Livshistorie

Det at jeg fikk lære hvorfor Gud tillater lidelser, forandret livet mitt

FORTALT AV HARRY PELOYAN

Hvorfor tillater Gud lidelser? Det spørsmålet hadde opptatt meg helt fra jeg var en liten gutt. Foreldrene mine var hardtarbeidende, ærlige og opptatt av familiens ve og vel. Men far var ikke religiøs, og mor var bare litt religiøs. De kunne derfor ikke gi meg noe svar på dette spørsmålet.

JEG tenkte bare enda mer på dette spørsmålet under og etter den annen verdenskrig, da jeg tjenestegjorde i den amerikanske marinen i mer enn tre år. Etter at krigen var over, gjorde jeg tjeneste på et skip som ble sendt til Kina for å levere hjelpesendinger. Jeg var i Kina i nesten tre år og var vitne til enorme lidelser.

Kineserne er flittige og intelligente mennesker. Men mange led voldsomt under fattigdom og også som følge av den vold som den annen verdenskrig utløste. Det gikk særlig inn på meg å se søte små barn komme bort til oss for å tigge da vi gikk i land. Mange av dem var underernærte og gikk kledd i filler.

Hvorfor?

Jeg ble født i 1925 og vokste opp i California. Aldri før hadde jeg sett noe som lignet det jeg så i Kina. Gang på gang spurte jeg derfor meg selv: «Hvis det finnes en allmektig Skaper, hvorfor tillater han da at så mange mennesker, spesielt barn, blir utsatt for slike forhold?»

Jeg lurte også på hvorfor Gud, om han fantes, hadde tillatt alle de ødeleggelser og massemord og all den død og lidelse som hadde rammet menneskene opp gjennom århundrene — spesielt under den annen verdenskrig, da mer enn 50 millioner mennesker mistet livet. Hvorfor ville dessuten mennesker med samme religion, oppildnet av sine prester, drepe hverandre under den krigen bare fordi de var av forskjellige nasjonaliteter?

Teleskopet

Da den annen verdenskrig brøt ut i 1939 og menneskene ble utsatt for massenedslakting, følte jeg at det ikke kunne finnes noen Gud. Men det var én ting som begynte å gjøre meg litt usikker. Da jeg gikk på et naturvitenskapelig kurs på high school, måtte hver enkelt av oss elever lage noe som hadde med naturvitenskap å gjøre. Siden jeg var interessert i astronomi, begynte jeg å konstruere et stort speilteleskop med et speil på 20 centimeter i diameter.

For å bygge dette teleskopet kjøpte jeg en glassplate som var over 2,5 centimeter tykk og 20 centimeter bred. Jeg fikk en glassmester til å lage den rund. Så gikk jeg i gang med det møysommelige arbeidet med å slipe glasset for hånd for å gjøre det til et konkavt speil. Det la beslag på all fritiden min i et helt semester. Da speilet var ferdig, satte jeg det i et langt metallrør og utstyrte teleskopet med okularer med ulik styrke.

En klar kveld da det ikke var måneskinn, tok jeg det ferdige teleskopet med meg ut for første gang for å kikke på stjernene og på planetene i solsystemet vårt. Jeg ble forbløffet over hvor mange himmellegemer det var, og over at alt var preget av så stor orden. Da jeg så fikk vite at noen av «stjernene» i virkeligheten var galakser, i likhet med Melkeveisystemet, og at hver av disse galaksene består av milliarder av stjerner, ble jeg enda mer forbløffet.

«Alt dette kan vel ikke ha blitt til av seg selv,» tenkte jeg. «Ingenting som er preget av orden, kan ha oppstått ved en tilfeldighet. Det hersker en slik orden i universet at det ser ut til at det står en overlegen intelligens bak det. Kan det være at det finnes en Gud likevel?» Det jeg hadde sett gjennom teleskopet, fikk meg til å fjerne meg litt fra den dogmatiske ateistiske holdningen jeg tidligere hadde inntatt.

Jeg spurte så meg selv: «Hvis det nå virkelig finnes en Gud som er mektig og vis nok til å skape dette enestående universet, kan han ikke da gjøre noe med de sørgelige forholdene på jorden? Hvorfor tillot han at all denne elendigheten i det hele tatt begynte?» Når jeg stilte religiøse mennesker slike spørsmål, kunne de ikke gi meg noen tilfredsstillende svar.

Etter high school og noen år på college gikk jeg inn i den amerikanske marinen. Feltprestene kunne imidlertid heller ikke gi meg noe skikkelig svar på mine spørsmål. Svært ofte svarte de som var religiøse, noe slikt som at «Herrens veier er uransakelige».

Jeg fortsetter min søken etter svar

Etter at jeg reiste fra Kina, fortsatte jeg å lure på hvorfor Gud tillater lidelser. Jeg klarte ikke å få spørsmålene mine ut av tankene. Dette var spesielt tilfellet når jeg fikk se militære gravplasser på de forskjellige øyene vi var innom på vei hjem over Stillehavet. Nesten alle gravene var gravene til unge menn som så vidt hadde begynt på livet.

Da jeg kom tilbake til USA og ble dimittert fra marinen, hadde jeg ett år igjen av mine studier ved Harvard universitet i Cambridge i Massachusetts. Etter at jeg hadde fullført det året, tok jeg avsluttende eksamen og fikk min bachelorgrad, men jeg drog ikke hjem til California. Jeg bestemte meg for å bli værende ved østkysten en stund for å finne svar på spørsmålene mine. Jeg ville dra til New York, hvor det er mange religionssamfunn, og gå på noen religiøse møter der for å finne ut hva de forskjellige religionssamfunnene lærer.

I New York ble jeg innbudt av min tante Isabel Kapigian til å bo hjemme hos henne. Hun og hennes to døtre, Rose og Ruth, var Jehovas vitner. Siden jeg tenkte at jeg ikke ville være interessert i det de trodde, begynte jeg å overvære møtene til andre religionssamfunn. Jeg snakket med menneskene der og leste deres litteratur. Jeg pleide å spørre dem om hvorfor Gud tillater lidelser, men de hadde heller ikke noe svar på det. Jeg konkluderte med at det kanskje likevel ikke fantes noen Gud.

Jeg finner svar

Jeg spurte så min tante og hennes døtre om jeg kunne få lese noe av deres litteratur for å få vite hva Jehovas vitner trodde. Da jeg begynte å lese det jeg fikk av dem, så jeg raskt at Jehovas vitner var svært annerledes enn andre religionssamfunn. Svarene kom fra Bibelen og var svært tilfredsstillende. På kort tid fikk jeg svar på de spørsmålene jeg hadde angående hvorfor Gud tillater lidelser.

Jeg kunne også se at Jehovas vitner levde i samsvar med det de lærte ut fra Bibelen. Jeg spurte for eksempel min tante om hva de unge mennene blant Jehovas vitner i Tyskland gjorde under den annen verdenskrig. Sluttet de seg til de væpnede styrkene der? Sa de «Heil Hitler!», og hilste de hakekorsflagget? Hun svarte at de ikke gjorde det. Og på grunn av sitt nøytrale standpunkt ble de sendt til konsentrasjonsleirer, hvor mange av dem ble drept. Hun fortalte at under krigen inntok Jehovas vitner overalt det samme standpunktet — de var nøytrale. Til og med i demokratiske land ble unge menn som var Jehovas vitner, satt i fengsel på grunn av sitt nøytrale standpunkt.

Min tante bad meg så om å lese Johannes 13: 35, hvor det står: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» De sanne kristne må ha dette kjærlighetens kjennetegn samme hvilket land de bor i. De vil aldri kunne være på hver sin side i krig og drepe hverandre fordi de er av forskjellige nasjonaliteter! Min tante spurte meg: «Kan du se for deg Jesus og hans disipler befinne seg på hver sin side i Romerrikets kriger og drepe hverandre?»

Hun bad meg også om å lese 1. Johannes 3: 10—12. Der står det: «Guds barn og Djevelens barn kjennes på dette: Enhver som ikke øver rettferdighet, er ikke av Gud, og det er heller ikke den som ikke elsker sin bror. . . . vi skal ha kjærlighet til hverandre og ikke være som Kain, som var av den onde og drepte sin bror.»

Bibelen er klar. De sanne kristne har kjærlighet til hverandre uansett hvilket land de bor i. De vil derfor aldri drepe sine egne åndelige brødre eller noen andre for den saks skyld. Det er derfor Jesus kunne si om sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — Johannes 17: 16.

Hvorfor Gud tillater lidelser

Jeg ble glad for å få vite Bibelens forklaring på hvorfor Gud har tillatt lidelser. Den viser at da Gud skapte våre første foreldre, skapte han dem fullkomne og satte dem i en paradisisk hage. (1. Mosebok 1: 26; 2: 15) Han gav dem også en svært verdifull gave — en fri vilje. Men de måtte bruke denne gaven på en ansvarlig måte. Hvis de var lydige mot Gud og hans lover, ville de få fortsette å leve som fullkomne mennesker i paradiset. De ville utvide dette paradiset til å omfatte hele jorden. Deres etterkommere ville også være fullkomne, slik at hele jorden med tiden ville bli et herlig paradis der det bodde fullkomne, lykkelige mennesker. — 1. Mosebok 1: 28.

Men hvis Adam og Eva valgte å gå sine egne veier, uavhengig av Gud, ville han ikke lenger opprettholde deres fullkomne tilstand. (1. Mosebok 2: 16, 17) Uheldigvis for menneskeheten misbrukte våre første foreldre sin frie vilje og valgte å være uavhengig av Gud. De ble påvirket av en opprørsk åndeskapning som ble kjent som Satan Djevelen. Han traktet etter å bli uavhengig av Gud og ville ha den tilbedelse som med rette bare tilhører Gud. — 1. Mosebok 3: 1—19; Åpenbaringen 4: 11.

Satan ble på den måten «denne tingenes ordnings gud». (2. Korinter 4: 4) Bibelen sier: «Hele verden ligger i den ondes makt.» (1. Johannes 5: 19) Jesus kalte Satan «verdens hersker». (Johannes 14: 30) Satans og våre første foreldres ulydighet brakte hele menneskeheten ufullkommenhet, vold, død, sorg og lidelser. — Romerne 5: 12.

’Menneskets vei står ikke til ham selv’

Gud har gjennom tusener av år tillatt at menneskene har erfart konsekvensene av å ignorere hans lover, for å vise hva en slik ulydighet ville føre til. Denne perioden har gitt hele menneskeheten rikelig med anledning til å erkjenne sannheten i det Bibelen sier: «Menneskets vei [står ikke] til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt. Tilrettevis meg, Jehova.» — Jeremia 10: 23, 24.

Nå, etter alle disse århundrene, kan vi se at et styre uavhengig av Gud har vært katastrofalt. Gud har derfor til hensikt å gjøre slutt på menneskenes mislykkede forsøk på å være uavhengig av ham og hans lover.

En enestående framtid

Bibelens profetier viser at Gud om kort tid skal gjøre slutt på denne onde og brutale verdensordning: «Bare en liten stund til, og den onde er ikke mer . . . Men de saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred.» — Salme 37: 10, 11.

En profeti i Daniel 2: 44 sier: «I de kongenes dager [mens de nåværende regjeringer hersker] skal himmelens Gud opprette et rike som aldri skal bli ødelagt. Og riket skal ikke bli overlatt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse rikene, og selv skal det bestå til uavgrensede tider.» Menneskene vil aldri mer få lov til å styre seg selv. Hele jorden vil bli styrt av Guds rike. Under dets ledelse vil hele jorden bli gjort til et paradis, og menneskene vil gå framover til fullkommenhet og oppnå evig liv i lykke. Bibelen lover: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer.» (Åpenbaringen 21: 4) For en enestående framtid Gud vil gi oss!

Et annerledes liv

Det at jeg fant tilfredsstillende svar på de spørsmålene jeg hadde, forandret livet mitt. Fra da av hadde jeg et ønske om å tjene Gud og hjelpe andre til å finne disse svarene. Jeg forstod alvoret i det som står i 1. Johannes 2: 17: «Verden [den nåværende verdensordning, som er under Satans herredømme] forsvinner, og det gjør også dens begjær, men den som gjør Guds vilje, blir for evig.» Jeg hadde et sterkt ønske om å leve evig i Guds nye verden. Jeg bestemte meg for å bli i New York og begynte å gå på møtene i en av Jehovas vitners menigheter der. Jeg hadde mange hyggelige opplevelser mens jeg hjalp andre til å lære det jeg selv hadde lært.

I 1949 traff jeg Rose Marie Lewis. Hun, moren hennes, Sadie, og de seks søstrene hennes var alle Jehovas vitner. Rose tjente Gud på heltid i forkynnelsesarbeidet. Hun hadde mange gode egenskaper, og jeg ble straks tiltrukket av henne. Vi giftet oss i juni 1950 og ble boende i New York. Vi var lykkelige i det vi foretok oss, og gledet oss i håpet om å få leve evig i Guds nye verden.

I 1957 ble Rose Marie og jeg innbudt til å tjene på heltid ved Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i Brooklyn i New York. I juni 2004 hadde vi vært lykkelig gift i 54 år, og i 47 av dem hadde vi tjent ved hovedkontoret i Brooklyn. Dette var fine år som vi hadde brukt til å tjene Jehova og arbeide sammen med tusener av trosfeller.

Min største smerte

Tidlig i desember 2004 ble det dessverre klart at Rose Marie hadde en kreftsvulst i den ene lungen. Spesialister var enige om at den vokste raskt og måtte fjernes. Operasjonen ble utført senere i desember, og omkring en uke etterpå kom kirurgen inn på rommet hennes på sykehuset mens jeg var der, og sa: «Rose Marie, dra hjem! Du er frisk!»

Men bare noen dager etter at Rose Marie kom hjem, begynte hun å få store smerter i mageregionen og andre steder. Smertene gav seg ikke, så hun drog tilbake til sykehuset for å få tatt ytterligere prøver. Det ble oppdaget at det av en eller annen grunn dannet seg blodpropper i flere av de vitale organene, slik at disse organene ikke fikk tilført nok oksygen. Legene gjorde alt som stod i deres makt for å motvirke dette, men lyktes ikke. Bare noen uker senere, den 30. januar 2005, opplevde jeg det største slaget i hele mitt liv. Min kjære Rose Marie døde.

Jeg var da nesten 80 år og hadde i hele mitt liv sett folk lide, men dette var annerledes. Rose Marie og jeg var «ett kjød,» som Bibelen uttrykker det. (1. Mosebok 2: 24) Jeg hadde sett hvordan andre hadde lidd, og hadde selv lidd når venner og slektninger døde. Men den smerte jeg opplevde da min kone døde, har vært mye mer intens og langvarig. Nå forstår jeg fullt ut hvilken enorm sorg tapet av ens nærmeste har påført menneskene i så lang tid.

Ikke desto mindre har min forståelse av opprinnelsen til det onde og hvordan det vil bli slutt på det, vært til hjelp for meg. Salme 34: 18 sier: «Jehova er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte; og dem som har en knust ånd, frelser han.» Noe som er viktig for å utholde denne smerten, er å vite at Bibelen lærer at det vil finne sted en oppstandelse av de døde, at de som er i gravene, skal komme fram og få muligheten til å leve evig i Guds nye verden. Apostlenes gjerninger 24: 15 sier: «Det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» Rose Marie hadde stor kjærlighet til Gud. Jeg er sikker på at han også hadde stor kjærlighet til henne, og at han vil huske henne og bringe henne tilbake til sin fastsatte tid, forhåpentligvis veldig snart. — Lukas 20: 38; Johannes 11: 25.

Selv om sorgen over tapet av en som står en nær, er stor, vil gleden over å få tilbake en av sine kjære være større. (Markus 5: 42) Guds Ord lover: «Dine døde skal leve. . . . jorden skal la til og med dem som er kraftløse i døden, komme til verden.» (Jesaja 26: 19) Mange av «de rettferdige» som ifølge Apostlenes gjerninger 24: 15 skal komme tilbake til livet, vil sannsynligvis få en tidlig oppstandelse. For en herlig tid det kommer til å bli! Og Rose Marie vil være blant dem som blir oppreist. For en velkomst hun vil få av sine nærmeste! Tenk så fantastisk det vil være å leve da, i en verden uten lidelser!

[Bilder på side 9]

Jeg var vitne til lidelser da jeg var stasjonert i Kina

[Bilder på side 10]

Siden 1957 har jeg tjent ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn

[Bilde på side 12]

I 1950 giftet jeg meg med Rose Marie

[Bilde på side 13]

På vår 50. bryllupsdag, i 2000