Bør du sende barnet ditt på internatskole?
FORESTILL deg at du bor på et lite sted i et utviklingsland. Du har flere barn som går i grunnskolen, men når de blir tolv år, skal de begynne i ungdomsskolen. Der hvor du bor, er ungdomsskolene overfylt, dårlig utstyrt og mangler kvalifiserte lærere. På grunn av streiker er skolene fra tid til annen stengt i flere uker eller måneder.
Noen gir deg en pen trykksak, en brosjyre som beskriver en internatskole i byen. Du ser bilder av glade, pent kledde skoleelever som arbeider i velutstyrte klasserom, laboratorier og biblioteker. Elevene bruker datamaskiner og kobler av i rene og pene rom på internatet. Du leser i brosjyren at et av skolens mål er å hjelpe elevene til å «få den aller beste teoretiske opplæring». Du leser videre: «Det kreves av alle elevene at de oppfører seg i overensstemmelse med det som vanligvis forventes i en familie hvor det legges vekt på høflighet, respekt for foreldre og eldre mennesker, samarbeid, toleranse, vennlighet, ærlighet og pålitelighet.»
Du ser på bildet av en smilende ung mann som sier: «Foreldrene mine gav meg det enestående privilegium å få gå på den beste skolen.» En jente sier: «Skolen er stimulerende og spennende. Det å lære faller helt naturlig.» Ville du sende din sønn eller datter på en slik internatskole?
Utdannelse og åndelighet
Alle omsorgsfulle foreldre ønsker å gi barna sine en god start i livet, og i den forbindelse er det viktig at de får en god og likevektig allmennutdannelse. En verdslig skolegang åpner ofte dørene til framtidige arbeidsmuligheter og hjelper de unge til å utvikle seg til voksne mennesker som er i stand til å forsørge seg selv og sin framtidige familie.
«Hvis en internatskole gir god undervisning og en viss moralsk veiledning, hvorfor ikke da benytte seg av den?» spør du kanskje. Når kristne foreldre skal ta stilling til dette, er det en viktig faktor de under bønn bør overveie, nemlig barnas åndelige ve og vel. Jesus Kristus sa: «Ja, hva gagner det et menneske å vinne hele verden og forspille sin sjel?» (Markus 8: 36) Det er naturligvis ikke noe gagn i det. Før kristne foreldre bestemmer seg for å sende barna sine til en internatskole, bør de derfor tenke over den innvirkning det kan få på barnas muligheter til å oppnå evig liv.
Andre elevers innflytelse
Noen internatskoler har kanskje en imponerende høy standard hva teoretisk undervisning angår. Men hva med moralnormene til dem som går på skolen, og kanskje også til noen av dem som driver slike skoler? Apostelen Paulus skrev om hvordan mange mennesker ville være i «de siste dager»: «I de siste dager skal det være kritiske tider her, som vil være vanskelige å mestre. For menneskene skal være egenkjærlige, pengekjære, selvgode, hovmodige, spottere, ulydige mot foreldre, utakknemlige, illojale, uten naturlig hengivenhet, uforsonlige, baktalere, uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, forrædere, egensindige, oppblåst av stolthet, slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud, idet de har en ytre form for gudhengivenhet, men viser seg falske når det gjelder dens kraft; og fra disse skal du vende deg bort.» — 2. Timoteus 3: 1—5.
Dette moralske og åndelige forfall er verdensomspennende, og det utgjør en utfordring for Jehovas vitner, som er innstilt på å leve etter Bibelens prinsipper. Skoleelever som kommer hjem hver dag, har oppdaget at selv den begrensede omgang de har med verdslige skolekamerater, kan ha en sterkt negativ innflytelse på deres åndelighet. Å motvirke denne innflytelsen kan være litt av en kamp for Jehovas vitners barn, selv når foreldrene hver dag støtter, veileder og oppmuntrer dem.
Hvordan er så situasjonen for barn som blir sendt hjemmefra for å gå på internatskole? De blir på en måte overlatt til seg selv. De blir avskåret fra å få regelmessig åndelig støtte fra kjærlige foreldre. Ettersom de bor sammen med sine klassekamerater 24 timer i døgnet, vil det presset kameratene utsetter dem for for å få dem til å følge mengden, øve en sterkere innflytelse på deres unge sinn og hjerte enn det sannsynligvis ville ha gjort hvis de bodde hjemme. En elev sa: «Når man går på internatskole, lever man moralsk sett i fare fra morgen til kveld.»
Paulus skrev: «Bli ikke villedet. Dårlig omgang ødelegger gode vaner.» (1. Korinter 15: 33) Kristne foreldre bør ikke bli villedet til å tro at barna deres ikke vil lide åndelig skade ved stadig å være sammen med dem som ikke tjener Gud. Gudfryktige barn kan etter en tid miste sansen for kristne verdinormer og ikke lenger verdsette åndelige ting. Det hender at foreldrene ikke blir klar over dette før barna har forlatt internatskolen, og da er det ofte for sent å rette på det.
Det Clement opplevde, er et typisk eksempel. Han forteller: «Før jeg reiste bort for å gå på internatskole, var jeg glad i sannheten og gikk ut i felttjenesten sammen med brødrene. Jeg likte spesielt godt familiestudiet vårt og menighetsbokstudiet. Men da jeg var l4 år og begynte på internatskolen, forlot jeg sannheten fullstendig. I løpet av de fem årene jeg var der, var jeg aldri på møtene. På grunn av dårlig omgang begynte jeg å bruke narkotika, å røyke og å drikke for mye.»
Lærernes innflytelse
På enhver skole kan det finnes moralsk fordervede lærere som misbruker sin myndighet. Noen er ubarmhjertige og altfor strenge, mens andre utnytter elevene sine seksuelt. På internatskoler er det mye mer sannsynlig at det slike lærere gjør, ikke blir rapportert.
De fleste lærere forsøker imidlertid oppriktig å lære opp barna til å bli produktive samfunnsborgere, til å finne seg til rette i den verden de er omgitt av, til å tilpasse seg den. Men i dette ligger det et annet problem for Jehovas vitners barn. Verdens verdinormer stemmer ikke alltid overens med kristne prinsipper. Lærere oppfordrer elevene til å bli en del av verden, men Jesus sa til sine etterfølgere at de ikke skulle være «en del av verden». — Johannes 17: 16.
Hva om det oppstår problemer når barna følger Bibelens prinsipper? Hvis barna bor hjemme og går på en skole i nabolaget, kan de snakke med foreldrene sine om det. Foreldrene kan da veilede barna og muligens snakke med læreren. Det kan føre til at problemer og misforståelser raskt blir brakt ut av verden.
På en internatskole er det helt annerledes. Der står elevene hele tiden under lærernes kontroll. Hvis barna holder fast ved de kristne prinsipper, må de gjøre det uten å ha foreldrenes daglige støtte. Det hender at barn klarer å forbli trofaste mot Gud under slike omstendigheter, men som oftest greier de det ikke. Det er mer sannsynlig at et barn bøyer seg for lærerens vilje.
Begrenset bevegelsesfrihet
I motsetning til universitetene, hvor studentene har frihet til å komme og gå som de vil, legger internatskolene begrensninger på barnas bevegelsesfrihet. På mange av dem har elevene bare tillatelse til å forlate skolens område om søndagene, og noen av dem tillater ikke engang det. En elleve år gammel internatskoleelev som heter Eru, sier: «Skolemyndighetene lar oss aldri få lov til å gå på møtene og slett ikke ut i felttjenesten. På skolen er det gudstjenester bare for katolikker og muslimer. Alle elevene må velge en av disse to gruppene eller finne seg i både lærernes og de andre elevenes fiendtlige holdning. Elevene blir også tvunget til å synge nasjonalsangen og til å synge salmer.»
Hvilket budskap er det egentlig foreldre som sender barna sine til en internatskole, overbringer disse barna? Det kan meget godt være at barna får inntrykk av at verdslig skolegang er viktigere enn å komme sammen for å tilbe Gud og å ta del i forkynnelsesarbeidet og gjøre disipler, ja til og med viktigere enn å bevare sin ulastelighet overfor Gud. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20; 2. Korinter 6: 14—18; Hebreerne 10: 24, 25.
På noen internatskoler har elever som er barn av Jehovas vitner, klart å studere Bibelen sammen, men det kan ofte være vanskelig. En 16 år gammel jente som heter Blessing, sier om den internatskolen hun går på: «Hver dag samles de såkalte kristne for å be. Vi som er Jehovas vitner, forsøker å appellere til dem, så vi kan ha vårt bibelstudium, men de som går i siste klasse, sier at vårt religionssamfunn ikke er anerkjent. Så prøver de å tvinge oss til å be sammen med dem. Hvis vi nekter, straffer de oss. Å si noe til lærerne gjør det hele enda verre. De skjeller oss ut og sier til elevene i siste klasse at de skal straffe oss.»
Å skille seg ut fra andre
Det kan være en fordel for internatskoleelever som er Jehovas vitner, å gjøre andre på skolen kjent med at de er Jehovas vitner. Skolemyndighetene vil kanskje frita dem for å delta i religiøse aktiviteter som strider mot vitnenes trosoppfatninger. De andre elevene vil kanskje avholde seg fra å forsøke å få dem med på aktiviteter og samtaler som er usunne åndelig sett. Det kan åpne seg muligheter til å forkynne for medelever og lærere. Det er dessuten ikke så sannsynlig at de som lever i samsvar med kristne prinsipper, blir mistenkt for å begå alvorlige overtredelser, og det hender at de vinner lærernes og de andre elevenes respekt.
Men det går ikke alltid slik. En ungdom som skiller seg ut, blir ofte forfulgt og latterliggjort av både medelever og lærere. Yinka, en 15 år gammel gutt som går på internatskole, sier: «Hvis de vet på skolen at du er et av Jehovas vitner, blir du utsatt for kritikk. Ettersom de kjenner til vårt åndelige og moralske standpunkt, setter de opp feller for oss som de forsøker å få oss til å gå i.»
Foreldrenes ansvar
Ingen lærer eller skole kan påta seg den oppgaven å forme barn på rette måte til å bli hengivne tjenere for Jehova. Det er verken deres jobb eller deres ansvar. Guds Ord viser at det er foreldrene som må dekke sine barns åndelige behov. Paulus skrev: «Dere fedre, irriter ikke deres barn, men fortsett å oppdra dem i Jehovas tukt og formaning.» (Efeserne 6: 4) Hvordan skal foreldrene kunne anvende denne guddommelige veiledningen hvis barna er borte på en internatskole, og de bare kan besøke dem én eller to ganger i måneden?
Forholdene kan være svært forskjellige, men kristne foreldre bestreber seg på å handle i harmoni med den inspirerte uttalelsen: «Hvis noen ikke sørger for sine egne, og særlig for dem som er medlemmer av hans husstand, da har han fornektet troen og er verre enn en som er uten tro.» — 1. Timoteus 5: 8.
Finnes det alternativer?
Hva kan foreldre gjøre hvis de må velge mellom internatskole og en dårlig utstyrt lokal skole? Noen som har vært i den situasjonen, har ordnet med privatundervisning i tillegg til den undervisning barna får på den lokale skolen. Andre foreldre har satt av tid til å undervise barna selv.
Noen ganger unngår foreldrene problemene ved å planlegge god tid i forveien med tanke på den dagen da barna skal begynne på ungdomsskolen. Hvis du har små barn eller planlegger å få barn, kan du kanskje undersøke om det finnes en god ungdomsskole der hvor du bor. Hvis ikke det gjør det, kan du tenke over om det vil være mulig å flytte nærmere en slik skole.
Som foreldre utmerket godt vet, krever det dyktighet, tålmodighet og mye tid å hjelpe et barn til å få kjærlighet til Jehova. Hvis dette er vanskelig når barnet bor hjemme, hvor mye vanskeligere er det ikke da hvis det bor langt borte! Ettersom barnets evige liv er inne i bildet, må foreldrene under bønn tenke alvorlig over om det er risikoen verdt å sende det på en internatskole. Hvor kortsynt ville det ikke være å ofre barnets åndelige interesser til fordel for undervisningen på en internatskole! Det ville være som å løpe inn i et brennende hus for å redde en pyntegjenstand — bare for å bli flammenes rov.
Guds Ord sier: «Klok er den som har sett ulykken og så skjuler seg, men den uerfarne har gått videre og må lide straffen.» (Ordspråkene 22: 3) Det er bedre å hindre at det oppstår en vanskelig situasjon, enn å råde bot på den senere. Det vil være forstandig å tenke på det hvis du er i den situasjon at du overveier hvorvidt du bør sende barnet ditt på internatskole.
[Ramme på side 28]
Unge Jehovas vitner tenker tilbake på internatskolen
«På en internatskole blir Jehovas vitners barn avskåret fra åndelig samvær. Det er et svært fiendtlig miljø hvor det blir øvd et sterkt press for å få en til å gjøre det som er galt.» — Rotimi, som gikk på internatskole fra han var 11 til og med 14 år.
«Å gå på kristne møter var spesielt vanskelig. Jeg kunne bare gå om søndagen, og for å kunne gjøre det måtte jeg snike meg av sted mens de andre elevene stilte seg i kø for å gå i kirken. Jeg var aldri riktig glad. Da jeg var hjemme, var jeg vant til å gå på alle menighetsmøtene, og jeg gikk ut i felttjenesten om lørdagene og søndagene. Skolen var ikke noen oppbyggende erfaring. Det var mye jeg savnet.» — Esther, som ble regelmessig slått av lærerne fordi hun ikke ville ta del i gudstjenestene på skolen.
«Det var ikke lett å forkynne for de andre elevene på internatskolen. Det er heller ikke lett å skille seg ut. Jeg ønsket å følge mengden. Jeg ville kanskje ha vært modigere hvis jeg hadde kunnet gå på møtene og tatt del i felttjenesten. Men det kunne jeg bare gjøre når jeg var på ferie, det vil si tre ganger i året. Hvis du har en lampe som ikke blir etterfylt med olje, blir lyset svakere og svakere. Det var slik det var med meg på skolen.» — Lara, som gikk på internatskole fra hun var 11 til og med 16 år.
«Nå da jeg ikke lenger går på internatskole, er jeg glad for at jeg kan gå på alle møtene, ta del i felttjenesten og lese dagsteksten sammen med resten av familien. Selv om det var visse fordeler ved å gå på skolen, er det ikke noe som er viktigere enn mitt forhold til Jehova.» — No’omi, som overbeviste sin far om at han burde ta henne ut av internatskolen.