Når væpnede ranere slår til

I IKOYI, et eksklusivt vestafrikansk villastrøk, er mange herskapshus blitt de rene festninger. Mange steder er det tre meter høye murer med pigger, glasskår eller piggtråd på toppen. Vakter har tatt oppstilling ved solide porter som er låst med bolter, slåer, kjettinger og hengelåser. Det er ofte gitter for vinduene. Stålporter skiller soverommene fra resten av huset. Om kvelden blir store hunder — schæferhunder og rottweilere — sluppet ut av innhegningene sine. Skarpe lys jager bort mørket. Og datastyrte overvåkningssystemer gir fra seg lave bippelyder så lenge alt er vel.

Det er ingen som er i tvil om at det er nødvendig å trygge hjemmet sitt. Her er noen avisoverskrifter: «Væpnede ranere plyndrer lokalsamfunn.» «Ran begått av ustyrlige barn.» «Panikk idet gategjenger invaderer [en småby].» Slik er situasjonen i mange land. Vi lever virkelig i kritiske tider, slik det også er forutsagt i Bibelen. — 2. Timoteus 3: 1.

Kriminaliteten øker verden over, og væpnede ran er en del av bildet. Myndighetene er i økende grad enten ute av stand til eller uvillige til å beskytte sine egne borgere. I noen land er politiet dårlig rustet til å komme folk til unnsetning når de tilkaller hjelp, fordi forbryterne både er flere og er bedre utstyrt med våpen. Og de fleste som er vitne til et ran, unngår helst å bli innblandet.

Ofrene kan altså ikke regne med hjelp, verken fra politi eller fra publikum, så de må bare klare seg selv. En kristen eldste i et utviklingsland sier: «Hvis du prøver å tilkalle hjelp, vil ransmennene lemleste eller drepe deg. Hjelp utenfra kan du bare glemme. Hvis hjelpen kommer, er det vel og bra, men regn ikke med det, og prøv ikke å tilkalle hjelp, for å tilkalle hjelp kan være ensbetydende med å be om mer bråk.»

Beskyttelse i lys av Guds Ord

Selv om de kristne ikke er en del av verden, er de i verden. (Johannes 17: 11, 16) I likhet med alle andre treffer de derfor rimelige sikkerhetstiltak. Men til forskjell fra mange av dem som ikke tjener Jehova, vil Guds folk alltid søke beskyttelse innenfor de rammer som kristne prinsipper utgjør.

Som en kontrast til dette er det i noen land i Afrika vanlig at folk tyr til magi i et forsøk på å beskytte seg mot ran. En medisinmann gjør kanskje et snitt i klientens håndledd, brystkasse eller rygg, og så blir en magisk blanding smurt inn i såret og noen besvergelser framsagt. Dermed skal vedkommende være immun mot å bli overfalt og ranet. Noen plasserer trylleformularer eller magiske blandinger i sitt hjem i den tro at en slik «forsikring» vil få ransmenn til å la være å gjøre dem noe.

Sanne kristne har ingenting med noen form for magi å gjøre. Bibelen fordømmer alle former for spiritisme, og det med rette, ettersom slike handlinger kan sette folk i forbindelse med demonene, nettopp de som fremmer vold på jorden. (1. Mosebok 6: 2, 4, 11) Bibelen sier rett ut: «Dere skal ikke utøve magi.» — 3. Mosebok 19: 26.

Noen mennesker prøver desperat å oppnå trygghet ved å væpne seg med skytevåpen. Men de kristne tar Jesu ord alvorlig. Jesus sa: «Alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26: 52) Guds folk har ’smidd sine sverd om til plogskjær’ og kjøper ikke skytevåpen med tanke på å beskytte seg mot ran og overfall. — Mika 4: 3.

Hva med å leie væpnede sikkerhetsvakter? Det er opp til den enkelte å treffe en avgjørelse i dette spørsmålet, men husk at en slik ordning vil innebære at våpenet blir lagt i en annens hånd. Hva vil en oppdragsgiver vente at vaktene skal gjøre hvis en ransmann er på ferde? Vil han vente at vaktene om nødvendig skyter tyven for å beskytte de menneskene og eiendelene som de holder vakt over?

De kristnes standpunkt, at de ikke vil benytte magi og våpen for å beskytte seg, kan nok virke tåpelig for dem som ikke kjenner Jehova Gud. Bibelen gir oss imidlertid følgende forsikring: «Den som setter sin lit til Jehova, blir beskyttet.» (Ordspråkene 29: 25) Selv om Jehova beskytter sine tjenere som folk betraktet, vil han ikke gripe inn i ethvert tilfelle og skjerme sine tjenere mot ransmenn. Job var jo svært trofast. Likevel tillot Jehova at ransmenn tok Jobs buskap og drepte tjenerne hans. (Job 1: 14, 15, 17) Han tillot også at apostelen Paulus var «i farer fra landeveisrøvere». (2. Korinter 11: 26) Ikke desto mindre lærer Jehova Gud sine tjenere å leve i harmoni med prinsipper som innebærer redusert risiko for å bli ranet. Han gir dem også kunnskap som hjelper dem til å reagere på en slik måte under et ransforsøk at de reduserer sannsynligheten for å bli skadet.

Hvordan redusere faren for ran

For lang tid siden sa en vis mann: «Den rikes overflod tillater ham ikke å sove.» (Forkynneren 5: 12) De som har mange eiendeler, kan med andre ord bli så engstelige for at de skal miste det de eier, at det går ut over nattesøvnen.

En måte å redusere engstelsen og også faren for å bli ranet på vil derfor være ikke å samle seg mange dyre ting. Apostelen skrev under inspirasjon: «Alt i verden — kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av — er ikke av Faderen, men er av verden.» (1. Johannes 2: 16) Det er det samme begjæret som driver folk til å kjøpe dyre ting, som driver noen til å stjele. Og tyver kan fort oppfatte en «iøynefallende framvisning av de midler en har å leve av», som en invitasjon.

Et annet sikkerhetstiltak mot ran, i tillegg til det å holde en lav profil, er å vise at man er en sann kristen. Hvis du viser andre kjærlighet, er ærlig og redelig og er aktiv i den kristne tjeneste, kan du få et godt rykte i nabolaget og bli kjent som et godt menneske, en som fortjener respekt. (Galaterne 5: 19—23) Et slikt godt rykte kan være til langt bedre beskyttelse enn et våpen.

Når væpnede ranere slår til

Hva bør du så gjøre hvis ransmenn tar seg inn i hjemmet ditt og du står ansikt til ansikt med dem? Husk at livet ditt er viktigere enn de tingene du har. Jesus Kristus sa: «Sett dere ikke imot den som er ond, men enhver som slår deg med åpen hånd på ditt høyre kinn, ham skal du også vende det andre til. Og hvis noen vil . . . ta underkledningen din i besittelse, så la ham også få ytterkledningen.» — Matteus 5: 39, 40.

Dette er et godt råd. En kristen er riktignok ikke forpliktet til å fortelle forbrytere hvor han oppbevarer verdisakene sine, men det er større fare for at ransmenn skal bli voldelige hvis de merker at man gjør motstand, ikke vil samarbeide eller prøver å lure dem. Mange ransmenn er slike som «har mistet all moralsk sans» og lett lar seg provosere til ondskapsfulle, hensynsløse handlinger. — Efeserne 4: 19.

Samuel bor i en boligblokk. Noen ranere stengte bygningen og plyndret den ene leiligheten etter den andre. Samuel hørte skudd, og han hørte at dører ble sparket inn, og at folk ropte og hylte og jamret seg. Det var ingen fluktmuligheter. Samuel bad sin kone og deres tre sønner om å knele på gulvet, løfte hendene, lukke øynene og vente. Da ransmennene stormet inn, snakket Samuel til dem med nedslagne øyne, fordi han visste at de kunne tro at han ville identifisere dem senere, hvis han så på dem. «Kom inn,» sa han. «Ta alt dere vil ha. Dere kan fritt forsyne dere. Vi er Jehovas vitner, og vi skal ikke gjøre motstand.» Ranerne ble nokså forbauset. I løpet av en times tid kom det inn til sammen tolv menn, i grupper. De stakk jo av med alt av smykker, penger og elektriske artikler, men denne familien ble ikke slått eller hakket løs på med macheter, slik andre i blokken ble. Samuels familie takket Jehova for at de berget livet.

Dette eksemplet illustrerer at ransofre som ikke yter motstand når det dreier seg om penger og materielle ting, reduserer faren for å bli skadet.a

Noen ganger kan det at en kristen avlegger et vitnesbyrd, beskytte ham mot skade. Da noen ransmenn tok seg inn i Ades hjem, sa han til dem: «Jeg skjønner at dere har det vanskelig, og at det er derfor dere er i denne bransjen. Som Jehovas vitner tror vi at alle en dag kommer til å ha nok mat til seg selv og familien sin. Alle skal få et fredelig og lykkelig liv under Guds rikes styre.» Nå gikk luften ut av ranerne, og de ble mindre aggressive. En av dem sa: «Vi er lei for at vi kom hit, men du må forstå at vi er sultne.» De plyndret riktignok Ade for det han eide, men de rørte verken ham eller familien hans.

Bevar roen

Det er ikke lett å bevare roen i en farlig situasjon, særlig ikke i tilfeller da ransmennene betrakter det å terrorisere ofrene for å få dem til å underkaste seg som et av sine viktigste mål. Det hjelper å be til Jehova. Jehova vil høre vårt rop om hjelp, selv et kort, stille rop inni oss. Bibelen forsikrer: «Jehovas øyne er vendt til de rettferdige og hans ører til deres rop om hjelp.» (Salme 34: 15) Jehova hører oss, og han kan gi oss den visdom vi trenger for å bevare roen i enhver situasjon. — Jakob 1: 5.

Noe annet som kan hjelpe en til å forholde seg rolig, i tillegg til bønn, er å bestemme seg på forhånd for hva man skal og ikke skal gjøre hvis man blir ranet. Nå kan man jo ikke vite på forhånd hva slags situasjon man kommer opp i, men det er likevel bra å ha noen prinsipper i tankene, akkurat som det er klokt å tenke igjennom hva man skal gjøre hvis man befinner seg i en bygning som begynner å brenne. Hvis du tenker igjennom ting på forhånd, vil dette hjelpe deg til å forholde deg rolig, til ikke å få panikk og til å unngå å bli skadet.

Gud har tydelig gitt uttrykk for sitt syn på ran: «Jeg, Jehova, elsker rett og hater ran sammen med urettferdighet.» (Jesaja 61: 8) Jehova Gud inspirerte sin profet Esekiel til å omtale ran som en svært alvorlig synd. (Esekiel 18: 18) Men samtidig viser Bibelen at Gud i sin barmhjertighet vil tilgi en ransmann som angrer og gir tilbake det han har tatt. — Esekiel 33: 14—16.

Selv om det er mye kriminalitet i den verden vi lever i, gleder de kristne seg, fordi de har et håp om å få leve under Guds rikes styre, i en tid da ingen kommer til å bli ranet mer. Bibelen gir følgende løfte om den tiden: «[Guds folk] skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve; for hærstyrkenes Jehovas munn har talt.» — Mika 4: 4.

[Fotnote]