Sjunem — preget av kjærlighet og voldsomheter
I DEN sørlige delen av Galilea, ved den østre enden av Jisre’el-lavsletten, lå byen Sjunem. Denne lille byen var vitne til to av de mest betydningsfulle slagene i Bibelens historie, men den var også kjent som fødestedet til to kvinner som viste ved sitt eksempel hva det vil si å legge for dagen lojal kjærlighet.
Bak Sjunem lå det man mener var More-høyden, og på den andre siden av sletten, omtrent åtte kilometer unna, lå Gilboa-fjellet. Mellom disse to høydene lå et vannrikt og frodig landområde — en av de mest fruktbare regionene i hele Israel.
Dette frodige landskapet som omgir Sjunem, danner rammen om en av de vakreste kjærlighetshistorier som noen gang er blitt fortalt — Høysangen. Sangen handler om en vakker jente fra landet som foretrakk å gifte seg med sin venn, som var sauehyrde, framfor å ta imot kong Salomos tilbud om å bli en av hans koner. Salomo tok i bruk all sin visdom og rikdom for å vinne hennes hjerte. Gang på gang lovpriste han henne: «Hvem er denne kvinnen som skuer ned som daggryet, vakker som fullmånen, ren som den glødende sol?» Og han lovte å skjemme henne bort med alle de smykkene hun kunne tenke seg. — Høysangen 1: 11; 6: 10.
For å gi henne en forsmak på det kongelige liv fikk Salomo piken til å bli med til Jerusalem som en del av hans følge, ledsaget av 60 av hans flotteste soldater. (Høysangen 3: 6—11) Han lot henne bo på sitt kongelige slott, et slott så imponerende at da dronningen av Saba fikk se det, «viste det seg at det ikke var mer ånd i henne». — 1. Kongebok 10: 4, 5.
Men piken fra Sjunem forble lojal mot den unge hyrden. «Som et epletre blant skogens trær, slik er min kjære,» sa hun. (Høysangen 2: 3) La bare Salomo glede seg over sine tusen vingårder. Én vingård — delt med hennes kjære — var nok for henne. Hennes kjærlighet lot seg ikke rokke. — Høysangen 8: 11, 12.
Det bodde også en annen vakker kvinne i Sjunem. Vi vet ikke noe om hennes utseende, men hun hadde et virkelig godt hjerte. Bibelen sier at hun hadde ’pålagt seg innskrenkninger’ — eller gjort seg store anstrengelser — for jevnlig å kunne gi profeten Elisja mat og husly. — 2. Kongebok 4: 8—13.
Vi kan tenke oss at Elisja har vært på en lang og anstrengende reise. Takknemlig kommer han tilbake til det lille takkammeret som kvinnen og hennes mann hadde fått gjort i stand for ham. Trolig bodde han der ofte, ettersom han tjente som profet i 60 år. Hvorfor insisterte denne sjunamittiske kvinnen på at Elisja skulle bo hos dem hver gang han drog forbi? Fordi hun verdsatte den tjenesten han utførte. Denne ydmyke, uselviske profeten tjente som nasjonens samvittighet ved å minne konger, prester og folket for øvrig på den forpliktelse de hadde til å tjene Jehova.
Det er ingen tvil om at kvinnen i Sjunem var blant dem Jesus hadde i tankene da han sa: «Den som tar imot en profet fordi han er en profet, skal få en profets lønn.» (Matteus 10: 41) Jehova lovte denne gudfryktige kvinnen en spesiell belønning. Selv om hun hadde vært ufruktbar i mange år, fødte hun en sønn. Hun fikk også guddommelig hjelp da landet flere år senere ble herjet av en hungersnød som varte i sju år. Denne gripende beretningen minner oss om at den godhet som vi viser Guds tjenere, ikke går upåaktet hen hos vår himmelske Far. — 2. Kongebok 4: 13—37; 8: 1—6; Hebreerne 6: 10.
To avgjørende slag
Selv om Sjunem blir husket som disse to lojale kvinnenes hjemsted, var stedet også skueplass for to slag som forandret den israelittiske histories gang. Den ideelle slagmarken lå like i nærheten — sletten mellom More-høyden og Gilboa-fjellet. Militære ledere i bibelsk tid slo alltid leir på steder hvor det var rikelig tilgang på vann, og hvor det var høyder som kunne tjene til beskyttelse. Hvis det var mulig, valgte de også gjerne en strategisk plass hvor de kunne se utover en tørr dalslette som var stor nok til å romme et stort antall menn, hester og vogner. Sjunem og Gilboa bød på slike muligheter.
I dommertiden slo en hær leir på sletten foran More-høyden. Den bestod av 135 000 midjanitter, amalekitter og menn fra andre folkeslag. Kamelene deres var «så tallrike som sandkornene på havets strand». (Dommerne 7: 12) På den andre siden av sletten, ved Harod-kilden ved foten av Gilboa-fjellet, lå israelittenes hær på 32 000 mann under ledelse av dommer Gideon.
Begge sider prøvde å demoralisere hverandre i dagene før et slag. De mange spottende soldatene, krigskamelene, vognene og hestene kunne sette skrekk i de israelittiske fotsoldatene. Midjanittene, som allerede var på plass da israelittenes hær organiserte seg, var uten tvil et fryktinngytende syn. Da Gideon spurte: «Hvem er redd og skjelver?», svarte to tredjedeler med å forlate slagmarken. — Dommerne 7: 1—3.
Nå var det bare 10 000 israelittiske soldater som så utover sletten på de 135 000 fiendtlige soldatene. Og ikke lenge etter reduserte Jehova israelittenes hær til bare 300 mann. Denne lille gruppen ble så delt inn i tre avdelinger, noe som var vanlig blant israelittene. I ly av mørket spredte de seg utover og inntok stillinger på tre sider av fiendens leir. På ordre fra Gideon knuste så mennene krukkene som hadde skjult faklene deres, hevet faklene og ropte: «Jehovas sverd og Gideons!» De blåste i hornene og fortsatte med det. Den sammensatte hæren av forskrekkede soldater trodde at mørket skjulte 300 flokker som angrep dem. Jehova fikk dem til å vende seg mot hverandre, og «hele leiren begynte å løpe og satte i å rope og tok til å flykte». — Dommerne 7: 15—22; 8: 10.
Et annet slag fant sted i nærheten av Sjunem den gang Saul var konge. Bibelen forteller: «Filisterne [samlet] seg og kom og slo leir i Sjunem. Da samlet Saul hele Israel, og de slo leir i Gilboa», akkurat som Gideons hær hadde gjort tidligere. Men i motsetning til Gideon, manglet Saul tillit til Jehova og foretrakk å rådspørre et spiritistisk medium i En-Dor. Da Saul så filisternes leir, «ble han redd, og hans hjerte begynte å skjelve kraftig». I slaget som fulgte, ble israelittene drevet på flukt og led et stort nederlag. Både Saul og Jonatan mistet livet. — 1. Samuelsbok 28: 4—7; 31: 1—6.
Slik gikk det til at Sjunems historie ble preget av både kjærlighet og voldsomheter; av både tillit til Jehova og tiltro til demoner. På denne dalsletten viste to kvinner standhaftighet når det gjaldt kjærlighet og gjestfrihet, og to israelittiske ledere kjempet avgjørende slag. Disse fire eksemplene viser hvor viktig det er å stole på Jehova, som aldri unnlater å lønne dem som tjener ham.
[Bilde på side 31]
Landsbyen Sulam ligger der hvor Sjunem lå i gammel tid med More-høyden i bakgrunnen
[Rettigheter]
Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.