La oss glede oss over at Jehova viser oss sin vei
«Den sanne Gud — fullkommen er hans vei; Jehovas ord er lutret.» — 2. SAMUELSBOK 22: 31.
1, 2. a) Hva har alle mennesker et grunnleggende behov for? b) Hvem gjør vi vel i å etterligne?
ALLE mennesker har et grunnleggende behov for veiledning. Ja, vi er avhengige av hjelp for å kunne klare oss gjennom livet. Jehova har riktignok utrustet oss med et visst mål av intelligens og en samvittighet for å hjelpe oss til å skjelne mellom rett og urett. Men samvittigheten må oppøves hvis den skal være en pålitelig veileder. (Hebreerne 5: 14) Og sinnet må tilføres korrekte opplysninger — og dessuten læres opp til å vurdere disse opplysningene — hvis vi skal kunne treffe gode avgjørelser. (Ordspråkene 2: 1—5) Selv da kan våre avgjørelser få et annet utfall enn det vi hadde ønsket, ettersom livet er så usikkert. (Forkynneren 9: 11) Det er umulig for oss å finne ut på egen hånd hva framtiden bringer.
2 Av disse og mange andre grunner skrev profeten Jeremia: «Jeg vet godt, Jehova, at menneskets vei ikke står til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Jesus Kristus, det største menneske som noen gang har levd, tok imot veiledning. Han sa: «Sønnen kan ikke gjøre noe som helst på eget initiativ, men bare det han ser Faderen gjøre. For uansett hva Han gjør — det gjør også Sønnen på samme måte.» (Johannes 5: 19) Hvor forstandig er det ikke da av oss å etterligne Jesus og vende oss til Jehova for å få hjelp til å styre våre skritt! Kong David sang: «Den sanne Gud — fullkommen er hans vei; Jehovas ord er lutret. Et skjold er han for alle som tar sin tilflukt til ham.» (2. Samuelsbok 22: 31) Når vi søker å vandre på Jehovas vei i stedet for å basere oss på vår egen visdom, høster vi gagn av fullkommen veiledning. Å kaste vrak på Guds vei fører til ulykke.
Jehova viser vei
3. Hvordan ble Adam og Eva veiledet av Jehova, og hvilke framtidsutsikter hadde de?
3 Tenk på det som skjedde med Adam og Eva. Selv om de var syndfrie, hadde de behov for veiledning. Jehova overlot ikke til Adam å planlegge alt på egen hånd i den vakre Edens hage. Nei, han gav ham arbeid å gjøre. Først måtte Adam gi navn til dyrene. Deretter satte Jehova opp langsiktige mål for Adam og Eva. De skulle legge jorden under seg, fylle den med sine etterkommere og ta seg av dyrene. (1. Mosebok 1: 28) Dette var en enorm oppgave, men sluttresultatet ville bli et verdensomfattende paradis der en fullkommen menneskeslekt levde i harmoni med dyrene. For noen strålende framtidsutsikter! Så lenge Adam og Eva vandret trofast på Jehovas vei, kunne de dessuten kommunisere med ham. (Jevnfør 1. Mosebok 3: 8.) For et enestående privilegium — å stå i et vedvarende, personlig forhold til Skaperen!
4. Hvordan viste Adam og Eva at de manglet tillit og lojalitet, og hvilke katastrofale følger fikk det?
4 Jehova forbød det første menneskepar å spise av et bestemt tre i Eden, nemlig treet til kunnskap om godt og ondt, og dermed fikk de anledning til å vise at de var lydige — at de ønsket å vandre på Jehovas vei. (1. Mosebok 2: 17) Men snart ble deres lydighet satt på prøve. Da Satan kom med sine bedragerske ord, måtte Adam og Eva vise lojalitet mot Jehova og ha tillit til hans løfter for å kunne forbli lydige. Dessverre manglet de lojalitet og tillit. Da Satan tilbød Eva uavhengighet og med urette anklaget Jehova for å lyve, ble hun bedratt og var ulydig mot Gud. Adam fulgte henne ut i synden. (1. Mosebok 3: 1—6; 1. Timoteus 2: 14) Det førte til at de led et forferdelig tap. Hvis de hadde vandret på Jehovas vei, ville de ha oppnådd større og større glede etter hvert som de gjennomførte stadig mer av hans vilje. I stedet ble livet deres fylt av skuffelse og smerte helt til de ble innhentet av døden. — 1. Mosebok 3: 16—19; 5: 1—5.
5. Hvilken langsiktig hensikt har Jehova, og hvordan hjelper han trofaste mennesker til å få se oppfyllelsen av den?
5 Jehova har imidlertid ikke forandret sin hensikt, som går ut på at jorden en dag skal bli et paradisisk hjem for fullkomne, syndfrie mennesker. (Salme 37: 11, 29) Og han har aldri unnlatt å gi fullkommen veiledning til dem som vandrer på hans vei og håper å få se oppfyllelsen av hans løfte. De av oss som har et hørende øre, hører Jehovas røst bak oss si: «Dette er veien. Gå på den.» — Jesaja 30: 21.
Noen vandret på Jehovas vei
6. Hvilke to menn i fortiden vandret på Jehovas vei, og med hvilke resultater?
6 Ifølge den bibelske beretning var det bare et fåtall av Adam og Evas etterkommere som vandret på Jehovas vei. Abel var den første av disse. Han led riktignok en for tidlig død, men han hadde Jehovas gunst da han døde, og derfor har han et sikkert håp om å få del i ’de rettferdiges oppstandelse’ når Guds tid er inne til det. (Apostlenes gjerninger 24: 15) Han vil få se den endelige oppfyllelsen av Jehovas storslagne hensikt med jorden og menneskene. (Hebreerne 11: 4) En annen som vandret på Jehovas vei, var Enok, som uttalte en profeti om enden for denne tingenes ordning, en profeti som er bevart i Judas’ bok. (Judas 14, 15) Heller ikke Enok nådde sin potensielle livslengde. (1. Mosebok 5: 21—24) Men «han [fikk] det vitnesbyrd at han hadde behaget Gud». (Hebreerne 11: 5) Da han forlot den jordiske skueplass, hadde han i likhet med Abel et sikkert håp om en oppstandelse, og han kommer til å være blant dem som får se Jehovas hensikt bli oppfylt.
7. Hvordan viste Noah og hans familie at de var lojale mot Jehova og hadde tillit til ham?
7 Etter hvert som verden sank stadig dypere ned i ondskap i tiden før vannflommen, ble det mer og mer en lojalitetsprøve å være lydig mot Jehova. Da det gikk mot slutten for den verden som fantes den gangen, var det bare én liten gruppe som vandret på Jehovas vei. Noah og hans familie lyttet til Gud og stolte på det han hadde sagt. De utførte trofast de oppgavene de fikk, og nektet å bli trukket med i de onde gjerningene som preget datidens verden. (1. Mosebok 6: 5—7, 13—16; Hebreerne 11: 7; 2. Peter 2: 5) Vi kan være takknemlige for deres lojale og tillitsfulle lydighet. På grunn av den overlevde de vannflommen og ble våre aner. — 1. Mosebok 6: 22; 1. Peter 3: 20.
8. Hva innebar det for Israels nasjon å vandre på Guds vei?
8 Med tiden sluttet Jehova en pakt med den trofaste Jakobs etterkommere, og de ble hans spesielle nasjon. (2. Mosebok 19: 5, 6) Jehova gav sitt paktsfolk veiledning gjennom en skreven lov, et presteskap og en lang rekke profetiske budskaper. Men det var opp til israelittene å følge denne veiledningen. Jehova lot sin profet si til israelittene: «Se, jeg legger i dag fram for dere velsignelse og forbannelse: velsignelsen, forutsatt at dere adlyder Jehova deres Guds bud, som jeg gir dere befaling om i dag; og forbannelsen, hvis dere ikke adlyder Jehova deres Guds bud og dere viker av fra den veien som jeg gir dere befaling om i dag, slik at dere vandrer etter andre guder, som dere ikke har kjent.» — 5. Mosebok 11: 26—28.
Hvorfor noen forlot Jehovas vei
9, 10. På grunn av hvilken situasjon trengte israelittene å stole på Jehova og framelske lojalitet mot ham?
9 I likhet med Adam og Eva måtte israelittene ha tillit til Jehova og være lojale mot ham for å kunne forbli lydige. Israel var en liten nasjon som var omgitt av stridslystne naboer. I sørvest lå Egypt og Etiopia. I nordøst lå Syria og Assyria. Like i nærheten lå Filistea, Ammon, Moab og Edom. Alle disse viste seg på et eller annet tidspunkt å være fiender av Israel. Dessuten utøvde de alle falsk religion, som var kjennetegnet av astrologi, tilbedelse av gudebilder og i noen tilfeller grove seksuelle riter og grusom barneofring. Israels naboer stolte på at gudene deres skulle gi dem store familier, rike avlinger og seier i krig.
10 Det var bare Israel som tilbad én Gud, Jehova. Han lovte dem velsignelser i form av store familier, rike avlinger og beskyttelse mot fiender hvis de adlød hans lover. (5. Mosebok 28: 1—14) Dessverre var det mange i Israel som unnlot å gjøre dette. Av dem som virkelig vandret på Jehovas vei, var det mange som led på grunn av sin lojalitet. Noen ble til og med torturert, spottet, pisket, fengslet, steinet og drept av andre israelitter. (Apostlenes gjerninger 7: 51, 52; Hebreerne 11: 35—38) For en prøve det må ha vært for de trofaste! Men hvorfor var det så mange som vek av fra Jehovas vei? To eksempler fra Israels historie gir oss et innblikk i deres gale tankegang.
Akas’ dårlige eksempel
11, 12. a) Hva avslo Akas å gjøre da han ble truet av Syria? b) Hvilke to kilder så Akas hen til for å oppnå trygghet?
11 Akas regjerte over det sørlige Juda rike på 700-tallet f.v.t. Hans regjeringstid var ikke fredelig. En gang gikk Syria og det nordlige Israels rike sammen om å føre krig mot ham, og «hans hjerte og hans folks hjerte begynte å skjelve». (Jesaja 7: 1, 2) Men da Jehova tilbød sin støtte og bad Akas sette ham på prøve, avslo Akas blankt å gjøre det! (Jesaja 7: 10—12) Resultatet ble at Juda led nederlag i krigen og mistet mange menn. — 2. Krønikebok 28: 1—8.
12 Selv om Akas ikke ville sette Jehova på prøve, holdt han seg ikke for god til å be om hjelp fra Assyrias konge. Likevel ble Juda fortsatt plaget av sine naboer. Da også Assyria vendte seg mot Akas og «voldte ham trengsel», begynte han «å ofre til gudene i Damaskus, de som slo ham, og videre sa han: ’Fordi Syrias kongers guder hjelper dem, så er det dem jeg skal ofre til, så de kan hjelpe meg’». — 2. Krønikebok 28: 20, 23.
13. Hva viste Akas ved å vende seg til Syrias guder?
13 På et senere tidspunkt sa Jehova til israelittene: «Jeg, Jehova, er din Gud, den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg, den som lar deg gå på den veien som du bør vandre. Om du bare ville gi akt på mine bud! Da skulle din fred bli som en elv, og din rettferdighet som havets bølger.» (Jesaja 48: 17, 18) Da Akas satte sin lit til Syrias guder, viste han hvor mye som manglet på at han ’gikk på den veien han burde vandre’. Han var fullstendig villedet av nasjonenes tankegang, slik at han vendte seg til deres falske kilder til trygghet i stedet for å vende seg til Jehova.
14. Hvorfor hadde ikke Akas noen unnskyldning for å vende seg til falske guder?
14 Nasjonenes guder, deriblant de som ble tilbedt i Syria, hadde lenge vist seg å være «verdiløse guder». (Jesaja 2: 8) Tidligere, i kong Davids regjeringstid, hadde Jehovas overlegenhet over Syrias guder kommet tydelig til uttrykk da syrerne ble Davids tjenere. (1. Krønikebok 18: 5, 6) Det er bare Jehova, «gudenes Gud og herrenes Herre, den store, veldige og fryktinngytende Gud», som kan sørge for virkelig trygghet. (5. Mosebok 10: 17) Akas snudde likevel ryggen til Jehova og ventet at nasjonenes guder skulle beskytte ham. Det fikk katastrofale følger for Juda. — 2. Krønikebok 28: 24, 25.
Jødene i Egypt på Jeremias tid
15. På hvilken måte syndet jødene i Egypt på Jeremias tid?
15 Fordi Jehovas folk viste så stor illojalitet, tillot Jehova at babylonerne ødela Jerusalem og byens tempel i 607 f.v.t. De fleste av innbyggerne ble ført i landflyktighet til Babylon. Men noen ble latt tilbake, blant dem profeten Jeremia. Da stattholderen Gedalja ble snikmyrdet, flyktet denne gruppen til Egypt og tok Jeremia med seg. (2. Kongebok 25: 22—26; Jeremia 43: 5—7) Der begynte de å ofre til falske guddommer. Jeremia gikk i rette med de troløse jødene, men de var gjenstridige. De avslo å vende seg til Jehova og gav klar beskjed om at de ville fortsette å frambringe offerrøyk for «himlenes dronning». Hvorfor? Fordi det var det de og forfedrene deres hadde gjort ’i Judas byer og på Jerusalems gater, da de pleide å bli mettet med brød og å ha det godt, og de ikke så noen som helst ulykke’. (Jeremia 44: 16, 17) Jødene påstod også: «Fra den tid da vi holdt opp med å frambringe offerrøyk for ’himlenes dronning’ og å utøse drikkofre for henne, har vi manglet alt, og ved sverdet og ved hungersnøden har vi gått til grunne.» — Jeremia 44: 18.
16. Hvorfor kan vi si at jødene i Egypt tok fullstendig feil?
16 Så selektiv hukommelsen kan være! Hva var de faktiske forhold? Jødene hadde ganske riktig ofret til falske guder i det landet Jehova hadde gitt dem. Noen ganger, som på Akas’ tid, led de på grunn av dette frafallet. Men Jehova var «sen til vrede» overfor sitt paktsfolk. (2. Mosebok 34: 6; Salme 86: 15) Han sendte sine profeter for å oppfordre dem inntrengende til å angre. Til tider, når kongen var trofast, velsignet Jehova ham, og folket høstet gagn av denne velsignelsen, selv om de fleste av dem var troløse. (2. Krønikebok 20: 29—33; 27: 1—6) Så feil disse jødene i Egypt tok når de påstod at enhver framgang de hadde hatt i sitt hjemland, kunne tilskrives de falske gudene!
17. Hvorfor mistet jødene sitt land og sitt tempel?
17 I tiden før 607 f.v.t. hadde Jehova inntrengende oppfordret Judas folk: «Adlyd min røst, og jeg vil bli deres Gud, og dere skal bli mitt folk; og dere skal vandre på hele den vei som jeg gir dere befaling om, for at det kan gå dere godt.» (Jeremia 7: 23) Jødene mistet sitt tempel og sitt land nettopp fordi de ikke ville vandre på ’hele den vei som Jehova hadde gitt dem befaling om’. La oss for all del unngå å gjøre den samme skjebnesvangre feilen.
Jehova velsigner dem som vandrer på hans vei
18. Hva er nødvendig for å kunne vandre på Jehovas vei?
18 Å vandre på Jehovas vei forutsetter det samme i dag som det gjorde i tidligere tider. Det er nødvendig å vise lojalitet — å være fast bestemt på å tjene Jehova alene. Det er nødvendig å vise tillit — å være overbevist om at Jehovas løfter er pålitelige og kommer til å bli oppfylt. Og det er nødvendig å vise lydighet — å følge Jehovas lover uten å vike av og å rette seg etter hans høye normer. «Jehova er rettferdig, han elsker rettferdige gjerninger.» — Salme 11: 7.
19. Hvilke guder tilber mange i dag, og med hvilke resultater?
19 Akas vendte seg til Syrias guder for å oppnå trygghet. Israelittene i Egypt håpet at «himlenes dronning», en gudinne som ble tilbedt av mange i det gamle Midtøsten, skulle bringe dem materiell velstand. I dag finnes det mange guder som ikke er bokstavelige avguder. Jesus kom med en advarsel mot å tjene «Rikdom» i stedet for Jehova. (Matteus 6: 24) Apostelen Paulus snakket om «griskhet, som er avgudsdyrkelse». (Kolosserne 3: 5) Han sa også om noen at «deres gud er buken». (Filipperne 3: 19) Ja, penger og materielle ting er blant de fremste gudene som blir tilbedt i dag. I virkeligheten er det slik at de fleste — deriblant mange som bekjenner seg til en religion — ’setter sitt håp til usikker rikdom’. (1. Timoteus 6: 17) Mange arbeider hardt for å tjene disse gudene, og noen får lønn for strevet — de bor i flotte hus, har dyre eiendeler og spiser utsøkt mat. Men det er ikke alle som oppnår slik velstand. Og selv de som gjør det, erfarer med tiden at disse tingene ikke er tilfredsstillende i seg selv. De er usikre, midlertidige og dekker ikke åndelige behov. — Matteus 5: 3.
20. Hva må vi gjøre for å være likevektige?
20 Vi må riktignok ha et praktisk syn på tingene mens vi lever i de siste dager av denne tingenes ordning. Vi må ta rimelige skritt for å dekke vår families materielle behov. Men hvis høy levestandard, streben etter penger eller lignende mål blir viktigere for oss enn tjenesten for Gud, har vi begynt å utøve en form for avgudsdyrkelse og vandrer ikke lenger på Jehovas vei. (1. Timoteus 6: 9, 10) Hva så hvis vi blir syke, får økonomiske problemer eller møter andre former for motgang? La oss ikke være lik de jødene i Egypt som mente at problemene deres skyldtes at de tjente Gud. La oss i stedet sette Jehova på prøve — det Akas ikke ville gjøre. Vend deg lojalt til Jehova Gud for å få veiledning. Anvend tillitsfullt hans veiledning og be om å få styrke og visdom til å mestre enhver situasjon. Vent så fortrøstningsfullt på hans velsignelse.
21. Hvilke velsignelser oppnår de som vandrer på Jehovas vei?
21 I løpet av Israels historie velsignet Jehova rikt dem som vandret på hans vei. Kong David sang: «Jehova, led meg i din rettferdighet på grunn av mine fiender.» (Salme 5: 8) Jehova gav ham militære seirer over omkringliggende nasjoner som senere skapte problemer for Akas. Under Salomos styre ble Israel velsignet med den fred og velstand som jødene i Egypt senere lengtet etter. Jehova sørget til og med for at Akas’ sønn Hiskia seiret over det mektige Assyria. (Jesaja 59: 1) Jehovas hånd var så visst ikke for kort overfor hans lojale tjenere, som ikke stod «på synderes vei», men hadde sin lyst i Guds lov. (Salme 1: 1, 2) Slik er det fremdeles. Men hvordan kan vi i dag forvisse oss om at vi vandrer på Jehovas vei? Det blir drøftet i den neste artikkelen.
Husker du?
◻ Hvilke egenskaper trenger vi for å kunne vandre på Jehovas vei?
◻ Hvorfor kan vi si at Akas hadde en gal tankegang?
◻ Hva var i veien med tankegangen til jødene i Egypt?
◻ Hvordan kan vi styrke vår beslutning om å vandre på Jehovas vei?
[Bilde på side 13]
Akas vendte seg til Syrias guder i stedet for til Jehova