Hemmeligholdelse i Guds navn

ET GIFTGASSANGREP på tunnelbanen i Tokyo i Japan i mars 1995 tok livet av tolv mennesker og gjorde tusener syke. Angrepet bidrog også til å avsløre en hemmelighet. Den religiøse sekten Aum Shinrikyo (Høyeste sannhets tro) hadde i all hemmelighet bygd opp et lager av saringass som skulle brukes i et forsøk på å nå gåtefulle mål.

En måned senere ødela en bombeeksplosjon en offentlig føderal bygning i Oklahoma City i USA og drepte 167 personer. Etterforskningen brakte for dagen at angrepet trolig hadde en viss forbindelse med myndighetenes aksjon mot den religiøse kulten Branch Davidians i Waco i Texas nøyaktig to år tidligere. Under den aksjonen døde omkring 80 kultmedlemmer. Bombeeksplosjonen avslørte også noe som hadde vært ukjent for de fleste: I USA finnes det nå flere titalls halvmilitære militsgrupper, og i hvert fall noen av dem mistenkes for å legge hemmelige planer om å gå til kamp mot myndighetene.

Mot slutten av 1995 ble det funnet 16 forkullede lik i et skogsområde i nærheten av Grenoble i Frankrike. Det var likene av noen medlemmer av Soltemplets Orden, en liten religiøs kult som hadde figurert i nyhetene i Sveits og Canada i oktober 1994 da 53 av medlemmene enten begikk selvmord eller ble myrdet. Men selv etter den tragedien hadde sekten fortsatt å være i virksomhet. Ennå i dag er sektens motiver og mål en gåte.

Farene ved hemmeligholdelse på det religiøse område

I betraktning av slike hendelser kan vi spørre: Er det rart at mange ser med mistenksomhet på religiøse grupper? Det er selvfølgelig ingen som har lyst til å støtte en hemmelig organisasjon — religiøs eller ikke — som misbruker deres tillit og får dem til å arbeide for mål som de ikke er enige i. Hvordan kan man unngå å bli involvert i hemmelige selskaper av tvilsom art?

Enhver som overveier å bli medlem av et hemmelig selskap, bør naturligvis sette seg inn i dets virkelige mål. Han bør ikke la seg presse av venner eller bekjente, og avgjørelsen bør ikke være basert på følelser, men på kjensgjerninger. Husk at det trolig er han selv — ikke andre — som må lide under eventuelle uheldige følger.

Den beste hjelpen til å styre unna farlige grupper med heller tvilsomme motiver får vi ved å følge Bibelens prinsipper. (Jesaja 30: 21) Det innebærer at vi bevarer vår nøytralitet i politiske spørsmål, viser kjærlighet mot andre, selv mot våre fiender, unngår «kjødets gjerninger» og framelsker Guds ånds frukter. De sanne kristne må framfor alt ikke være en del av denne verden, slik Jesus heller ikke var, og dette prinsippet utelukker at de er med i verdslige hemmelige selskaper. — Galaterne 5: 19—23; Johannes 17: 14, 16; 18: 36; Romerne 12: 17—21; Jakob 4: 4.

Jehovas vitner er oppriktige bibelgranskere som tar sin tro alvorlig og viser at de prøver å anvende den i praksis. Verden over er de godt kjent som en religiøs gruppe som ’søker fred og jager etter den’. (1. Peter 3: 11) En av bøkene deres, Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike, sier med rette: «Jehovas vitner er på ingen måte noen hemmelig forening. Deres tro er bygd på Bibelen og blir utførlig forklart i publikasjoner som alle kan skaffe seg. De gjør seg dessuten spesielle anstrengelser for å innby offentligheten til å komme på møter og selv se og høre hva som skjer.»

Den sanne religion praktiserer på ingen måte hemmeligholdelse. De som tilber den sanne Gud, har fått lære at de ikke skal skjule sin identitet eller dekke over sine hensikter som vitner for Jehova. Jesu første disipler fylte Jerusalem med sin lære. De fortalte åpent om sin tro og utførte åpenlyst sin virksomhet. Det samme kan sies om Jehovas vitner i dag. Men når diktatoriske regimer med urette legger restriksjoner på tilbedelsesfriheten, må de kristne forståelig nok fortsette sin virksomhet med varsomhet og mot og adlyde ’Gud som sin hersker mer enn mennesker’, en situasjon som blir påtvunget dem på grunn av deres modige offentlige forkynnelse. — Apostlenes gjerninger 5: 27—29; 8: 1; 12: 1—14; Matteus 10: 16, 26, 27.

Hvis du noen gang har lurt på om Jehovas vitner er en hemmelig kult eller sekt, er grunnen sannsynligvis at du vet for lite om dem. Slik må det også ha vært med mange i det første århundre.

Apostlenes gjerninger, kapittel 28, forteller om et møte som apostelen Paulus hadde i Roma med «jødenes fremste menn». De sa til ham: «Vi synes det er riktig å høre av deg hvilke tanker du har, for om denne sekten vet vi i sannhet at den blir motsagt overalt.» (Apostlenes gjerninger 28: 16—22) Da «forklarte [Paulus] saken for dem, idet han avla et grundig vitnesbyrd om Guds rike», og «noen begynte å tro». (Apostlenes gjerninger 28: 23, 24) De hadde avgjort gagn av å få høre hva den sanne kristendom egentlig gikk ut på.

Ivrige som Jehovas vitner er i sin offentlige tjeneste for Gud, forteller de gjerne om sin tro og virksomhet til enhver som er interessert i å få vite kjensgjerningene. Hvorfor ikke undersøke saken selv, slik at du kan få korrekte opplysninger om deres tro?

[Bilde på side 6]

Jehovas vitner forteller gjerne om seg selv og sin virksomhet