Hvordan et ran ble forpurret i Vest-Afrika

Fortalt av Eunice Ebuh

«Noen væpnede ranere planla å gå til angrep den dagen vi vanligvis har menighetsbokstudiet hjemme hos oss. Vi pleier å ha portene helt åpne for brødrene og søstrene og interesserte. Ranerne kjente trolig til våre vaner og møtetidene våre. Vi vet med sikkerhet at de hadde stjålet en bil et annet sted og hadde stilt seg opp og ventet ved porten den dagen og på det tidspunktet da vi pleide å ha bokstudiet.

Nå hadde det seg slik at vi hadde besøk av vår kretstilsynsmann akkurat den uken. Vi kom derfor ikke sammen hjemme hos oss, men i Rikets sal. Da møtet var over, ble det holdt et eldstemøte. Vanligvis ville barna og jeg ha dratt hjem da, men mannen min, som er eldste, bad oss om å vente på ham. Han sa at det ikke kom til å ta lang tid. Så vi ventet.

Deretter fikk vi ikke start på bilen. Kretstilsynsmannen og mannen min klarte ikke å reparere den. Det greide heller ikke den bilmekanikeren vi tilkalte.

Barna måtte gå hjem. Etter en stund gikk også jeg hjem. Klokken var cirka ti om kvelden da jeg kom hjem. Verken jeg eller barna kom i bil, noe som ville ha gjort det nødvendig å åpne den store porten.

Da jeg kom inn på soverommet vårt, hørte jeg et skudd. Det smalt svært kraftig. Jeg lurte på hva som var på ferde. Jeg prøvde å ringe politiet, men telefonen var død. Jeg løp ned i første etasje og låste inngangsdøren, som er av stål, og så skyndte jeg meg å låse mellomdøren. Jeg slo av lysene. Barna begynte å få panikk, så jeg sa at de måtte være rolige. Vi bad sammen om at Jehova måtte beskytte oss. Imens var mannen min fremdeles ved Rikets sal og strevde med å få start på bilen.

Jeg kikket ut gjennom vinduet og fikk øye på en mann som lå på gaten utenfor porten. Det så ut til at ransmennene hadde dratt, så jeg fikk den sårede mannen inn i bilen min og kjørte ham i full fart til sykehuset. Det var en sjanse å ta, men noe måtte jeg gjøre. Dessverre døde han dagen etter.

Dette var en tragedie, men det kunne tross alt ha gått mye verre. På grunn av kretstilsynsmannens besøk hadde vi ikke bokstudiet hjemme hos oss. Fordi bilen ikke ville starte, kjørte vi ikke hjem sammen. Min mann, som ransmennene helt sikkert ville ha gått til angrep på, kom hjem først sent på kvelden. Disse og andre faktorer slo ut til vår fordel den kvelden.

Jehova er vår borg og vår tilflukt. Det Bibelen sier, er virkelig sant: ’Hvis ikke Jehova vokter byen, er det forgjeves at vakten har våket.’» — Salme 127: 1.