Jeg lærte Bibelens sannhet å kjenne i Romania

FORTALT AV GOLDIE ROMOCEAN

I 1970 besøkte jeg mine slektninger i Romania for første gang på nesten 50 år. Folk levde under et undertrykkende kommunistregime, og jeg ble stadig minnet om at jeg måtte være forsiktig med hva jeg sa. En dag jeg var på et offentlig kontor i hjembyen vår, sa funksjonæren at jeg straks måtte forlate landet. Før jeg forklarer hvorfor, skal jeg fortelle hvordan jeg lærte Bibelens sannhet å kjenne i Romania.

JEG ble født den 3. mars 1903 i landsbyen Ortelec i den nordvestlige delen av Romania, ikke langt fra byen Zalău. Det var vakkert der vi bodde. Vannet var rent, og luften var ren. Vi dyrket vår egen mat og manglet ikke noe på det materielle område. I min barndom var det fred i landet.

Folk var svært religiøse. Vår familie tilhørte faktisk tre forskjellige religioner. Min farmor var katolikk, mormor var adventist, og foreldrene mine var baptister. Jeg sluttet meg ikke til noen av dem, og derfor sa familien min at jeg kom til å bli ateist. Jeg tenkte at hvis det finnes en Gud, så burde det være bare én religion, og ikke tre i samme familie.

Jeg merket meg forskjellige ting i religiøse kretser som gjorde meg urolig. For eksempel kom presten på besøk i folks hjem for å samle inn bidrag til kirken. Når folk ikke hadde penger å gi, tok han deres beste ulltepper i stedet. I den katolske kirke så jeg farmor knele og be foran et bilde av Maria. «Hvorfor be til et bilde,» tenkte jeg.

Vanskelige tider

Far reiste til USA i 1912 for å tjene penger, så han kunne betale en gjeld. Ikke lenge etterpå ble det krig, og mennene i landsbyen vår drog til fronten. Bare kvinner, barn og gamle menn ble tilbake. Landsbyen kom under ungarsk styre en tid, men så kom de rumenske soldatene og tok den tilbake. De gav oss ordre om å evakuere øyeblikkelig. Men i hastverket og forvirringen som oppstod da de voksne stuet eiendeler og småbarn sammen i en oksekjerre, ble jeg glemt. Jeg var nemlig den eldste i en søskenflokk på fem.

Jeg løp bort til en nabo, en gammel mann som var blitt tilbake. Han sa: «Gå hjem, lås dørene, og slipp ingen inn.» Jeg gjorde straks som han sa. Etter at jeg hadde spist litt hønsesuppe og noen kålrulletter som var blitt stående igjen da familien i all hast hadde måttet komme seg av gårde, knelte jeg ved sengen min og bad. Jeg sovnet like etterpå og sov godt.

Da jeg åpnet øynene igjen, var det lyst, og jeg sa: «Takk, Gud, for at jeg lever!» Veggene var gjennomhullet av kuler, for det hadde vært skyting hele natten. Da mor i neste landsby oppdaget at jeg ikke var sammen med dem, sendte hun unge George Romocean tilbake. Han fant meg og fulgte meg tilbake til familien. Det varte ikke lenge før vi kunne reise hjem igjen til vår egen landsby, og livet gikk videre.

Mitt ønske om å bli kjent med Bibelens sannhet

Mor ville at jeg skulle bli døpt som baptist, men jeg ville ikke fordi jeg ikke kunne tro at en kjærlig Gud ville brenne folk i helvete i all evighet. Mor forsøkte å forklare og sa: «Det er jo bare hvis de er onde.» Men jeg svarte: «Hvis de er onde, så drep dem, men torturer dem ikke. Jeg ville ikke engang torturere en hund eller en katt.»

En vakker vårdag da jeg var 14 år, bad mor meg om å føre kuene ut på beite. Da jeg hadde lagt meg ned i gresset ved siden av en elv og med skogen i bakgrunnen, så jeg opp mot himmelen og sa: «Gud, jeg vet at du er der, men jeg liker ikke noen av disse religionene. Du må ha en som er god.»

Jeg tror faktisk at Gud hørte min bønn, for nettopp i løpet av denne sommeren, 1917, kom to bibelstudenter (som Jehovas vitner da ble kalt) til vår landsby. De var såkalte kolportører, eller heltidsforkynnere, og de kom til baptistkirken under en gudstjeneste.

Bibelens sannhet blir kjent flere steder i Romania

Noen år tidligere, i 1911, hadde Carol Szabo og Josif Kiss kommet tilbake til Romania fra USA for å gjøre folk kjent med Bibelens sannhet. De var nemlig blitt bibelstudenter mens de var i USA. De slo seg ned i Tîrgu-Mureş, ikke fullt 16 mil sørøst for vår landsby. I løpet av noen ganske få år var det bokstavelig talt hundrevis av mennesker som tok imot Rikets budskap og begynte i den kristne tjeneste. — Matteus 24: 14.

Da disse to unge bibelstudentene kom til baptistkirken i vår landsby, Ortelec, var det George Romocean som forrettet ved gudstjenesten til tross for at han bare var 18 år gammel. Han var i ferd med å forklare meningen med det som står i Romerne 12: 1. En av de unge kolportørene reiste seg til slutt og sa: «Brødre, venner, hva er det apostelen Paulus forsøker å si oss her?»

Da jeg hørte dette, ble jeg henrykt. Jeg tenkte: «Disse mennene må vite hvordan de skal forklare Bibelen.» Men de fleste av de tilstedeværende ropte: «Falske profeter! Vi vet hvem dere er!» Det ble stor uro i forsamlingen. Men da reiste Georges far seg og sa: «Ti stille, alle sammen! Hva slags ånd er dette? . . . Hvis disse mennene har noe å si oss og dere ikke vil høre, inviterer jeg dem hjem til meg. Alle som ønsker å være med, er velkommen.»

Jeg løp opprømt hjem og fortalte mor hva som hadde skjedd. Jeg var en av dem som tok imot innbydelsen til å komme til Romoceans hjem. Jeg ble inderlig glad da jeg denne kvelden fikk lære ut fra Bibelen at det ikke finnes et brennende helvete, og da jeg fikk se Guds navn, Jehova, i min egen rumenske bibel. Kolportørene ordnet med at en bibelstudent kom hjem til Romocean hver søndag for å undervise oss. Da sommeren kom, ble jeg i en alder av 15 år døpt som et symbol på min innvielse til Jehova.

Det endte med at praktisk talt hele familien Prodan og familien Romocean godtok Bibelens sannhet og innviet seg til Jehova. Det samme gjorde andre fra vår landsby, deriblant det unge ekteparet som tidligere hadde stilt sitt hjem til rådighet som baptistkirke. Senere gjorde de det om til et sted hvor bibelstudentene kunne komme sammen og studere. Bibelens sannhet spredte seg raskt i nabolandsbyene, og i 1920 var det omkring 1800 Rikets forkynnere i Romania.

Til De forente stater

Vi var oppsatt på å fortelle det vi hadde lært, videre til far, Peter Prodan. Men før vi fikk skrevet, kom det til vår store overraskelse et brev fra ham hvor han fortalte at han var blitt en døpt tjener for Jehova. Han hadde studert sammen med bibelstudentene i Akron i Ohio, og han ville gjerne at vi alle skulle komme til ham i USA. Mor ville imidlertid ikke reise fra Romania. Det endte med at jeg reiste til ham i Akron i 1921 for penger han hadde sendt meg. George Romocean og hans bror hadde allerede emigrert til USA året før.

Da jeg ankom med båt til Ellis Island i New York, visste ikke immigrasjonsfunksjonæren hvordan han skulle oversette navnet mitt, Aurelia, til engelsk, så han sa: «Du heter Goldie.» Det har jeg hett siden. Kort tid deretter, den 1. mai 1921, ble George Romocean og jeg gift. Et års tid senere reiste far tilbake til Romania, og i 1925 kom han tilbake til Akron med min yngre søster Mary. Deretter reiste far tilbake til Romania for å være hos mor og resten av familien.

Vår tjeneste i den første tiden i USA

George var en meget lojal og hengiven tjener for Jehova. Mellom 1922 og 1932 ble vi velsignet med fire døtre — Esther, Anne, Goldie Elizabeth og Irene. Det ble opprettet en rumensk menighet i Akron, og i begynnelsen ble møtene holdt hjemme hos oss. Etter hvert fikk menigheten vår to ganger i året besøk av en representant fra bibelstudentenes hovedsete i Brooklyn i New York, og han bodde hos oss.

Mange søndager satte vi av hele dagen til forkynnelsesarbeidet. Vi pakket våre feltvesker og vår nistemat, anbrakte jentene i T-Forden vår og reiste ut og forkynte i landdistriktene. Om kvelden overvar vi så Vakttårn-studiet. Jentene våre ble glad i forkynnelsesarbeidet. I 1931 var jeg til stede i Columbus i Ohio da bibelstudentene antok sitt spesielle navn, Jehovas vitner.

En korreks som jeg trengte

Noen år senere ble jeg ergerlig på Joseph F. Rutherford, som da var president for Selskapet Vakttårnet. Et nydøpt vitne mente at bror Rutherford hadde behandlet ham på en urettferdig måte og ikke gitt ham anledning til å forklare seg grundig nok. Jeg mente at bror Rutherford hadde begått en feil. En søndag kom så min søster Mary og hennes mann, Dan Pestrui, på besøk. Etter middagen sa Dan: «Vi får vel gjøre oss klar til å gå på møte.»

«Vi har sluttet å gå på møtene,» sa jeg. «Vi er rasende på bror Rutherford.»

Dan la hendene på ryggen og skrittet fram og tilbake, så sa han: «Kjente du bror Rutherford da du ble døpt?»

«Selvfølgelig ikke,» svarte jeg. «Du vet jo at jeg ble døpt i Romania.»

«Hvorfor ble du døpt?» spurte han.

«Fordi jeg forstod at Jehova er den sanne Gud, og jeg ønsket å innvie mitt liv til å tjene ham,» svarte jeg.

«Glem aldri det!» sa han. «Sett at bror Rutherford forlot sannheten, ville du da forlate den?»

«Nei, nei!» svarte jeg. Dette brakte meg til fornuft, og jeg sa: «La oss alle gjøre oss klar til å gå på møte.» Og det har vi fortsatt med hele tiden siden. Jeg takket Jehova inderlig for den kjærlige korreksen jeg fikk av min svoger.

Hvordan vi klarte oss i depresjonstiden

I depresjonstiden i 1930-årene var det vanskelig for mange. En dag kom George nedtrykt hjem fra sitt arbeid på gummifabrikken og fortalte at han var blitt oppsagt. «Ikke ta det så tungt,» sa jeg. «Vi har en rik Far i himmelen, og han vil ikke svikte oss.»

Samme dag traff George en venn som hadde en stor kurv med sopp. George fikk vite hvor denne vennen hadde plukket soppen, og kom selv hjem med en stor mengde. Så brukte han våre siste tre dollar til å kjøpe noen små kurver. «Hvordan kunne du gjøre det,» spurte jeg, «når vi har småjenter som trenger melk?»

«Ta det med ro,» sa han, «bare gjør som jeg sier.» I de neste ukene hadde vi en liten bedrift hjemme hos oss. Vi renset og pakket sopp, solgte den til finere restauranter og tjente mellom 30 og 40 dollar om dagen, en formue for oss på den tiden. Gårdbrukeren som gav oss tillatelse til å plukke soppen på hans beitemark, sa at han hadde bodd der i 25 år og aldri sett så mye sopp. En stund senere fikk George tilbake arbeidet sitt på gummifabrikken.

Vi bevarte troen

I 1943 flyttet vi til Los Angeles, og fire år senere slo vi oss ned i Elsinore. Der åpnet vi en kolonialbutikk, og hele familien deltok i arbeidet. Elsinore var på den tiden en liten by med bare 2000 innbyggere, og når vi skulle på våre kristne møter, måtte vi reise tre mil til en annen by. Det var en stor glede å oppleve at det ble dannet en liten menighet i Elsinore i 1950. Nå er det 13 menigheter i det samme distriktet.

Vår datter Goldie Elizabeth (bedre kjent som Beth) gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead i South Lansing i New York i 1950 og ble sendt til Venezuela som misjonær. I 1955 var vår yngste datter, Irene, glad for at hennes mann ble bedt om å tjene som reisende tilsynsmann i kretstjenesten. I 1961, etter at de hadde gjennomgått Rikets tjenesteskole i South Lansing i New York, ble de sendt til Thailand. Noen ganger savnet jeg døtrene mine så sterkt at jeg gråt, men så tenkte jeg at det var jo nettopp dette jeg gjerne ville at de skulle gjøre. Dermed tok jeg feltvesken min og gikk ut i forkynnelsesarbeidet. Jeg kom alltid glad hjem igjen.

I 1966 ble min kjære mann, George, rammet av slag. Beth, som var kommet tilbake fra Venezuela på grunn av problemer med helsen, hjalp meg å stelle ham. George døde året etter, og jeg fant trøst i å tenke på at han hele tiden hadde vært trofast mot Jehova og fått sin himmelske belønning. Etterpå reiste Beth til Spania for å tjene på et sted hvor det var større behov for Rikets forkynnere. Min eldste datter, Esther, fikk kreft og døde i 1977, og i 1984 døde Anne av leukemi. De hadde begge vært trofaste tjenere for Jehova i hele sitt liv.

Da Anne døde, hadde Beth og Irene kommet hjem fra sine forkynnelsesoppdrag i utlandet. De hadde hjulpet til med å pleie søstrene sine, og vi sørget dypt alle sammen. Etter en tid sa jeg til døtrene mine: «Nå må det være nok. Vi har trøstet andre med Bibelens dyrebare løfter. Nå må vi også selv la oss trøste. Satan ønsker å frarøve oss gleden ved å tjene Jehova, men vi kan ikke la ham gjøre det.»

Vår trofaste familie i Romania

Min søster Mary og jeg foretok den minneverdige reisen til Romania i 1970 for å besøke familien. En av søstrene våre var død, men vi besøkte vår bror John og vår søster Lodovica, som fremdeles bodde i Ortelec. Da vi var på besøk, var far og mor allerede døde. De hadde vært trofaste mot Jehova til det siste. Mange sa til oss at far hadde vært en støtte i menigheten. Til og med noen av hans oldebarn i Romania er nå Jehovas vitner. Vi besøkte også mange slektninger på min manns side av familien som standhaftig hadde holdt fast ved Bibelens sannhet.

I 1970 var Romania under Nicolae Ceauşescus grusomme kommunistregime, og Jehovas vitner var utsatt for ondskapsfull forfølgelse. Min bror Johns sønn, Flore, og flere av mine andre slektninger var mange år i konsentrasjonsleirer på grunn av sin kristne tro, og det samme var min manns fetter, Gábor Romocean. Våre rumenske brødre betrodde oss å overbringe brev til Jehovas vitners hovedkontor i New York, og i betraktning av forholdene var det ikke så merkelig at de sa at de ikke ville ha et rolig øyeblikk før de hørte at vi var vel ute av landet.

Da vi oppdaget at våre visa var utløpt, gikk vi til et offentlig kontor i Ortelec. Det var en fredag ettermiddag, og det var bare én funksjonær til stede. Da han fikk vite hvem vi hadde besøkt, og at vår nevø hadde vært i konsentrasjonsleir, sa han: «Damer, kom dere ut herfra!»

«Men det går ikke noe tog i dag,» svarte min søster.

«Det spiller ingen rolle,» sa han inntrengende. «Ta en buss. Ta et tog. Ta en drosje. Gå til fots. Bare kom dere ut herfra så snart dere kan!»

Da vi var på vei ut, ble vi kalt tilbake og opplyst om at det skulle komme et militært ekstratog kl. 18.00. Det viste seg å være heldig for oss. På et rutegående tog ville papirene våre ha blitt kontrollert gang på gang, men siden dette var et militærtog, og vi var de to eneste sivile på toget, var det ingen som bad om å få se passene våre. De må ha gått ut fra at vi var bestemødrene til noen av offiserene.

Vi kom til Timişoara neste morgen, og ved hjelp av en venn av en av våre slektninger fikk vi visumene våre. Dagen etter var vi ute av landet. Vi hadde mange gode og uforglemmelige minner med oss hjem om våre lojale kristne brødre og søstre i Romania.

I årene etter turen til Romania hørte vi lite om forkynnelsen bak jernteppet. Men vi var overbevist om at våre kristne brødre og søstre ville fortsette å være lojale mot vår Gud, uansett hva de ble utsatt for. Og det har de vært! Det var en stor glede å høre at Jehovas vitners organisasjon ble juridisk anerkjent i Romania i april 1990. Sommeren det året kunne vi fryde oss over rapportene om stevnene som ble holdt i Romania. Det var over 34 000 til stede i åtte byer, og 2260 ble døpt! Nå er det over 35 000 som deltar i forkynnelsesarbeidet i Romania, og i fjor var det 86 034 til stede ved høytiden til minne om Kristi død.

Sannheten er fremdeles dyrebar for meg

I noen år unnlot jeg å forsyne meg av symbolene ved minnehøytiden. Jeg la merke til at meget velkvalifiserte brødre ikke forsynte seg, og jeg tenkte: «Hvorfor skulle Jehova gi meg det privilegium å være medarving med hans Sønn i himmelen, når det finnes andre som er så flinke talere?» Men da jeg ikke forsynte meg, følte jeg en stor uro. Det var som om jeg avviste noe. Etter å ha studert og bedt mye, begynte jeg å forsyne meg av symbolene igjen. Min fred og glede kom tilbake og har aldri forlatt meg.

Jeg ser ikke lenger godt nok til å kunne lese, men jeg hører hver dag på lydbåndopptak av Bibelen og bladene Vakttårnet og Våkn opp! Jeg deltar også fremdeles i forkynnelsesarbeidet. Vanligvis leverer jeg mellom 60 og 100 blad hver måned, men da vi hadde den spesielle kampanjen med bladet Våkn opp! i april i fjor, leverte jeg 323. Med mine døtres hjelp klarer jeg også å ta meg av mine oppdrag på den teokratiske tjenesteskolen. Jeg er glad for at jeg fortsatt kan være til oppmuntring for andre. Nesten alle i Rikets sal kaller meg bestemor.

Når jeg ser tilbake på mine nesten 79 år som en innviet Jehovas tjener, takker jeg ham hver dag for at han har latt meg bli kjent med hans dyrebare sannhet, og for at han har latt meg bruke livet mitt i tjenesten for ham. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått se oppfyllelsen av de fantastiske bibelske profetiene om innsamlingen av Guds sauelignende mennesker nå i de siste dager. — Jesaja 60: 22; Sakarja 8: 23.

[Bilde på side 23]

Min søster Mary og far (stående) og meg, George og våre døtre Esther og Anne

[Bilde på side 24]

Jeg og mine døtre Beth og Irene og Irenes mann og deres to sønner, som alle er trofaste tjenere for Jehova