Aristarkus — en lojal medarbeider

ARISTARKUS var en av apostelen Paulus’ mange betrodde medarbeidere. Hva forbinder du med dette navnet? Vet du noe om ham i det hele tatt? Kan du si hvilken rolle han spilte i den første kristne tid? Aristarkus er kanskje ikke blant de bibelske personene vi er mest fortrolig med, men han var ikke desto mindre involvert i en rekke hendelser som det fortelles om i De kristne greske skrifter.

Hvem var så Aristarkus? Hvilket forhold stod han i til Paulus? Hvorfor kan man si at Aristarkus var en lojal medarbeider? Og hva kan vi lære av å granske det eksempel vi har i ham?

Aristarkus introduseres i boken Apostlenes gjerninger i forbindelse med noen dramatiske begivenheter som fant sted i byen Efesos, da en forvirret folkemengde ropte og skrek. (Apostlenes gjerninger 19: 23—41) Det å lage templer av sølv til ære for den falske guddommen Artemis var en lønnsom geskjeft for Demetrius og andre sølvsmeder i Efesos. Da Paulus’ forkynnelseskampanje i byen førte til at et anselig antall mennesker sluttet å tilbe denne gudinnen, hisset Demetrius opp andre håndverkere. Han sa til dem at Paulus’ forkynnelse ikke bare utgjorde en trussel mot deres økonomiske trygghet, men at den også kunne føre til at tilbedelsen av Artemis ville opphøre.

Siden de rasende menneskene ikke kunne finne Paulus, kastet de seg over hans reisefeller Aristarkus og Gaius og førte dem med makt inn i teatret. Ettersom de to var i alvorlig fare, kom noen venner av Paulus og bad ham inntrengende om «ikke å våge seg inn i teatret».

Forestill deg at du selv var i en slik situasjon. I omkring to timer fortsatte den hysteriske folkemengden å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Det må ha vært en skremmende opplevelse for Aristarkus og Gaius å være overlatt på nåde og unåde til disse fanatiske menneskene uten engang å få anledning til å forsvare seg. De må ha undret seg på om de ville komme til å slippe fra det med livet. Det gjorde de lykkeligvis. Lukas forteller så levende om denne hendelsen at noen bibelforskere mener han må ha bygd sin beretning på øyenvitners vitnesbyrd, og disse øyenvitnene var kanskje nettopp Aristarkus og Gaius.

Byskriveren klarte til slutt å dempe uroen. Det må ha vært en enorm lettelse for Aristarkus og Gaius å høre at han på en objektiv måte fastslo deres uskyld, og se at opphisselsen omkring dem la seg.

Hvordan ville du ha følt deg etter en slik opplevelse? Ville du ha tenkt at det å være misjonær sammen med Paulus ikke var noe for deg, at det var altfor farlig, og at det ville være bedre å søke en roligere tilværelse? Slik tenkte ikke Aristarkus! Ettersom han var fra Tessalonika, var han sannsynligvis allerede klar over farene ved å forkynne det gode budskap. Da Paulus forkynte i denne byen bare et par år tidligere, brøt det ut uroligheter der også. (Apostlenes gjerninger 17: 1—9; 20: 4) Aristarkus holdt seg lojalt til Paulus.

Fra Hellas til Jerusalem

Noen måneder etter sølvsmedenes opprør befant Paulus seg i Hellas. Han skulle til å seile til Syria med Jerusalem som mål da det viste seg at «jødene hadde planlagt et komplott mot ham». (Apostlenes gjerninger 20: 2, 3) Hvem var så sammen med Paulus da denne farlige situasjonen oppstod? Jo, Aristarkus!

Den trusselen Paulus, Aristarkus og deres reisefeller nå stod overfor, fikk dem til å forandre planer. De reiste først gjennom Makedonia og deretter i flere etapper langs kysten av Lilleasia før de til slutt gikk om bord i et skip i Patara med kurs for Fønikia. (Apostlenes gjerninger 20: 4, 5, 13—15; 21: 1—3) Hensikten med denne reisen var tydeligvis å overlevere bidragene fra de kristne i Makedonia og Akaia til deres trengende brødre i Jerusalem. (Apostlenes gjerninger 24: 17; Romerne 15: 25, 26) Det var mange som reiste sammen, kanskje fordi de var blitt betrodd dette ansvaret av forskjellige menigheter. Det at de var så mange i følge, var utvilsomt også en sikkerhetsfaktor.

Aristarkus hadde det store privilegium å ledsage Paulus fra Hellas til Jerusalem. Men deres neste reise førte dem fra Judea og helt til Roma.

Reisen til Roma

Denne reisen fant sted under helt andre omstendigheter. Paulus hadde vært holdt i forvaring i Cæsarea i to år. Han hadde anket til keiseren, og han skulle sendes til Roma i lenker. (Apostlenes gjerninger 24: 27; 25: 11, 12) Forsøk å forestille deg hvilke følelser som må ha rørt seg i Paulus’ ledsagere. Reisen fra Cæsarea til Roma var lang og ville utgjøre en følelsesmessig påkjenning, og utfallet av den var umulig å forutsi. Hvem kunne dra sammen med ham og være til hjelp og støtte? To menn ble enten plukket ut til denne oppgaven, eller de meldte seg frivillig til tjeneste. Disse to var Aristarkus og Lukas, som skrev Apostlenes gjerninger. — Apostlenes gjerninger 27: 1, 2.

Hvordan var det mulig for Lukas og Aristarkus å gå om bord i det samme skipet som Paulus under den første etappen på reisen til Roma? Historikeren Giuseppe Ricciotti mener det kan ha skjedd på følgende måte: «Disse to gikk om bord som private passasjerer . . . eller, noe som kanskje var mer sannsynlig, de ble sluppet om bord som en velvillig gest fra offiseren, som lot som om han betraktet dem som Paulus’ slaver, siden loven tillot at en romersk borger ble assistert av et par slaver.» Det må virkelig ha vært til stor støtte for Paulus at de var til stede og oppmuntret ham.

Lukas og Aristarkus gav uttrykk for sin kjærlighet til Paulus selv om det kostet dem noe og innebar en risiko. De kom faktisk opp i en livstruende situasjon da de sammen med sin fangne venn led skipbrudd ved øya Malta. — Apostlenes gjerninger 27: 13 til 28: 1.

Paulus’ «medfange»

Da Paulus skrev sine brev til kolosserne og til Filemon i 60—61, stod Aristarkus og Lukas fremdeles ved hans side i Roma. Aristarkus og Epafras blir omtalt som Paulus’ ’medfanger’. (Kolosserne 4: 10, 14; Filemon 23, 24) Det later derfor til at Aristarkus, iallfall en stund, var fengslet sammen med Paulus.

Selv om Paulus var fange i Roma i minst to år, fikk han lov til å bo under bevoktning i sitt eget leide hus, hvor han kunne forkynne det gode budskap for folk som kom på besøk. (Apostlenes gjerninger 28: 16, 30) Aristarkus, Epafras, Lukas og andre stod da til tjeneste for Paulus og hjalp ham og støttet ham.

«En styrkende hjelp»

Hvilket bilde kan vi danne oss av Aristarkus etter å ha lest om de forskjellige episodene i den inspirerte bibelske beretning hvor han er nevnt? Forfatteren W. D. Thomas skriver at Aristarkus «utmerker seg som en mann som kunne møte motstand og komme gjennom den med troen i behold og en usvekket beslutning om å tjene Gud. Han utmerker seg som en mann som elsket Gud, ikke bare i de gode dager, da solen skinte fra en skyfri himmel, men også i motgang og storm».

Paulus sier at Aristarkus og andre var «en styrkende hjelp» (gresk: paregorịa) for ham, det vil si en kilde til trøst. (Kolosserne 4: 10, 11) Ved å trøste og sette mot i Paulus var derfor Aristarkus en virkelig venn i nøden. Det må ha vært en stor glede og en åndelig berikende erfaring for ham å være sammen med apostelen og nyte godt av hans vennskap gjennom flere år.

Vi befinner oss kanskje ikke i fullt så dramatiske omstendigheter som Aristarkus gjorde. Men alle som er i den kristne menighet i vår tid, må vise en tilsvarende lojalitet overfor Kristi åndelige brødre og Jehovas organisasjon. (Jevnfør Matteus 25: 34—40.) Vi vil sannsynligvis oppleve at noen av våre medtilbedere som vi kjenner, før eller senere vil bli rammet av motgang eller fortvilelse, kanskje på grunn av et dødsfall eller sykdom eller andre prøvelser. Da bør vi holde oss nær til dem og hjelpe dem, trøste dem og oppmuntre dem. Ved å gjøre det kan vi selv erfare glede og vise oss som lojale venner. — Jevnfør Ordspråkene 17: 17; Apostlenes gjerninger 20: 35.