Kunne det være overensstemmelse mellom «Guds tempel» og avguder i Hellas?

DET var en stekende varm sommerdag. Solen skinte ned på stiens glitrende steiner. Men det lot ikke til at den ekstreme varmen la noen demper på en flokk hengivne gresk-ortodokse pilegrimer som ivrig og besluttsomt tok seg fram mot kapellet på toppen av bakken.

Blant dem kunne man se en utmattet gammel kvinne som hadde reist fra den andre kanten av landet, og som kjempet for å holde seg på bena. En ivrig mann litt lenger oppe strevde så svetten rant for å trenge seg gjennom den skumpende folkemengden. Og en ung pike som tydeligvis hadde store smerter, krabbet på sine blødende knær og med et desperat uttrykk i ansiktet. Hvilket mål hadde de? Å komme fram tidsnok til å be foran et bilde som forestilte en feiret helgen, og om mulig berøre det og kysse det.

Lignende tildragelser som denne finner sted over hele verden på steder som er viet til helgener. Alle disse pilegrimene er øyensynlig overbevist om at de på denne måten nærmer seg Gud på en måte han godkjenner, og at de derved gir uttrykk for sin hengivenhet og tro. I en bok om den ortodokse religion heter det: «Vi minnes [helgenene] og hedrer og ærer deres hellige personligheter . . . , og vi ber om at de må gå i forbønn for oss hos Gud og påkalle ham og yte oss hjelp med å dekke de mange behovene vi har i livet. . . . Vi tar vår tilflukt til de undergjørende Helgener . . . med tanke på våre åndelige og legemlige behov.» (Our Orthodox Christian Faith) Ifølge kirkemøtevedtak som er fattet innenfor den romersk-katolske kirke, skal helgenene påkalles for at de skal gå i forbønn for menneskene hos Gud, og både helgenrelikvier og helgenbilder skal vises ærbødighet.

De sanne kristne bør først og fremst være opptatt av å tilbe Gud «med ånd og sannhet». (Johannes 4: 24) La oss derfor se på visse kjensgjerninger i forbindelse med hvordan det å ære helgener ble innført som en del av kristenhetens religiøse skikker. En slik undersøkelse vil kunne være opplysende for alle som ønsker å nærme seg Gud på en måte som er antagelig for Ham.

Hvordan helgener ble innført i kristenheten

De kristne greske skrifter bruker betegnelsen «hellige» eller «helgener» om alle de første kristne som ble renset ved Kristi blod og satt til side til tjenesten for Gud som Kristi framtidige medarvinger. (Apostlenes gjerninger 9: 32; 2. Korinter 1: 1; 13: 13)a Menn og kvinner, både de med en fremtredende og de med en beskjeden plass i menigheten, ble omtalt som «hellige» mens de fremdeles levde her på jorden. Det at de bibelsk sett ble anerkjent som hellige, var tydeligvis ikke noe som ble utsatt til etter deres død.

Etter det andre århundre etter vår tidsregning, da den frafalne kristendom tok form, gjorde det seg imidlertid gjeldende en tendens til å forsøke å gjøre kristendommen til en populær religion som ville appellere til hedenske folk, og som det ville være lett for dem å akseptere. Disse hedningene tilbad et panteon av guder, og den nye religionen var strengt monoteistisk. Et kompromiss ville være mulig ved at man innførte helgener, som kunne ta plassen til de gamle guder, eller halvguder, og mytiske helteskikkelser. En bok som heter «Ekklisiastiki Istoria» (kirkehistorie), sier i denne forbindelse: «For dem som ble omvendt fra hedendom til kristendom, var det lett å gjenfinne de heltene de hadde forlatt, i martyrenes skikkelse og begynne å vise dem den ære de tidligere hadde vist de andre. . . . Men den ære de viste slike helgener, kom svært ofte til å utgjøre ren billeddyrkelse.»

I et annet oppslagsverk finner vi følgende forklaring på hvordan det gikk til at helgener ble innført i kristenheten: «I forbindelse med den ære som blir vist helgenene i den gresk-ortodokse kirke, finner vi tydelige spor etter den sterke innflytelse som hedensk religion øvde. Egenskaper som ble tilskrevet de olympiske guder før [folk] ble omvendt til kristendommen, ble nå tilskrevet helgenene. . . . Fra den første tiden den nye religionen eksisterte, ser vi at dens tilhengere byttet ut solguden (Foibos Apollon) med profeten Elia og bygde kirker på eller ved siden av ruinene av gamle templer eller helligdommer som var viet til denne guden, for det meste på bakketopper og fjell, på ethvert sted hvor de gamle grekere æret lysgiveren Foibos Apollon. . . . De identifiserte til og med jomfrugudinnen Atene med jomfru Maria. Det tomrommet som ble skapt da Atene-bildet ble revet ned, ble derved eliminert i den nyomvendte billeddyrkers sjel.» — Neoteron Enkyklopaidikon Lexikon, bind 1, sidene 270, 271.

Tenk for eksempel på hvordan situasjonen var i Aten så sent som i slutten av det fjerde århundre etter vår tidsregning. De fleste av byens innbyggere var fremdeles hedninger. En av deres helligste riter var de elevsinske mysterier, en årlig begivenhet som ble feiret i to avdelinger, i februar og om høsten.b Byen Elevsis lå omkring 20 kilometer nordvest for Aten. For å delta i disse mysteriene måtte de hedenske atenere følge den hellige vei (Hierạ Hodọs). Byens ledere viste senere stor oppfinnsomhet når det gjaldt å reise et alternativt sted for tilbedelse. Ved den samme veien, omkring ti kilometer fra Aten, ble Dafneklostret bygd for å tiltrekke seg hedningene og hindre dem i å overvære mysteriene. Klosterkirken ble bygd på fundamentet til det gamle templet som var viet til den greske guden som kaltes den pytiske Apollon.

Også på øya Kitira i Hellas kan man finne vitnesbyrd om at det har skjedd en overgang fra dyrkelse av hedenske guddommer til ærbødighet for helgener. På en av øyas høyder er det to små bysantinske kapeller — det ene er viet til Sankt Georg, det andre til jomfru Maria. Utgravninger har brakt for dagen at det her lå en minoisk helligdom som tjente som et kultsted for nesten 3500 år siden. I løpet av det sjette eller sjuende århundre etter vår tidsregning bygde «kristne» et kapell for Sankt Georg nøyaktig der hvor denne helligdommen hadde vært. Denne taktikken var i høy grad symbolsk. Dette velutviklede senter for minoisk religion behersket skipsfarten i Egeerhavet. De to kirkene ble bygd der for å oppnå velvilje hos Vår frue og Sankt Georg. Den sistnevnte ble feiret på den samme dagen som Sankt Nikolaus, «sjømennenes beskytter». I en avisartikkel om denne oppdagelsen het det: «I våre dager stiger [den gresk-ortodokse] presten opp på fjellet, akkurat som den minoiske presten i fortiden», for å forrette gudstjenester.

En historieforsker viser i hvilken grad den frafalne kristendom ble påvirket av hedensk gresk religion: «Den kristne religions hedenske grunnlag holder seg ofte uforandret i populære forestillinger og vitner derved om tradisjonenes bestandige natur.»

«Vi tilber det vi kjenner»

Jesus sa til en samaritansk kvinne: «Vi tilber det vi kjenner, . . . de sanne tilbedere skal tilbe Faderen med ånd og sannhet, ja, for Faderen ser etter slike som sine tilbedere.» (Johannes 4: 22, 23) Legg merke til at det er uomgjengelig nødvendig å tilbe med sannhet. Det er derfor umulig å tilbe Gud på en antagelig måte uten å ha nøyaktig kunnskap om sannheten og en inderlig kjærlighet til den. Den sanne kristne religion må være grunnlagt på sannhet, ikke på tradisjoner og skikker som er lånt fra hedendommen. Vi vet hvordan Jehova ser på det at folk forsøker å tilbe ham på en urett måte. Apostelen Paulus skrev til de kristne i den gamle greske byen Korint: «Hvilken harmoni er det mellom Kristus og Belial? . . . hvilken overensstemmelse er det mellom Guds tempel og avguder?» (2. Korinter 6: 15, 16) Ethvert forsøk på å få Guds tempel til å harmonere med avguder, virker frastøtende på ham.

Dessuten avviser Bibelen helt tydelig den tanken at det er mulig å be til helgener for å få dem til å gå i forbønn for oss hos Gud. I sin mønsterbønn lærte Jesus at bønner skal rettes til Faderen, og bare til ham, for han sa til sine disipler: «Slik skal dere da be: ’Vår Far i himlene, la ditt navn bli helliget.’» (Matteus 6: 9) Jesus sa videre: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg. Hvis dere ber om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.» Og Paulus sa: «Det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus.» — Johannes 14: 6, 14; 1. Timoteus 2: 5.

Hvis vi virkelig ønsker at våre bønner skal bli hørt av Gud, er vi nødt til å nærme oss ham på den måten som hans Ord viser oss. Paulus pekte på den eneste gyldige måten å nærme seg Jehova på da han skrev: «Kristus Jesus er den som døde, ja hva mer er, den som ble oppreist fra de døde, den som er ved Guds høyre hånd, og som går i forbønn for oss.» «Derfor kan han også fullt ut frelse dem som nærmer seg Gud gjennom ham, ettersom han alltid lever, så han kan gå i forbønn for dem.» — Romerne 8: 34; Hebreerne 7: 25.

Vi må ’tilbe med ånd og sannhet’

De frafalne kristne hadde verken den åndelige styrke eller den støtte fra Guds hellige ånd som måtte til for å motivere hedningene til å slutte med sin falske tilbedelse og begynne å følge Jesu Kristi sanne lære. De antok hedenske trosoppfatninger og skikker i sin streben etter å vinne proselytter, makt og popularitet. De som sluttet seg til dem, var derfor ikke sanne kristne som var antagelige for Gud og Kristus, men falske troende, «ugress», som ikke var skikket til å komme inn i Riket. — Matteus 13: 24—30.

Nå i endens tid foregår det imidlertid under Jehovas ledelse en omfattende virksomhet for å gjenopprette den sanne tilbedelse. Jehovas folk over hele verden forsøker å bringe sitt liv og sin tro i overensstemmelse med Bibelens normer, uansett hvilken kulturell, sosial eller religiøs bakgrunn de har. Hvis du ønsker å få vite mer om hvordan du kan tilbe Gud «med ånd og sannhet», kan du ta kontakt med Jehovas vitner der du bor. De vil mer enn gjerne hjelpe deg til å yte Gud hellig tjeneste på grunnlag av din fornuft og en nøyaktig kunnskap om Guds Ord. Paulus skrev: «Derfor ber jeg dere inntrengende, brødre, ved Guds medfølelse, om å framstille deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud — en hellig tjeneste med deres fornuft. Og la dere ikke lenger forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved å fornye deres sinn, så dere kan prøve for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje.» Og til kolosserne skrev han: «Det er også grunnen til at vi, fra den dag vi hørte om det, ikke har holdt opp med å be for dere og anmode om at dere må bli fylt med den nøyaktige kunnskap om hans vilje i all visdom og åndelig forståelse, så dere kan vandre verdig for Jehova for fullt ut å behage ham, mens dere fortsetter å bære frukt i enhver god gjerning og vokser i den nøyaktige kunnskap om Gud.» — Romerne 12: 1, 2; Kolosserne 1: 9, 10.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 28]

Bruksendring av Parthenon

Den «kristne» keiser Theodosius II avskaffet i sine edikter angående Aten (i 438 e.v.t.) de hedenske riter og mysterier og stengte de hedenske templene. De kunne deretter bli omgjort til kristne kirker. Det eneste kravet i forbindelse med en slik omgjøring var at templet skulle renses ved at det ble plassert et kors i det.

Et av de første templene som ble omgjort, var Parthenon. I den forbindelse ble det utført omfattende arbeider der for å gjøre Parthenon velegnet som et «kristent» tempel. Fra 869 e.v.t. gjorde det tjeneste som Atens katedral. Til å begynne med ble det hedret med betegnelsen «Den hellige visdoms kirke». Dette kunne ha vært en megetsigende påminnelse om at templets opprinnelige «eierinne», Atene, var visdommens gudinne. Senere ble det innviet til «Vår frue, atenerinnen». Etter at templet hadde vært i den ortodokse kirkes bruk i 800 år, ble det omgjort til en katolsk kirke med navnet Mariakirken i Aten. Det religiøse «gjenbruket» av Parthenon fortsatte da tyrkerne omgjorde templet til en moské på 1400-tallet.

I våre dager blir Parthenon, det gamle doriske templet til Athene Parthenos (jomfruen Atene), den greske visdomsgudinnen, besøkt av tusenvis av turister som rett og slett betrakter det som et mesterverk innen gresk arkitektur.

[Bilde på side 26]

Dafneklostret — et alternativt tilbedelsessted for hedningene i det gamle Aten