Laharer — ettervirkninger av Pinatubos utbrudd

AV VÅKN OPP!S MEDARBEIDER PÅ FILIPPINENE

OVERSVØMTE hus. Ødelagte forretninger. Kjøretøyer som ble feid vekk. Begravde bygninger. Tusenvis av mennesker tvunget på flukt. Andre fanget i en felle, uten mulighet til å flykte. Hva var årsaken til dette? Et jordskjelv? Et skred? Nei. Dette er stadig tilbakevendende scener som skyldes laharer. Hva er en lahar? Det er en mudderstrøm som består av vann og vulkanske avleiringer, deriblant løs aske, pimpstein og bergartsbruddstykker fra både nåtidige og tidligere utbrudd.

For ti år siden hadde du sannsynligvis aldri hørt om vulkanen Pinatubo på Filippinene. Men etter det massive utbruddet den 15. juni 1991 ble «Pinatubo» et dagligdags ord i mange deler av verden. Etter å ha slumret i nesten 500 år spydde Pinatubo ut sitt vulkanske innhold i en av de største soppskyene som har forekommet i dette århundret. Aske, sand og steiner ble blåst ut av vulkanen og regnet ned over landskapet i en mengde som mennesker sjelden har sett.a

Vulkanen slynget enorme mengder masse over 20 kilometer opp i luften. Noe av dette falt ned på jorden igjen, men store mengder støv ble værende i atmosfæren, og det samme gjorde så mye som 20 millioner tonn svoveldioksid.

Du husker kanskje noen av de globale virkningene dette fikk: usedvanlig vakre solnedganger i en viss periode; en uvanlig klar total solformørkelse i Mexico og omkringliggende områder i 1991; forandrede værmønstre, deriblant lavere temperatur over deler av den nordlige halvkule; økt nedbryting av jordens ozonlag. Eller det kan være at du har hørt om den stigende matmangelen og oppblomstringen av sykdommer blant dem som ble fordrevet fra sine hjem av utbruddet.

De langvarige ettervirkningene

En av de alvorligste ettervirkningene av Pinatubos utbrudd er noe som kanskje har unnsluppet folks oppmerksomhet i store deler av verden, nemlig det fenomenet som er kjent som lahar. Som nevnt i det innledende avsnittet i denne artikkelen har laharer vært årsak til ufattelige lidelser for titusenvis av mennesker. På grunn av laharene er følgene av Pinatubos utbrudd ennå ikke over. De har gjort seg gjeldende helt fram til i dag. Du er kanskje ikke blitt personlig berørt, men i områdene rundt Pinatubo blir fremdeles forretninger, jobber, hus, menneskeliv og hele byer utslettet. Ansvaret ligger hos Pinatubos laharer.

Mange laharer opptrer som gjørmete elver som fører med seg uvanlig mye slam, men når laharen inneholder over 60 prosent slam, begynner den å ligne mer på flytende betong. En slik lahar kan forårsake enorme skader. Brosjyren A Technical Primer on Pinatubo Lahars sier: «Disse slamstrømmene har så stor tetthet (over dobbelt så stor tetthet som vann) at de løfter opp store kampesteiner, steinfylte senkfaskiner, kjøretøyer, betongbygninger og til og med broer og fører dem med seg.»

Hvordan starter en lahar? Du husker sikkert at Pinatubo spydde ut enorme mengder masse da den hadde utbrudd. Noe av det forsvant opp i atmosfæren, men mye ble liggende igjen i fjellsidene og i områdene rundt som pyroklastiske avleiringer (avleiringer som er dannet av vulkansk virksomhet). Hvor mye? Ifølge en rapport fra det filippinske institutt for vulkanologi og seismologi: hele 6,65 milliarder kubikkmeter. Den amerikanske vulkanologen C. G. Newhall sier at det kom ut nok bergartsbruddstykker til å «brolegge en firefelts motorvei tvers over USA minst ti ganger». Av dette befant 3,45 milliarder kubikkmeter seg i nedbrytbar form og bare ventet på å bli skylt ned til lavereliggende strøk under regnvær — en prosess som gir opphav til laharer. Filippinene kan bli rammet av tropiske stormer og tyfoner, noe som betyr ekstra vanskeligheter. Det kan falle store mengder regn i løpet av kort tid, og resultatet er massive laharer.

Det er nettopp dette som nå har funnet sted gjennom flere år. Gang på gang har uvær gjennomvætt de vulkanske avleiringene og satt dem i bevegelse. Laharer har ødelagt rik landbruksjord og forvandlet byer til hustak som stikker opp av bakken. I noen tilfeller har dette skjedd over natten. Tusenvis av hus er blitt ødelagt, og folk er blitt rykket opp fra sitt fødested og har vært nødt til å begynne på nytt i et annet område. Fram til begynnelsen av 1995 hadde laharene skylt 63 prosent av de pyroklastiske avleiringene ned til lavlandet, men 37 prosent ligger fortsatt igjen oppe i fjellsidene og bare venter på å forårsake framtidige ødeleggelser. Og mye av den massen som er blitt skylt ned, fortsetter å utgjøre en trussel. Vann fra kraftige regnskyll graver ut kanaler i det avleirede materialet. Dette gjør at laharen begynner å bevege seg igjen, og dermed settes liv og eiendommer i fare i enda lavere strøk. I juli 1995 meldte avisen Manila Bulletin: «Nittien barangayer (landsbyer) . . . i den sentrale delen av Luzon er blitt slettet fra kartet og ligger begravd under tonnevis av vulkansk materiale.»

En ny katastrofe

Lørdag kveld den 30. september 1995 ble Luzon rammet av den tropiske stormen Mameng (internasjonalt kjent som Sybil). I Pinatubo-området falt det store mengder regn. Det betydde katastrofe. Nye laharer oppstod. De slukte alt som kom i deres vei. I ett område brøt et dike sammen, slik at seks meter dype laharer fant veien til steder som tidligere ikke var blitt rammet. Hus på mindre enn to etasjer ble fullstendig oversvømt. Folk kravlet opp på takene for å redde livet. Der laharen var særlig tyktflytende, førte den med seg kampesteiner, kjøretøyer og til og med hus.

Laharer forårsaker også flom, for de forandrer på elveleier og vannets avløpssteder. Tusenvis av hus ble satt under vann, deriblant mange som var eid av familier som er Jehovas vitner, og det samme skjedde med en del Rikets saler.

Andre opplevde enda verre ting. En person vil synke ned i en lahar som er i bevegelse, eller i gjørme som en lahar nylig har avleiret, noe som gjør det vanskelig å slippe unna. Først etter flere timer eller dager vil massen være hard nok til at man kan gå på den. Hvordan klarte folk å berge livet? Noen ble værende på hustak eller i trær over laharen til det var mulig å ta seg fram. Andre huket seg fast i telefonkabler eller gikk oppå dem, siden laharen hadde nådd den høyden. Noen kravlet over den halvbløte gjørmen som laharen hadde lagt igjen. Men det var også noen som omkom. Myndighetene sendte helikoptre til de hardest rammede områdene for å plukke opp folk fra hustakene. — Flere opplysninger finnes i den etterfølgende artikkelen «Vi ble reddet fra en lahar!»

Kjærlighet driver andre til å yte hjelp

Jehovas vitner var glad over å høre at ingen av deres kristne brødre og søstre hadde mistet livet, skjønt mange hus og noen Rikets saler var blitt ødelagt eller hadde fått betydelige skader. Men det var innlysende at de som var blitt rammet av laharer eller flom, hadde stort behov for hjelp. Noen vitner unnslapp bare med de klærne de hadde på seg, og klærne var dessuten innsmurt med gjørme. Hvordan reagerte deres trosfeller?

De eldste i menigheter som lå like i nærheten, prøvde å finne ut om deres kristne brødre var i sikkerhet, eller om de trengte hjelp til å evakuere. Dette var en svært vanskelig oppgave, for avleiringene etter laharene var fremdeles bløte mange steder. Guillermo Tungol, en eldste i Bacolor menighet, forteller: «Vi drog av sted for å hjelpe. Vi gikk oppå telefonkablene for å komme fram til brødrene.» Wilson Uy, en heltidstjener i den samme menigheten, tilføyer: «Det var bare så vidt vi klarte å ta oss fram dit, for vi måtte gå gjennom temmelig rasktflytende vann som nådde oss til brystet.» Men ved å være forsiktige klarte de det, og de fant ut hvordan det stod til med menighetenes medlemmer og kunne hjelpe til der det var mulig.

Mandag morgen den 2. oktober var Selskapet Vakttårnets avdelingskontor blitt fullt klar over det behovet som forelå. Ville de 345 frivillige arbeiderne ved avdelingskontoret være i stand til å yte hjelp? Ja! De reagerte umiddelbart, og klokken ti om formiddagen hadde disse arbeiderne alene bidratt med nesten ett tonn klær til sine nødlidende kristne brødre. Dette ble sendt av sted sammen med mat og penger i en lastebil som leverte hjelpesendingen samme dag.

I løpet av få dager ble menigheter i Manila-området også gjort oppmerksom på situasjonen. Snart ble det sendt ytterligere fem tonn klær sammen med andre tiltrengte forsyninger. Et vitne fra Japan besøkte Filippinene på den tiden katastrofen fant sted. Hun hadde nettopp kommet fra Hongkong, der hun hadde kjøpt en god del klær. Da hun fikk høre om den forfatningen hennes medkristne i Pinatubo-området var i, gav hun dem alle de klærne hun hadde kjøpt, og vendte hjem til Japan uten dem. Så oppmuntrende det er å se sanne kristne vise kjærlighet til dem som lider nød — ikke bare ved å ønske dem alt godt, men ved å ’gi dem de ting kroppen trenger’. — Jakob 2: 16.

Rosverdig er det også at Jehovas vitner ikke lot disse omstendighetene få legge en demper på deres nidkjærhet for åndelige ting. Kristne møter ble fortsatt holdt — i ett tilfelle i en Rikets sal der vannet nådde til anklene. Fordi disse kristne forstod hvor viktig det er å bringe Bibelens budskap ut til andre, fortsatte de å forkynne fra hus til hus. Noen måtte vasse gjennom vann for å komme til det området de skulle forkynne i — et område med mindre oversvømmelse. De hadde med seg klær og skiftet når de kom til et tørrere sted. Så trass i at disse kristne selv led nød, lot de ikke det få hindre dem i å vise omtanke for andre.

Pinatubos ettervirkninger har utvilsomt vært kraftigere enn det mange trodde at de skulle bli, og de vil nok gjøre seg gjeldende i enda noen år. Det er blitt gjort forsøk på å få kontroll over laharene, men i noen tilfeller ligger dette utenfor menneskers rekkevidde. Så glederikt det er å se at de sanne kristne under slike forhold viser kjærlighet til Gud og sin neste!

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 21]

HVORDAN VERDEN BLE BERØRT AV PINATUBOS UTBRUDD

SÅ SNART et vulkanutbrudd av Pinatubo-utbruddets størrelse gradvis avtar eller opphører, er alt over, ikke sant? Nei, slett ikke! Her følger noen av de globale langtidsvirkningene.

◼ Du la kanskje merke til at det var usedvanlig vakre solnedganger i en periode etter utbruddet.

◼ Meksikanske vitenskapsmenn ble overrasket over den uvanlig klare totale solformørkelsen den 11. juli 1991. Hva var årsaken? Pinatubos utbrudd. Støvpartiklene fra utbruddet spredte koronalyset mer enn normalt.

◼ Været ble også påvirket. Om lag tre måneder etter utbruddet ble det meldt at Tokyo fikk ti prosent mindre direkte sollys enn vanlig. Vulkansk aske stengte for en del av sollyset. Bladet Science News antydet at gjennomsnittstemperaturen ville falle med cirka én grad celsius over deler av den nordlige halvkule.

◼ En annen virkning var den økte ødeleggelsen av jordens ozonlag. Kombinasjonen av svovelsyre i atmosfæren som følge av utbruddet og menneskelagde klorforbindelser resulterte i et tynnere ozonlag. Dette laget utgjør vanligvis et atmosfærisk skjold som beskytter mennesker mot å pådra seg kreft. Kort tid etter utbruddet falt ozonnivået over Antarktis til nesten null, og nivået over ekvator ble redusert med 20 prosent.

◼ Matmangel og sykdom var andre negative virkninger. Folk som ble fordrevet fra sitt hjemsted av vulkanen, var midlertidig nødt til å bo i evakueringsleirer, der det raskt spredte seg sykdommer. Særlig hardt rammet var aetaene, et stammefolk som ble tvunget bort fra sitt område av utbruddet og deretter måtte leve i et miljø de ikke var vant med.

[Bilde]

Evakuerte mennesker fra flom- eller laharrammede områder

[Bilde på side 18]

Hus som blir ført av sted av en lahar

[Bilde på side 18]

Toetasjes hus som er begravd opp til taket

[Bilde på side 18]

Mye vakkert jordbruksland er blitt ødelagt av laharer

[Bilder på side 19]

Over: En bankbygning i Bocolor i Pampanga ble halvveis begravd av en lahar i mars 1995

Under: Den samme banken ble helt begravd av en senere lahar i september 1995