Jeg gav avkall på mye til fordel for noe bedre

FORTALT AV JULIUS OWO BELLO

I 32 år var jeg en aladura.a Jeg mente at tro og helbredelse ved bønn kunne løse alle mine problemer og helbrede alle sykdommer. Jeg kjøpte aldri medisiner, heller ikke smertestillende midler. I disse årene ble ingen i min familie noen gang innlagt på sykehus. Når noen av barna mine ble syke, bad jeg for dem dag og natt til de ble friske. Jeg trodde at Gud hørte mine bønner og velsignet meg.

JEG tilhørte Egbe Jolly, den mest prominente klubben i Akure, en by i Vest-Nigeria. Vennene mine var de rikeste og mektigste i byen vår. Deji, kongen av Akure, kom ofte på besøk til meg i mitt hjem.

Jeg var også polygamist. Jeg hadde seks koner og mange konkubiner. Min forretning gikk strålende. Alt gikk bra for meg. Men i likhet med den reisende kjøpmannen i Jesu illustrasjon om perlen fant jeg noe som var så verdifullt at jeg gav avkall på fem av mine koner, mine konkubiner, kirken, klubben og en fremtredende verdslig stilling til fordel for det. — Matteus 13: 45, 46.

Hvordan jeg ble en aladura

Første gang jeg hørte om aladuraene, var i 1936, da jeg var 13 år gammel. En venn av meg som het Gabriel, sa til meg: «Hvis du kommer til Kristi apostoliske kirke, vil du få høre Gud tale.»

«Hvordan taler Gud?» spurte jeg.

Han sa: «Kom, så får du se.»

Jeg ville gjerne høre på Gud. Samme kveld ble jeg derfor med Gabriel til kirken. Den lille bygningen var full av kirkegjengere. Menigheten begynte å synge: «Kom, hver og én! Det er her Jesus er!»

Midt under sangen var det en som ropte: «Kom ned, hellige ånd!» En annen ringte med en bjelle, og menigheten ble helt stille. Det neste som skjedde, var at en kvinne begynte å bable opphisset på et besynderlig tungemål. Plutselig ropte hun: «Hør alle sammen på Guds budskap. Gud har sagt: ’Be for jegerne så de ikke dreper mennesker!’» Atmosfæren var ladet med følelser.

Jeg trodde at Gud hadde talt gjennom henne. Året etter ble jeg derfor døpt som et medlem av Kristi apostoliske kirke.

Min første kontakt med Jehovas vitner

I 1951 tok jeg imot et eksemplar av bladet Vakttårnet av en forkynner som het Adedeji Boboye. Bladet var interessant, så jeg abonnerte på det og leste det regelmessig. I 1952 var jeg til stede ved et firedagers områdestevne som Jehovas vitner holdt i Ado Ekiti.

Det jeg så på stevnet, gjorde inntrykk på meg. Jeg tenkte alvorlig på å bli et av Jehovas vitner, men skjøv tanken fra meg. Mitt problem var at jeg hadde tre koner og en konkubine på det tidspunktet. Jeg mente at jeg ikke ville kunne leve med bare én kone.

Da jeg kom tilbake til Akura, sa jeg til Adedeji at han ikke lenger skulle besøke meg, og jeg fornyet ikke abonnementet på Vakttårnet. Jeg ble mer aktiv i kirken. Jeg tenkte som så at Gud hadde jo velsignet meg etter at jeg sluttet meg til Kristi apostoliske kirke. Jeg hadde giftet meg med tre koner og fått mange barn. Jeg hadde bygd meg hus. Jeg hadde aldri vært innlagt på sykehus. Hvorfor skulle jeg skifte religion når det lot til at Gud hørte mine bønner?

Jeg ble stadig mer framstående og mer desillusjonert

Jeg begynte å gi store bidrag til kirken. Det varte ikke lenge før jeg ble utnevnt til eldste i kirken og dermed kom i en stilling som gjorde det mulig for meg å se kirkens virksomhet fra innsiden. Det jeg så, foruroliget meg. Pastoren og «profetene» var pengekjære; deres griskhet virket frastøtende på meg.

Et eksempel var noe som skjedde i 1967. I mars det året fikk jeg tre barn med forskjellige koner. Det var skikk og bruk å ha en navneseremoni i kirken. Jeg gikk derfor til pastoren med gaver — fisk, saft og mineralvann — som en forberedelse til seremonien.

Den dagen seremonien skulle finne sted i kirken, sa pastoren foran hele menigheten: «Rike mennesker i denne kirken har overrasket meg. De vil gjerne ha en navneseremoni, og det eneste de kommer med, er mineralvann og fisk. Ikke noe kjøtt! Ingen geit! Tenk på det! Kain kom til Gud med et offer som bestod av store jamsrøtter, men Gud godtok ikke dette offeret fordi det ikke var noe blod i det. Gud vil ha ting med blod i. Abel kom med et dyr, og hans offer ble godtatt.»

Da jeg hørte det, reiste jeg meg og stormet ut. Men jeg fortsatte å gå i kirken. Etter hvert brukte jeg stadig mer tid til sosialt samvær og møter i klubben min. Noen ganger gikk jeg på møter i Rikets sal, og jeg fornyet mitt abonnement på Vakttårnet. Men jeg var fremdeles ikke kommet så langt at jeg ville bli et av Jehovas vitner.

Min beslutning om å tjene Jehova

Vendepunktet for mitt vedkommende kom i 1968. Jeg begynte en dag å lese en artikkel i Vakttårnet om den grusomme forfølgelsen av Jehovas vitner i Malawi. Der ble det fortalt om en 15 år gammel jente som ble bundet til et tre og voldtatt seks ganger fordi hun ikke ville gå på akkord med sin tro. Jeg ble dypt rystet og la fra meg bladet, men jeg fortsatte å tenke på det. Jeg innså at ingen ung jente i min kirke ville vise en slik tro. Senere samme kveld tok jeg bladet fram og leste den samme siden om igjen.

Jeg begynte å studere Bibelen på alvor. Etter hvert som jeg vokste i kunnskap, begynte jeg å innse hvor alvorlig kirken hadde villedet oss. Akkurat som prestene i fortiden hadde våre prester «ikke bedrevet annet enn løsaktig oppførsel». (Hosea 6: 9) Slike mennesker hørte med blant de falske profetene som Jesus advarte mot. (Matteus 24: 24) Jeg trodde ikke lenger på deres syner og deres kraftige gjerninger. Jeg bestemte meg for å løsrive meg fra falsk religion og hjelpe andre til å gjøre det samme.

Forsøk på å få meg til å bli i kirken

Da kirkens eldste forstod at jeg var fast bestemt på å forlate kirken, sendte de en delegasjon for å forhandle med meg. De ønsket ikke å miste en god inntektskilde. De tilbød å gjøre meg til Baba Egbe, protektor for en av Kristi apostoliske kirker i Akure.

Jeg avviste tilbudet og fortalte dem hvorfor. «Kirken har løyet for oss,» sa jeg. «De sier at alle gode mennesker kommer til himmelen. Men jeg har lest Bibelen, og jeg er overbevist om at bare 144 000 vil komme til himmelen. Andre rettferdige mennesker skal leve på en paradisisk jord.» — Matteus 5: 5; Åpenbaringen 14: 1, 3.

Kirkens pastor forsøkte å sette mine koner opp mot meg. Han sa at de skulle hindre Jehovas vitner i å komme hjem til oss. En av konene mine forgiftet maten min. To av dem advarte meg mot et syn de hadde sett i kirken. Ifølge dette synet skulle jeg dø hvis jeg forlot kirken. Likevel fortsatte jeg å forkynne for mine koner og inviterte dem til å komme til møtene sammen med meg. «Dere vil finne andre ektemenn der,» sa jeg. Men ingen av dem viste noen interesse, og de fortsatte sine forsøk på å motarbeide meg.

Det endte med at jeg da jeg kom hjem fra en tur til en naboby den 2. februar 1970, fant huset tomt. Alle konene mine hadde forlatt meg og tatt barna med seg.

Én hustrus mann

Nå kan jeg ordne opp i mine ekteskapelige forhold, tenkte jeg. Jeg inviterte min første kone, Janet, til å komme hjem igjen. Det var hun villig til, men familien hennes satte seg sterkt imot det. Da mine andre koner fikk vite at jeg hadde bedt Janet om å komme tilbake, gikk de til hennes fars hus og forsøkte å gi henne juling. Familien hennes innkalte meg da til et møte.

Det var omkring 80 mennesker til stede ved dette møtet. Janets onkel, som var familiens overhode, sa: «Hvis du vil gifte deg på nytt med vår datter, må du også ta de andre kvinnene tilbake. Men hvis du ønsker å utøve din nye religion og holde deg til én kone, må du finne en annen kvinne. Hvis du tar Janet tilbake, vil dine andre koner drepe henne, og vi ønsker ikke at vår datter skal dø.»

Etter mye diskusjon forstod familien at jeg var fast bestemt på å ha bare én kone. Til slutt gav de etter. Onkelen sa: «Vi vil ikke ta din kone fra deg. Du kan ta henne med deg.»

Den 21. mai 1970 ble Janet og jeg lovformelig gift. Ni dager senere ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. I desember samme år ble også Janet døpt.

Gleder som har fulgt med Jehovas velsignelse

Medlemmer av vår tidligere kirke hadde profetert at vi kom til å dø hvis vi ble Jehovas vitner. Det var for nesten 30 år siden. Selv om jeg skulle dø nå, ville så det skyldes at jeg ble et av Jehovas vitner? Hvis min kone døde nå, kan da noen si at det var fordi hun ble et av Jehovas vitner?

Jeg har arbeidet hardt for å vise mine 17 barn sannhetens vei. Mange av dem var voksne da jeg ble et vitne, men jeg oppfordret dem til å studere Bibelen og tok dem med på møter og stevner. Det er en glede for meg at fem av dem tjener Jehova sammen med meg. Én tjener sammen med meg som eldste i menigheten. En annen er menighetstjener i en menighet i nærheten. To av barna mine er alminnelige pionerer.

Når jeg ser tilbake, er jeg overveldet over den ufortjente godhet Jehova viste meg da han hjalp meg til å tjene ham. Hvor sanne er ikke Jesu ord: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham»! — Johannes 6: 44.

[Fotnote]