Liten kropp, stort mot

HVORDAN tror du det ville ha vært å snakke med fremmede om Guds rike hvis du ikke var mer enn 76 centimeter høy? Det kan Laura fortelle deg. Hun er 33 år og akkurat så høy, bare 76 centimeter. Hun og søsteren, María, som er 24 år og 86 centimeter, bor i Quito i Ecuador. De vil fortelle om de hindringer som de møter i den kristne tjeneste.

«Når vi skal ut i forkynnelsesarbeidet og på kristne møter, må vi gå omtrent en halv kilometer for å ta bussen. Fra der hvor den slipper oss av, går vi en halv kilometer til for å ta buss nummer to. Langs stien finnes det dessverre fem aggressive hunder. Vi er redd for hunder, for de kan se like store ut som hester. For å kunne jage dem bort, hvis det skulle bli nødvendig, tar vi med oss en kjepp, og den gjemmer vi et eller annet sted før vi går på bussen, slik at vi kan bruke den på hjemveien også.

Vi må bokstavelig talt ta et stort skritt for å komme inn på bussen. For at det skal bli lettere å stige på, pleier vi å stå oppå en jordhaug på bussholdeplassen. Noen sjåfører kjører inntil haugen, men andre gjør det ikke. Da må den høyeste av oss hjelpe den andre med å komme inn på bussen. For å ta buss nummer to må vi krysse en sterkt trafikkert vei, og det er litt av en utfordring med våre korte ben. Fordi vi er så små, er det også vanskelig å bære en tung feltveske. For å gjøre vesken lettere bruker vi bibel i lommeformat og begrenser også hvor mye litteratur vi tar med oss.

Helt fra barndommen av har vi begge vært svært innadvendte. De som bor i vårt nærmiljø, vet at det alltid har vært skremmende for oss å snakke med fremmede. De blir derfor overrasket og imponert over at vi banker på hos dem, og hører vanligvis på det vi har å si. Men på steder hvor vi ikke er så kjent, ser folk ofte bare at vi er kortvokste. De vier derfor ikke budskapet vårt den oppmerksomheten som det fortjener. Ikke desto mindre føler vi Jehovas kjærlighet, og det gir oss mot til å fortsette i evangeliseringsarbeidet. Det gir oss også mot å meditere over Ordspråkene 3: 5, 6.»

Som tilfellet med Laura og María viser, kan det å holde ut til tross for fysiske begrensninger bringe ære til Gud. Apostelen Paulus bad om at hans «torn i kjødet», muligens en fysisk lidelse, måtte bli tatt fra ham. Men Gud sa til ham: «Min ufortjente godhet er nok for deg; for min kraft blir fullkommengjort i svakhet.» Derfor trenger ikke en fysisk funksjonshemning å bli fjernet for at vi skal kunne tjene Gud. Fullstendig tillit til Gud kan hjelpe oss til å gjøre det beste ut av våre omstendigheter. Fordi Paulus så på sin «torn i kjødet» på den måten, kunne han si: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2. Korinter 12: 7, 9, 10) Noen år senere skrev Paulus: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» — Filipperne 4: 13.

I vår tid utfører Gud et mektig arbeid gjennom de menn, kvinner og barn som er fullstendig hengitt til ham. Mange av dem har en eller annen funksjonshemning. Alle disse håper på guddommelig helbredelse under Guds rike, men de venter ikke med å prøve å gjøre noe i tjenesten for Gud til han fjerner problemene deres.

Har du en fysisk svakhet? Fatt mot! Ved din tro kan du være blant slike som Paulus, Laura og María. Man kan si det samme om dem som det ble sagt om troens menn og kvinner i gammel tid: «[De] ble gjort sterke etter å ha vært svake.» — Hebreerne 11: 34.

[Bilde på side 8]

María

Laura

[Bilde på side 9]

María hjelper Laura med å komme inn på bussen

[Bilder på side 9]

«Vi er redd for hunder, for de kan se like store ut som hester»

Under: Laura og María og de som studerte Bibelen med dem