Jeg har erfart at Jehova er en Gud som viser kjærlig godhet
FORTALT AV JOHN ANDRONIKOS
Året var 1956. Jeg hadde vært gift i bare ni dager, og nå stod jeg for en ankedomstol i Komotiní i den nordlige delen av Hellas. Jeg håpet at den dommen på tolv måneders fengsel som jeg hadde fått for å ha forkynt om Guds rike, ville bli opphevet. Ankedomstolens kjennelse — seks måneders fengsel — knuste det håpet, og denne saken skulle vise seg bare å være den første av en lang rekke rettssaker jeg ble involvert i. Under alle de vanskelige forholdene jeg har opplevd, har jeg imidlertid erfart at Jehova virkelig er en Gud som viser kjærlig godhet.
DA JEG ble født den 1. oktober 1931, bodde familien min i Kaválla, den byen som i oldtiden var kjent som Neapolis i Makedonia, som apostelen Paulus besøkte på sin andre misjonsreise. Da jeg var fem år, ble mor et av Jehovas vitner, og selv om hun nærmest var analfabet, gjorde hun sitt beste for å lære meg å elske og frykte Gud. Far var en meget konservativ mann som hardnakket holdt fast ved den gresk-ortodokse tradisjon. Han var ikke interessert i Bibelens sannhet, og han motarbeidet mor, ofte med voldelige midler.
Jeg vokste altså opp i en splittet familie, hvor far slo og mishandlet mor. Til slutt forlot han oss. Fra jeg var liten, tok mor lillesøsteren min og meg med på kristne møter. Men da jeg var blitt 15, ville jeg være uavhengig og gjøre det jeg hadde lyst til, så jeg sluttet å komme sammen med Jehovas vitner. Min trofaste mor gjorde seg imidlertid store anstrengelser for å hjelpe meg, og hun felte mange tårer på grunn av meg.
Som følge av fattigdom og fordi jeg levde et dårlig liv, ble jeg alvorlig syk, og i mer enn tre måneder måtte jeg holde sengen. På det tidspunktet oppdaget en svært ydmyk bror, som hadde hjulpet min mor til å bli kjent med sannheten, at jeg hadde oppriktig kjærlighet til Gud. Han mente at jeg med en viss hjelp ville kunne gjenvinne min åndelige sunnhet. Andre sa til ham: «Du kaster bort tiden med å prøve å hjelpe John; han kommer aldri til å ta seg sammen.» Men denne broren fortsatte tålmodig å hjelpe meg, og hans utholdenhet bar frukt. Den 15. august 1952, da jeg var 21 år gammel, symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann.
Nygift og i fengsel
Tre år senere ble jeg kjent med Martha, en åndeligsinnet søster med mange gode egenskaper, og snart forlovet vi oss. Jeg ble fullstendig overrumplet da Martha en dag sa: «I dag har jeg tenkt å forkynne fra hus til hus. Har du lyst til å bli med?» Fram til da hadde jeg aldri tatt del i denne gren av tjenesten, men hadde for det meste utført uformell forkynnelse. På den tiden var forkynnelsesarbeidet forbudt i Hellas, og vi måtte utføre arbeidet under jorden. I en rekke tilfeller ble forkynnere arrestert, stilt for domstolen og idømt strenge fengselsstraffer. Men jeg kunne jo ikke si nei til forloveden min!
Martha og jeg giftet oss i 1956. Det var da, ni dager etter bryllupet, at ankedomstolen i Komotiní dømte meg til seks måneders fengsel. Det fikk meg til å tenke på et spørsmål som jeg en tid i forveien hadde stilt en kristen søster, en venninne av min mor, nemlig: «Hvordan kan jeg vise at jeg er et sant vitne for Jehova? Jeg har aldri fått anledning til å bevise at jeg står fast for min tro.» Da denne søsteren kom og besøkte meg i fengselet, minnet hun meg på dette spørsmålet og sa: «Nå kan du vise Jehova hvor høyt du elsker ham. Det er dette som er ditt oppdrag.»
Da jeg fikk vite at min advokat forsøkte å skaffe penger til å få meg løslatt mot kausjon, sa jeg til ham at jeg ville foretrekke å sone hele dommen. Så glad jeg var da jeg ved slutten av det seks måneder lange fengselsoppholdet opplevde at to av fengselskameratene mine tok imot sannheten! I årene som fulgte, ble jeg involvert i en rekke rettssaker på grunn av det gode budskap.
Valg som vi aldri har angret på
I 1959, et par år etter at jeg var blitt løslatt, tjente jeg som menighetstjener (presiderende tilsynsmann) og ble innbudt til å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste, et kurs for eldste. Samtidig ble jeg imidlertid tilbudt en fast stilling på et offentlig sykehus, en jobb som ville kunne gi min familie og meg økonomisk sikkerhet resten av livet. Hva skulle jeg velge? Jeg hadde allerede hatt en midlertidig jobb på sykehuset i tre måneder, og direktøren var svært fornøyd med arbeidet mitt, men da jeg ble innbudt til å gjennomgå kurset, ville han ikke engang gi meg permisjon uten lønn. Etter å ha vurdert problemet under bønn bestemte jeg meg for å sette Rikets interesser først og si nei takk til jobbtilbudet. — Matteus 6: 33.
Omtrent samtidig besøkte områdetilsynsmannen og kretstilsynsmannen vår menighet. På grunn av sterk motstand fra det gresk-ortodokse presteskap og myndighetene måtte møtene våre holdes i all hemmelighet i private hjem. Etter et møte kom områdetilsynsmannen bort til meg og spurte om jeg hadde tenkt på å begynne i heltidstjenesten. Forslaget hans rørte ved en streng i mitt hjerte, for helt siden jeg ble døpt, hadde jeg drømt om å begynne i heltidstjenesten. Jeg svarte: «Det kunne jeg ha veldig lyst til.» Men på det tidspunktet hadde jeg en datter å ta hånd om. Broren sa til meg: «Stol på Jehova, så vil han hjelpe deg til å sette planene dine ut i livet.» Og uten at vi forsømte våre familieforpliktelser, klarte min kone og jeg å ordne oss slik at jeg i desember 1960 kunne begynne som spesialpioner i den østlige delen av Makedonia. Jeg var dermed den ene av de fem spesialpionerene som den gang fantes i landet.
Da jeg hadde tjent som spesialpioner i ett år, gav avdelingskontoret i Aten meg i oppdrag å tjene som reisende tilsynsmann. Jeg fikk opplæring i denne tjenesten i én måned, og jeg var nettopp kommet hjem og holdt på med å fortelle Martha hva jeg hadde opplevd, da vi fikk besøk av direktøren for en stor mangangruve. Han tilbød meg stillingen som leder for en divisjon ved gruven, noe som innebar at jeg ville få en gunstig femårskontrakt, et flott hus og en bil. Han gav meg to dagers svarfrist. Uten å nøle det minste vendte jeg meg igjen til Jehova og sa: «Her er jeg! Send meg!» (Jesaja 6: 8) Min kone var helt enig med meg. Vi satte vår lit til Jehova Gud og begynte i reisetjenesten, og han har i sin kjærlige godhet aldri sviktet oss.
Utholdenhet i tjenesten under ulike omstendigheter
Selv om vi hadde økonomiske problemer, gikk vi på i tjenesten, og Jehova sørget for at vi fikk det vi trengte. I begynnelsen brukte jeg en liten motorsykkel når jeg besøkte menighetene, som lå opptil 500 kilometer fra hverandre. Jeg opplevde ofte vanskeligheter og kom også ut for noen ulykker. En vinter da jeg var på vei tilbake fra en menighet, krysset jeg en bekk som hadde gått over sine bredder. Motoren døde, og jeg ble våt til knærne. Så punkterte motorsykkelen på det ene hjulet. En forbipasserende som hadde en pumpe, hjalp meg, og dermed klarte jeg å ta meg fram til den nærmeste landsbyen, hvor jeg reparerte dekket. Klokken tre om natten kom jeg endelig hjem, forfrossen og utmattet.
En annen gang da jeg var på vei fra én menighet til en annen, skrenset motorsykkelen og veltet så jeg fikk den over kneet. Dermed ble buksene mine revet opp og ble gjennomtrukket av blod. Jeg hadde ingen andre bukser, så den kvelden holdt jeg foredrag iført en annen brors bukser, som var altfor store til meg. Men ingen vanskeligheter kunne ta fra meg ønsket om å tjene Jehova og mine kjære brødre.
En annen gang skjedde det en ulykke hvor jeg ble hardt skadet, brakk armen og fikk ødelagt fortennene. Da fikk jeg besøk av søsteren min, som bodde i De forente stater, og som ikke var et av Jehovas vitner. Jeg skal si tilværelsen ble lettere da hun hjalp meg så jeg kunne kjøpe en bil! Da brødrene ved avdelingskontoret i Aten hørte om den ulykken jeg hadde vært utsatt for, sendte de meg et oppmuntrende brev, hvor de blant annet siterte disse ordene, som står i Romerne 8: 28: «Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud.» Gang på gang har jeg erfart at denne forsikringen virkelig holder stikk.
En hyggelig overraskelse
I 1963 forkynte jeg sammen med en spesialpioner i en landsby hvor folk viste liten interesse for budskapet. Vi bestemte oss for å gå hver for oss og ta hver vår side av gaten. I ett hus rakk jeg så vidt å banke på døren før en kvinne raskt drog meg innenfor og lukket og låste døren bak meg. Jeg ble noe forvirret og lurte på hva dette skulle bety. Litt etter ropte damen på spesialpioneren og fikk også ham inn i huset. Så sa hun: «Hysj! Dere må ikke så mye som røre dere!» Etter en stund hørte vi sinte stemmer utenfor huset. Folk lette etter oss. Da det var blitt stille, sa damen: «Jeg gjorde det for å beskytte dere. Jeg respekterer dere, for jeg tror at dere er sanne kristne.» Vi takket henne hjertelig og drog av gårde etter å ha gitt henne en god del av litteraturen vår.
Fjorten år senere, da jeg var til stede på et områdestevne her i Hellas, kom en kvinne bort til meg og sa: «Bror, husker du meg? Jeg er den kvinnen som holdt dere skjult den gang motstanderne var ute etter dere da dere forkynte i landsbyen vår.» Hun hadde flyttet til Tyskland, studert Bibelen og sluttet seg til Jehovas folk. Nå var hele familien hennes i sannheten.
I løpet av alle disse årene er vi blitt velsignet med mange slike «anbefalingsbrev». (2. Korinter 3: 1) En rekke av dem vi har hatt det privilegium å hjelpe til å bli kjent med Bibelens sannhet, tjener nå som eldste, menighetstjenere og pionerer. For en glede det er å se at den håndfull forkynnere som var i de kretsene hvor jeg tjente tidlig på 60-tallet, nå er blitt til mer enn 10 000 tilbedere av Jehova! All ære går til ham, vår kjærlige og gode Gud, som bruker oss på sin egen måte.
«På sykesengen»
De årene vi var i reisetjenesten, viste Martha seg å være en fremragende medhjelper med en alltid positiv innstilling. I oktober 1976 ble hun imidlertid alvorlig syk og gjennomgikk en smertefull operasjon. Det endte med at hun ble lam og måtte sitte i rullestol. Hvordan kunne vi hanskes med utgiftene og med de følelsesmessige påkjenningene? Enda en gang satte vi vår lit til Jehova og erfarte at han kom oss til hjelp med sin kjærlige og gavmilde hånd. Da jeg drog av gårde for å tjene i Makedonia, fikk Martha bo hos en av våre kristne venner i Aten, hvor hun fikk behandling. Hun pleide å ringe meg med de oppmuntrende ordene: «Jeg har det bra. Bare fortsett, du — når jeg er mobil igjen, blir jeg med i rullestol.» Og det var akkurat det hun gjorde. Våre kjære brødre på Betel sendte oss mange oppmuntrende brev. Martha ble stadig minnet om ordene i Salme 41: 3: «Jehova selv skal støtte ham på sykesengen; hele hans leie skal du visselig forvandle under hans sykdom.»
På grunn av disse alvorlige helseproblemene ble det i 1986 bestemt at jeg kunne få tjene som spesialpioner her i Kaválla, hvor jeg bor i nærheten av min kjære datter og hennes familie. I mars i år døde min kjære Martha, som var trofast helt til det siste. Når brødrene spurte henne: «Hvordan har du det?», pleide hun å svare: «Fordi jeg holder meg nær til Jehova, har jeg det veldig bra!» Når vi forberedte oss til møtene eller i andre sammenhenger følte oss tilskyndt til å tjene på steder hvor høsten er stor, pleide Martha å si: «John, la oss dra ut og tjene der hvor det er større behov.» Hun mistet aldri sin iver i tjenesten.
For noen år siden fikk også jeg et alvorlig helseproblem. I mars 1994 fikk jeg vite at jeg hadde et livstruende hjerteproblem, og at jeg måtte opereres. Enda en gang fikk jeg erfare at Jehovas kjærlige hånd holdt meg oppe gjennom en kritisk periode. Jeg kommer aldri til å glemme den bønnen som en kretstilsynsmann bad ved sengen min da jeg kom ut fra intensivavdelingen, og heller aldri feiringen av minnehøytiden, som jeg ledet på rommet mitt på sykehuset i nærvær av fire pasienter som hadde vist interesse for sannheten.
Jehova har vært min hjelper
Tiden flyr, og kjødet blir skrøpeligere, men ånden blir fornyet ved studium og tjeneste. (2. Korinter 4: 16) Det er nå 39 år siden jeg begynte i heltidstjenesten og dermed sa: «Her er jeg! Send meg!» Jeg har levd et rikt, givende og lykkelig liv. Riktignok føler jeg av og til at «jeg er nødstilt og fattig», men jeg kan tillitsfullt si til Jehova: «Du er min hjelp og min Redningsmann.» (Salme 40: 17) Jeg har erfart at han virkelig er en Gud som viser kjærlig godhet.
[Bilde på side 25]
Martha og jeg i 1956
[Bilde på side 26]
Havnen i Kaválla
[Bilde på side 26]
Martha og jeg i 1997