Er du våken for det som skjer i vår tid?

DET å være våken for fare kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. Noe som skjedde på to vulkanske øyer, illustrerer dette.

På øya Martinique i Karibia hadde Mont Pelée, den mest dødbringende vulkanen i det 20. århundre, et utbrudd den 8. mai 1902. Så godt som alle de 30 000 innbyggerne i St. Pierre, en by som lå ved foten av vulkanen, ble drept.

I juni 1991 eksploderte fjellet Pinatubo. Det var trolig den største eksplosjonen som har funnet sted i dette århundret. Fjellet lå i et tett befolket område på Filippinene, og eksplosjonen krevde cirka 900 menneskeliv. I dette tilfellet var det imidlertid to faktorer som gjorde at hundrevis av menneskeliv ble reddet: (1) man var våken for faren, og (2) man var villig til å følge advarsler.

Livreddende forholdsregler

Vulkanen Pinatubo hadde sovet i flere hundre år da den i april 1991 begynte å vise tegn på at et utbrudd var nær forestående. Vulkankjeglen begynte å slippe ut damp og svoveldioksid. Lokalbefolkningen merket en rekke jordskjelv, og over fjellet dannet det seg en illevarslende kuppel av størknet lava. Vitenskapsmenn fra det filippinske institutt for vulkanologi og seismologi fulgte utviklingen nøye og fikk etter hvert overbevist myndighetspersoner om at det ville være klokt å evakuere 35 000 innbyggere fra byer og landsbyer i nærheten.

Forståelig nok nøler folk med å flykte fra hjemmet sitt uten grunn, men i dette tilfellet ble den avventende holdningen overvunnet ved hjelp av en videoframvisning som på en levende måte skildret de farene som er forbundet med et vulkanutbrudd. Masseflukten skjedde ikke for tidlig. To dager senere sendte en kraftig eksplosjon åtte kubikkilometer aske ut i atmosfæren. Laharer, eller slamstrømmer, drepte senere hundrevis av mennesker. Men det var trolig tusener av menneskeliv som ble reddet fordi folk var blitt gjort oppmerksom på faren og hadde fulgt advarsler.

Reddet fra en katastrofe forvoldt av mennesker

I det første århundre etter vår tidsregning måtte de kristne i Jerusalem likeledes bestemme seg for hvorvidt de skulle forlate hjemmet sitt. Det at de flyktet fra Jerusalem i år 66, reddet dem fra å gå til grunne sammen med andre av byens innbyggere og tusener av jøder som var kommet dit til påskehøytiden i år 70. Over en million mennesker feiret påske i den befestede byen da romerske hærer avskar enhver fluktmulighet. Hungersnød, maktkamper og romernes nådeløse angrep førte til at over en million mennesker mistet livet.

Den katastrofen som satte en stopper for det jødiske opprør mot Roma, inntraff ikke uten forvarsler. Flere tiår tidligere hadde Jesus Kristus forutsagt at Jerusalem skulle bli beleiret. Han sa: «Når dere ser Jerusalem omringet av hærer som har leiret seg, da skal dere vite at dets ødeleggelse er kommet nær. Da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene, og de som er inne i byen, dra bort, og de som er ute på landet, må ikke gå inn i den.» (Lukas 21: 20, 21) Veiledningen var klar og tydelig, og Jesu etterfølgere tok den alvorlig.

Historieskriveren Evsebios fra Cæsarea, som levde på 300-tallet e.v.t., forteller at de kristne i hele Judea fulgte Jesu advarsel. Da romerne trakk seg tilbake etter å ha beleiret byen første gang i år 66, bosatte mange jødekristne seg blant hedningene i byen Pella i den romerske provinsen Perea. Ved å være våken for det som skjedde på deres tid, og ved å følge Jesu advarsel unnslapp de det som er blitt kalt «en av historiens frykteligste beleiringer».

Også i vår tid er det nødvendig å være årvåken og å ta visse forholdsregler. Den neste artikkelen forklarer hvorfor.

[Bilderettigheter på side 3]

Godo-Foto, West Stock