Er alt håp ute for jorden?

VI NÆRMER oss slutten av det 20. århundre og begynnelsen av det 21. århundre. Det er derfor mange som vanligvis har hatt liten eller ingen interesse for dommedagsprofetier, men som nå lurer på om vi står overfor begivenheter som kan komme til å ryste verden.

Du har kanskje sett at det skrives om dette i aviser og tidsskrifter — ja, det skrives til og med hele bøker om emnet. Vi vil måtte vente og se hvilken utvikling som vil finne sted i begynnelsen av det 21. århundre. Noen peker på at når år 2000 slutter, vil det bare bety at et nytt år begynner, og at det trolig ikke vil få noen større konsekvenser. Mange er mer bekymret for jordens framtid på lang sikt.

En profeti som stadig oftere blir framholdt nå for tiden, går ut på at selve planeten jorden på et eller annet tidspunkt — enten i nær eller fjern framtid — vil bli fullstendig ødelagt. Tenk over et par slike dystre spådommer.

Forfatteren og filosofen John Leslie sier i en bok som første gang kom ut i 1996, at menneskeheten kan bli utryddet på tre måter. Han stiller først spørsmålet: «Kan en total atomkrig bety slutten for menneskeheten?» Han sier videre: «Det er mer trolig . . . at utslettelsen vil skje som følge av den virkning stråling har: kreft, svekkelse av immunforsvaret, slik at smittsomme sykdommer løper løpsk, eller at mange blir født med misdannelser. Det kan også være at mikroorganismer som er av betydning for miljøet, vil dø.» En tredje mulighet som Leslie peker på, er at jorden kan bli truffet av en komet eller en asteroide: «Når det gjelder kometer og asteroider som er i en slik bane at de en dag kan treffe jorden, er det trolig cirka 2000 som er mellom en og ti kilometer i diameter. Det finnes også et langt mindre antall som er enda større (det ville bli ren gjetning å anslå tallet på dem), og et mye større antall som er mindre.» — The End of the World—The Science and Ethics of Human Extinction.

En malende beskrivelse av «dommedag»

Tenk også på det som ble sagt av en annen vitenskapsmann, Paul Davies. Han er professor ved Adelaide universitet i Australia og ble i avisen Washington Times beskrevet som en av verdens best kjente vitenskapsskribenter. I 1994 skrev han boken De siste tre minuttene, som er blitt omtalt som «alle dommedagsbøkers mor». Det første kapitlet i boken heter «Dommedag» og beskriver hva forfatteren tenker seg kan skje hvis en komet treffer jorden. Les dette utdraget fra beskrivelsen:

«Planeten skakes med en kraft som av ti tusen jordskjelv. En sjokkbølge av fortrengt luft feier over jordens overflate, valser ned alle bygninger og pulveriserer alt som kommer i dens vei. Det flate terrenget omkring treffstedet reiser seg i en ring av flytende fjell, mange kilometer høye, og avdekker jordens indre i et krater med en diameter på femten mil. . . . En enorm søyle av nedbrutt materiale sprer seg i vifteform ut i atmosfæren, og stenger solen ute over hele planeten. Så blir materie kastet tilbake fra rommet og inn i atmosfæren, og sollyset blir erstattet av det dødelig skarpe lyset fra en milliard meteorer, som steiker bakken nedenfor med sin sviende varme.»

Professor Davies knytter denne beskrivelsen til forutsigelsen om at Swift-Tuttle-kometen vil treffe jorden. Han sier videre at dette nok ikke vil skje i den nærmeste framtid, men advarer: «Før eller senere vil Swift-Tuttle-kometen, eller et lignende objekt, treffe jorden.» Hans konklusjon er basert på anslag som går ut på at 10 000 objekter som er en halv kilometer eller mer i diameter, går i baner som krysser jordens bane.

Tror du vi får oppleve at slike skremmende utsikter blir til virkelighet? Forbløffende mange mennesker tror det. Men de skyver eventuelle bekymringer til side ved å overbevise seg selv om at det ikke kommer til å skje i deres levetid. Men hvorfor skulle jorden bli ødelagt — det være seg snart eller om flere tusen år? Det er i virkeligheten ikke selve jorden som er hovedkilden til problemer for dem som bor på den, mennesker og dyr. Er det ikke tvert imot mennesket selv som er ansvarlig for de fleste av det 20. århundres problemer, innbefattet muligheten for fullstendig å ’ødelegge jorden’? — Åpenbaringen 11: 18.

Er skadene ubotelige?

Hva med det som er mer sannsynlig, nemlig at menneskene fullstendig ødelegger jorden ved sitt vanstyre og sin griskhet? Det er ingen tvil om at deler av jorden i stor grad allerede er blitt ødelagt som følge av avskoging, ukontrollert forurensning av atmosfæren og forgiftning av vannveiene. Dette ble oppsummert på en god måte for 25 år siden av forfatterne Barbara Ward og René Dubos i boken Bare én jord: «De tre elementære områder hvor forurensningene gjør seg gjeldende — luften, vannet og landjorden . . . er uløselig knyttet sammen til alle de systemer som danner grunnlaget for at organisk liv i det hele tatt skal eksistere.»

Når vi vurderer muligheten for at jorden skal bli ødelagt som følge av menneskenes uforstand, kan det være oppmuntrende å tenke på planetens fantastiske evne til å lege og fornye seg selv. René Dubos kommer med noen oppmuntrende iakttagelser om denne forbløffende evnen i en annen bok, The Resilience of Ecosystems:

«Mange frykter at folks bevissthet om miljøødeleggelsene kom for sent, fordi økosystemet allerede er påført ubotelige skader. I mine øyne er denne pessimismen uberettiget, for økosystemene har en enorm evne til å komme til hektene igjen etter traumatiske opplevelser.

Økosystemene har flere selvlegende mekanismer. . . . De gjør økosystemer i stand til å få bukt med virkningene av forstyrrelser ganske enkelt ved at de gradvis gjenoppretter den opprinnelige økologiske likevekten.»

Det kan gjøres

Et enestående eksempel på dette fra nyere tid er den gradvise rensingen av elven Themsen i London. I boken The Thames Transformed framlegger forfatterne Jeffery Harrison og Peter Grant dokumentasjon på denne bemerkelsesverdige bedriften, som viser hva som kan bli gjort når folk samarbeider til fellesskapets beste. Hertugen av Edinburgh skrev i forordet til boken: «Her er endelig en beretning om et vellykket prosjekt med så stort omfang at det er verdt å offentliggjøre, trass i at det kan få noen til å tro at miljøproblemene egentlig ikke er så ille som de har fått inntrykk av . . . De kan alle fatte nytt mot av det som er oppnådd med Themsen. Det gode budskapet er at det kan gjøres; de kan også få det til.»

I kapitlet «Den store opprenskningen» skriver Harrison og Grant begeistret om det som er blitt utrettet de siste 50 årene: «For første gang er en sterkt forurenset og industriell elv blitt renset i en slik grad at et stort antall fugler og fisker er kommet tilbake. Det at en slik forvandling har funnet sted så raskt, og det i en situasjon som til å begynne med virket håpløs, kan sette mot i selv den mest pessimistiske naturverner.»

Deretter beskriver de forvandlingen: «Elven ble gjennom årene i stadig dårligere forfatning, og det endelige slaget kom kanskje under den annen verdenskrig da store kloakkanlegg og kloakkledninger ble skadet eller ødelagt. I 1940- og 1950-årene stod det som verst til med Themsen. Elven var nærmest en åpen kloakk; vannet var svart, det inneholdt ikke noe oksygen, og i sommermånedene kunne man kjenne stanken fra den over et stort område. . . . Fiskene, som det en gang vrimlet av, var til slutt forsvunnet, bortsett fra noen få åler som overlevde fordi de hadde evnen til å puste i luft. Fuglelivet langs Themsens øvre, bebygde løp mellom London og Woolwich var redusert til en håndfull stokkender og svaner, som i større grad levde av kornspill ved kaiene enn av naturlig tilgang på mat. . . . Hvem ville da ha trodd på den dramatiske forandringen som var i ferd med å finne sted? Innen ti år skulle det samme løpet av elven bli forvandlet fra et i realiteten fugletomt område til et reservat for mange fuglearter, deriblant en overvintrende bestand på opptil 10 000 ender og gjess og 12 000 vadefugler.»

Denne beskrivelsen gjelder en forvandling som har funnet sted i ett hjørne av kloden. Men vi kan dra lærdom av det som har skjedd der. Det viser at vi ikke trenger å tro at alt håp er ute for jorden, selv om mennesker i sin griskhet og tankeløshet har vanskjøttet den. Hvis folk får god opplæring og gjør seg forente anstrengelser til fellesskapets beste, kan de hjelpe jorden til å rette opp igjen selv omfattende skader på økologien, miljøet og jordsmonnet. Men hva med mulige ødeleggelser forårsaket av ytre krefter, for eksempel en komet eller en asteroide?

Den neste artikkelen inneholder nøkkelen til et tilfredsstillende svar på et slikt innfløkt spørsmål.

[Uthevet tekst på side 5]

Hvis folk får god opplæring, kan de hjelpe jorden til å rette opp igjen selv omfattende skader