De gjorde Jehovas vilje
Et frivillig bidrag til fremme av den sanne tilbedelse
ISRAELITTENE var øyenvitner til at Jehova brukte sin frelsende makt. De så hvordan vannet i Rødehavet på mirakuløst vis delte seg, slik at de kunne gå tørrskodd over og unnslippe den egyptiske hær. På den andre siden av havet så de på trygg avstand hvordan det samme vannet veltet inn over forfølgerne deres. Jehova hadde reddet deres liv! — 2. Mosebok 14: 21—31.
Dessverre var det noen israelitter som tok det deres Gud hadde gjort, for gitt. Mens Moses var på Sinai-fjellet, kom de med gullsmykkene sine til Aron og forlangte at han laget et gudebilde som de kunne tilbe. Da Moses kom tilbake, så han denne opprørske folkemengden spise, drikke og danse og bøye seg for en gullkalv. På Jehovas befaling måtte omkring 3000 — antagelig de som stod i spissen for opprøret — lide døden. Den dagen fikk Guds folk lære hvor viktig det er å vise Jehova Gud udelt hengivenhet. — 2. Mosebok 32: 1—6, 19—29.
Kort tid etter denne triste hendelsen traff Moses forberedelser med tanke på å etterkomme Guds befaling om å bygge et tabernakel, et transportabelt telt som skulle brukes i tilbedelsen. Til dette byggeprosjektet var det behov for kostbare materialer og kvalifisert arbeidskraft. Hvor skulle alt dette komme fra? Og hva kan vi lære av denne bibelske beretningen?
Bidrag i form av materialer og kvalifisert arbeidskraft
Gjennom Moses gav Jehova israelittene denne befalingen: «Samle inn et bidrag til Jehova . . . La enhver som er villig av hjertet, levere det inn som Jehovas bidrag.» Hva slags bidrag dreide det seg om? Blant de tingene Moses nevnte, var gull, sølv, kobber, tråd, stoffer, skinn, tre og edelstener. — 2. Mosebok 35: 5—9.
Israelittene hadde mer enn det som var nødvendig for å kunne vise en slik gavmildhet. Husk at da de forlot Egypt, tok de med seg gjenstander av gull og sølv og også mange klesplagg. Ja, «de tok bytte fra egypterne».a (2. Mosebok 12: 35, 36) Tidligere hadde israelittene villig gitt avkall på smykkene sine for at det skulle lages et gudebilde som kunne brukes i falsk tilbedelse. Ville de nå vise seg like villige til å gi et bidrag til fremme av den sanne tilbedelse?
Legg merke til at Moses ikke antydet et bestemt beløp som hver enkelt burde gi, og at han heller ikke motiverte israelittene til å gi på grunnlag av skyldfølelse eller skamfølelse. I stedet appellerte han ganske enkelt til ’enhver som var villig av hjertet’. Moses følte tydeligvis ikke behov for å presse Guds folk til å gi. Han hadde tillit til at enhver ville gi alt det han eller hun var i stand til. — Jevnfør 2. Korinter 8: 10—12.
Byggeprosjektet gjorde det imidlertid påkrevd med mer enn bidrag i form av materialer. Jehova sa videre til israelittene: «La alle med et vist hjerte blant dere komme og lage alt det som Jehova har befalt.» Ja, dette prosjektet krevde kvalifisert arbeidskraft. Det var virkelig behov for «all slags kunsthåndverk» — deriblant bearbeiding av tre, metall og edelstener — for at byggeprosjektet skulle kunne bli fullført. Jehova ville naturligvis lede arbeidernes evner, og det var han som med rette skulle ha æren for at arbeidet ble fullført. — 2. Mosebok 35: 10, 30—35; 36: 1, 2.
Israelittene reagerte villig på oppfordringen til å gi av sine materielle ressurser og til å bruke sine ferdigheter til gagn for prosjektet. Den bibelske beretningen sier: «Så kom alle som ble drevet av sitt hjerte; og alle som ble tilskyndt av sin ånd, hadde med seg Jehovas bidrag til arbeidet på møteteltet og til all tjenesten der og til de hellige klærne. Og de fortsatte å komme, både mennene og kvinnene, enhver som var villig av hjertet.» — 2. Mosebok 35: 21, 22.
Hva vi kan lære
I dag blir den gigantiske oppgaven som består i å forkynne det gode budskap om Guds rike, utført ved hjelp av frivillige bidrag. Disse bidragene består ofte av penger. I andre tilfeller bruker kristne brødre og søstre sin store praktiske erfaring når de hjelper til med å bygge Rikets saler, stevnehaller og avdelingskontorer. I tillegg kommer det arbeid som blir utført ved mer enn hundre Betel-hjem rundt omkring i verden, arbeid som krever mange forskjellige ferdigheter. Alle som av et villig hjerte har ytet slike bidrag, kan være forvisset om at Jehova ikke vil glemme deres harde arbeid. — Hebreerne 6: 10.
Det samme kan sies i forbindelse med den andel som vi hver især har i den kristne tjeneste. Alle blir oppfordret til å kjøpe tid som kan brukes til å ta nidkjært del i forkynnelsen. (Matteus 24: 14; Efeserne 5: 15—17) Noen gjør dette som heltidsforkynnere, eller pionerer. Andre kan på grunn av visse omstendigheter ikke bruke så mye tid i tjenesten som en pioner kan. Ikke desto mindre er også de til behag for Jehova. Akkurat som i tilfellet med bidragene til tabernaklet oppgir Jehova ikke nøyaktig hvor mye hver enkelt bør gi. Det han imidlertid krever, er at vi hver især tjener ham av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og styrke. (Markus 12: 30) Hvis vi gjør det, kan vi være forvisset om at han vil lønne oss for de frivillige bidragene vi yter til fremme av den sanne tilbedelse. — Hebreerne 11: 6.
[Fotnote]
a Dette var ikke tyveri. Israelittene bad egypterne om bidrag, og egypterne gav dem villig det de bad om. Egypterne, som i utgangspunktet ikke hadde rett til å holde israelittene som slaver, skyldte for øvrig Guds folk lønn for de årene de hadde arbeidet hardt for dem.