i den anglikanske kirkes ritualer.

Som vitenskapsmann holdt Faraday seg nøye til påviselige kjensgjerninger. Han unngikk derfor å ha nær kontakt med lærde menn som framsatte sine egne hypoteser og tok parti i stridsspørsmål. Under en forelesning sa han en gang at ’en grunnleggende kjensgjerning svikter oss aldri; dens vitnesbyrd er alltid sant’. Han framholdt at vitenskapen er avhengig ’av nøye observerte kjensgjerninger’. I avslutningen på et foredrag om de grunnleggende kreftene i naturen oppfordret han tilhørerne til å se hen til «Ham som har utformet dem». Deretter siterte han den kristne apostelen Paulus: «Hans usynlige egenskaper ses tydelig fra verdens skapelse av, også hans evige kraft og guddommelighet, ettersom de oppfattes gjennom de ting som er dannet.» — Romerne 1: 20.

Det som gjorde at Faraday skilte seg ut fra mange andre vitenskapsmenn, var at han ønsket å hente lærdom i Guds inspirerte Bok, i tillegg til naturens bok. «Gjennom sandemanianismen oppdaget han hvordan han kunne leve i lydighet mot Guds morallover og mot håpet om evig liv,» bemerker Cantor. «Gjennom sin forskning kom han i nær kontakt med de fysiske lover som Gud hadde satt til å styre universet.» Faraday mente at «Bibelens absolutte autoritet ikke kunne bli undergravd av vitenskapen, men at vitenskapen kunne kaste lys over Guds andre bok [naturens bok] hvis den ble utøvd på en fullt ut kristen måte».

Faraday avviste ydmykt mange av de æresbevisningene som andre ville gi ham. Han holdt konsekvent fast ved at han ikke var interessert i å få en tittel som gav ham rett til å bli kalt «sir». Han ønsket å forbli ’rett og slett Michael Faraday’. Han viet mye av tiden til sin oppgave som eldste, noe som blant annet innebar at han regelmessig reiste fra London til et tettsted i Norfolk for å ta seg av den lille gruppen av trosfeller som bodde der.

Michael Faraday døde den 25. august 1867 og ble begravet på Highgate gravlund i den nordlige delen av London. Biografen John Thomas forteller at Faraday «etterlot seg en større arv i form av rene vitenskapelige resultater enn noen annen fysiker, og de praktiske konsekvensene av hans oppdagelser har ført til gjennomgripende endringer i selve det siviliserte liv». Faradays enke, Sarah, skrev: «Jeg kan bare peke på Det nye testamente som det som var hans veileder og rettesnor, for han betraktet det som Guds Ord . . . like bindende for de kristne i dag som på den tiden det ble skrevet.» Dette utsagnet er et talende vitnesbyrd om en fremragende vitenskapsmann som fullt ut levde i samsvar med sin tro.

[Fotnote]

[Ramme på side 29]

Som foreleser ved Storbritannias Royal Institution populariserte Michael Faraday vitenskapelige emner så godt at selv ungdommer kunne forstå dem. Hans råd til andre forelesere inneholder praktiske forslag som også vår tids kristne som underviser offentlig, gjør vel i å merke seg.

◻ «Talen bør ikke framføres raskt og oppjaget, slik at den blir umulig å forstå, men rolig og veloverveid.»

◻ En taler bør bestrebe seg på å vekke tilhørernes interesse «i begynnelsen av forelesningen og ved hjelp av en rekke trinnvise overganger, som er umerkelige for forsamlingen, holde interessen fangen så lenge emnet krever det».

◻ «En foreleser mister sin verdighet som taler hvis han faller så dypt at han fisker etter applaus og ber om ros.»

◻ Om bruken av en disposisjon: «Jeg føler alltid at jeg er nødt . . . til å sette opp en plan over [emnet] på papiret og skrive opp de enkelte punktene ved å gjenkalle dem i erindringen, enten ved hjelp av assosiasjoner eller på andre måter. . . . Jeg lager flere større og mindre overskrifter i rekkefølge, og ut fra dem utarbeider jeg så de forskjellige delene av stoffet.»

[Bilderettigheter på side 26]

Begge bilder: Gjengitt med tillatelse av Royal Institution