Nytt oppdrag i en alder av 80

FORTALT AV GWENDOLINE MATTHEWS

Da jeg var 80 år, bestemte mannen min og jeg oss for å pakke alle våre eiendeler inn i en leid varebil og flytte fra England til Spania. Vi snakket ikke spansk, og vi skulle reise til den sørvestlige delen av Spania, langt fra de områdene som er tettpakket med engelsktalende turister. De fleste av våre venner trodde vi var gale, men jeg minnet meg selv om at Abraham var 75 år da han forlot Ur.

DE ÅRENE som har gått siden vi kom hit til Spania i april 1992, har faktisk vist seg å være noen av de mest glederike årene i vårt liv. Men før jeg forklarer hvorfor vi flyttet, vil jeg gjerne fortelle deg hvordan vårt liv i tjenesten for Jehova fikk oss til å ta en slik viktig avgjørelse.

Bibelens sannhet forandrer vårt liv

Jeg vokste opp i et religiøst hjem i den sørvestlige delen av London. Mor pleide å ta søsteren min og meg med på forskjellige religiøse møter i sin søken etter noe som kunne dekke hennes åndelige behov. Far, som var kronisk syk på grunn av tuberkulose, ble ikke med oss. Men han var svært glad i å lese i Bibelen, og hver gang han fant et vers som var til oppmuntring for ham, streket han under det. En av mine kjæreste eiendeler er den velbrukte bibelen som betydde så mye for ham.

I 1925, da jeg var 14 år, var det noen som stakk en traktat inn under døren vår, og på den stod det at vi var invitert til et offentlig foredrag i rådhuset i West Ham. Mor og en nabo bestemte seg for å være til stede under talen, og søsteren min og jeg ble med dem. Den talen, «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», sådde sannhetens såkorn fra Bibelen i mors hjerte.

Noen få måneder senere døde far i en alder av 38 år. Hans død var et forferdelig slag for oss, og vi var ikke bare sønderknust, men også lutfattige. Minnetalen ble holdt i en anglikansk kirke, og mor ble sjokkert over å høre presten si at fars sjel var i himmelen. Hun visste at Bibelen sier at de døde sover i graven, og hun trodde fullt og fast at far en dag ville bli oppreist til evig liv på jorden. (Salme 37: 9—11, 29; 146: 3, 4; Forkynneren 9: 5; Apostlenes gjerninger 24:15; Åpenbaringen 21: 3, 4) Siden hun var overbevist om at hun måtte komme sammen med mennesker som forkynte Guds Ord, bestemte hun seg for å pleie omgang med de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner den gang ble kalt.

Siden vi ikke hadde penger til transport, gikk vi i to timer fra hjemmet vårt og til Jehovas vitners møter hver uke. Deretter trasket vi de to timene hjem igjen. Men vi verdsatte disse møtene høyt, og vi gikk ikke glipp av et eneste av dem, ikke engang når den velkjente London-tåken innhyllet byen. Mor bestemte seg snart for å innvie sitt liv til Jehova og bli døpt, og i 1927 ble jeg også døpt.

Til tross for våre økonomiske problemer lærte mor meg alltid viktigheten av å prioritere åndelige ting. Et av hennes yndlingsskriftsteder var Matteus 6: 33, og hun søkte virkelig ’riket først’. Da hun i 1935 led en for tidlig død på grunn av kreft, var hun i gang med å legge planer for å følge oppfordringen om å tjene som heltidsforkynner i Frankrike.

Eksempler som styrket oss

I disse tidlige årene var det noen av dem som var til stede på møtene i London, som ønsket å fremme sine egne ideer, og disse menneskene var årsak til splid og harde utbrudd. Likevel sa mor alltid at det ville være illojalt å forlate Jehovas organisasjon etter alt vi hadde lært gjennom den. Besøk av Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, oppmuntret oss til å fortsette å tjene lojalt.

Jeg husker bror Rutherford som en vennlig og tilnærmelig mann. Da jeg var i tenårene, hadde London menighet en utflukt hvor han var til stede. Han så at jeg, som var en nokså sjenert tenåring, hadde et kamera, og spurte meg om jeg hadde lyst til å ta et bilde av ham. Det bildet ble et kjært minne.

Senere opplevde jeg noe som innprentet i meg kontrasten mellom dem som tar ledelsen i den kristne menighet, og verdens framstående menn. Jeg tjente som serveringsdame i et stort hus i London, og Franz von Papen, en av Hitlers utsendinger, var invitert dit for å spise lunsj. Han nektet å ta av seg paradekården sin mens han spiste, og jeg snublet i den og mistet suppen som jeg bar på. Han bemerket sint at i Tyskland ville en slik uforsiktighet ha ført til at jeg var blitt skutt. Under resten av måltidet holdt jeg meg på god avstand fra ham.

Et minnerikt stevne, der jeg hørte bror Rutherford tale, ble holdt i Alexandra Palace i 1931. Der antok vi begeistret vårt nye navn, Jehovas vitner. (Jesaja 43: 10, 12) To år senere, i 1933, begynte jeg i pionertjenesten, som heltidstjenesten blir kalt. En annen velsignelse jeg kan huske fra de årene, er at jeg ble kjent med noen fine unge menn, som senere ble misjonærer under fjerne himmelstrøk. Claude Goodman, Harold King, John Cooke og Edwin Skinner var blant dem. Slike trofaste eksempler fikk meg til å ønske å tjene i et fremmed land.

Pionertjeneste i East Anglia

Mitt pionerdistrikt var East Anglia (Øst-England), og det å forkynne der krevde entusiasme og nidkjærhet. For å gjennomarbeide det store distriktet syklet vi fra by til by og fra landsby til landsby og bodde hos folk som leide ut rom. Det fantes nesten ingen menigheter i dette området, så pionerpartneren min og jeg drøftet på egen hånd de forskjellige delene av de ukentlige møtene. I tjenesten leverte vi hundrevis av bøker og brosjyrer som forklarte Guds hensikter.

Et besøk jeg husker godt, var på en prestegård der vi snakket med presten, som tilhørte den anglikanske kirke. De fleste steder valgte vi å besøke den lokale presten aller sist fordi han ofte laget problemer for oss når han fikk vite at vi forkynte det gode budskap i området. Men i denne landsbyen snakket alle vel om presten. Han besøkte de syke, lånte ut bøker til dem som likte å lese, og kom til og med hjem til sine sognebarn for å forklare Bibelen for dem.

Og ganske riktig — presten var svært vennlig da vi besøkte ham, og han tok imot flere bøker. Han forsikret oss også om at hvis noen i landsbyen ville ha noen av bøkene våre, men ikke hadde råd til å kjøpe dem, så skulle han betale det de kostet. Vi fikk vite at de grusomheter han hadde vært vitne til under den annen verdenskrig, hadde gjort ham fast bestemt på å fremme fred og godvilje i sitt sogn. Før vi drog, gav han oss sin velsignelse og oppmuntret oss til å fortsette vårt gode arbeid. Hans siste ord til oss var det som står i 4. Mosebok 6: 24: «Herren velsigne deg og bevare deg!» — Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85.

Mor døde to år etter at jeg begynte som pioner, og jeg reiste tilbake til London, uten penger og uten familie. Et av Jehovas vitner fra Skottland tok meg under sine vinger, og hun hjalp meg til å bære sorgen da mor døde. Hun oppmuntret meg også til å fortsette i heltidstjenesten, så jeg reiste tilbake til East Anglia sammen med Julia Fairfax, min nye pionerpartner. Vi pusset opp en gammel husvogn som skulle tjene som et delvis mobilt hjem, og vi brukte en traktor eller en lastebil for å flytte den fra ett sted til et annet. Sammen med et eldre ektepar, Albert og Ethel Abbott, som også hadde en liten husvogn, fortsatte vi å forkynne. Albert og Ethel ble som foreldre for meg.

Da vi var pionerer i Cambridgeshire, traff jeg John Matthews, en fin kristen bror som allerede hadde vist sin ulastelighet overfor Jehova under vanskelige forhold. Vi giftet oss i 1940, kort tid etter at den annen verdenskrig hadde brutt ut.

Krigstid og en familie

Da vi var nygift, var vårt hjem en mindre husvogn på størrelse med et lite kjøkken, og vi kom oss ut i tjenesten ved hjelp av en trofast motorsykkel. Et år etter at vi giftet oss, ble John dømt til å arbeide som gårdsarbeider fordi han, på grunnlag av sin overbevisning, som var basert på Bibelen, nektet å utføre militærtjeneste. (Jesaja 2: 4) Selv om det betydde at vi måtte slutte som pionerer, viste det seg å være heldig for oss siden jeg ventet barn og John nå ville være i stand til å forsørge oss.

I krigsårene hadde vi stor glede av de spesielle møtene vi holdt trass i mange vanskeligheter. I 1941, da jeg var gravid med vårt første barn, kjørte John og jeg på motorsykkelen vår til Manchester, som lå 300 kilometer unna. På veien passerte vi mange utbombede byer, og vi lurte på om møtet kunne holdes under slike omstendigheter. Men hele programmet ble avviklet. Free Trade Hall i sentrum av Manchester var fullpakket av Jehovas vitner fra mange deler av England.

Stevnets siste taler sa i avslutningen av sin tale at alle som var til stede, måtte forlate bygningen straks, fordi man ventet et luftangrep. Advarselen var betimelig. Vi var ikke kommet langt unna hallen da vi hørte sirener og luftvernskyts. Da vi så oss tilbake, kunne vi se flere titalls fly som slapp bomber ned over byens sentrum. I det fjerne kunne vi gjennom ild og røyk se hallen vi nettopp hadde sittet i. Den var fullstendig ødelagt! Heldigvis ble ingen av våre kristne brødre eller søstre drept.

Mens vi oppdrog våre barn, kunne vi ikke være pionerer, men vi åpnet vårt hjem for reisende tilsynsmenn og pionerer som ikke hadde noe sted å bo. På et tidspunkt var det seks pionerer som bodde hos oss i noen måneder. Omgangen med slike heltidstjenere var utvilsomt en grunn til at vår datter Eunice valgte å begynne som pioner i 1961, da hun var bare 15 år. Vår sønn, David, fortsatte dessverre ikke å tjene Jehova da han ble voksen, og vår andre datter, Linda, døde under tragiske omstendigheter under krigen.

Vi bestemmer oss for å flytte til Spania

Mors eksempel og den oppmuntring hun gav meg, hadde plantet i meg et ønske om å bli misjonær, og jeg mistet aldri det målet helt av syne. Så vi var svært glade da Eunice reiste fra England i 1973 for å tjene i Spania, der behovet for Rikets forkynnere var større. Det var selvfølgelig trist å se henne reise, men vi var også stolte over at hun ønsket å tjene i et fremmed land.

Vi besøkte Eunice flere ganger i årenes løp, og vi ble godt kjent med Spania. John og jeg besøkte henne faktisk i fire av hennes tildelte distrikter. Etter som årene gikk, begynte helsen vår å skrante. John hadde et fall som fikk alvorlige følger for hans helse, og jeg hadde problemer med hjertet og skjoldbruskkjertelen. Dessuten var vi begge plaget av leddgikt. Selv om vi virkelig kunne trenge Eunices hjelp, ønsket vi ikke at hun skulle forlate sitt tildelte distrikt for vår skyld.

Vi drøftet våre valgmuligheter med Eunice, og vi bad Jehova om veiledning. Hun var villig til å komme hjem for å hjelpe oss, men vi fant ut at den beste løsningen ville være at John og jeg bodde sammen med henne i Spania. Hvis jeg ikke kunne være misjonær selv, kunne jeg i det minste støtte min datter og hennes to pionerpartnere i deres heltidstjeneste. John og jeg ser på Nuria og Ana, som har vært Eunices to pionerpartnere i omkring 15 år, som våre egne døtre. Og de var glade for at vi kom for å bo sammen med dem hvor de enn måtte bli sendt.

Nå har det gått mer enn seks år siden vi tok denne beslutningen. Helsen vår har ikke forverret seg, og livet vårt er virkelig blitt mer interessant. Jeg kan fortsatt ikke snakke mye spansk, men det avholder meg ikke fra å forkynne. John og jeg føler oss hjemme i vår lille menighet i Extremadura, som ligger i den sørvestlige delen av Spania.

Det å bo i Spania har lært meg mye om den internasjonale karakter forkynnelsen om Riket har, og jeg forstår nå mye bedre hvordan «åkeren er verden,» som Jesus sa. — Matteus 13: 38.

[Bilde på side 28]

I pionertjenesten i 1930-årene