Jeg har sett troen til Jehovas folk

Jeg begynte å le, for jeg trodde ikke han var religiøs. Jeg spurte: «Hva vet du om Bibelen?» Han svarte ikke med en gang. Til slutt fortalte han at moren hans var et av Jehovas vitner, og at han hadde lært litt av henne. Jeg var nysgjerrig og ba ham om å fortelle mer.

Vi snakket til langt på natt. Han sa at Bibelen forteller at det er Satan som er denne verdens hersker. (Joh 14:30) Du har kanskje visst om dette hele livet, men for meg var denne tanken både ny og interessant. Jeg hadde alltid hørt at det var en kjærlig og rettferdig Gud som styrer verden. Men det stemte ikke med det jeg hadde opplevd i livet. Selv om jeg bare var 26 år, hadde jeg sett mye som gjorde meg opprørt og bekymret.

Faren min hadde vært pilot i det amerikanske luftforsvaret. Så da jeg var barn, visste jeg at det var en reell mulighet for atomkrig – militæret var klar til å avfyre atomvåpen når som helst. Da Vietnamkrigen pågikk, gikk jeg på college i California. Jeg engasjerte meg i studentprotester. Politiet jaget oss med køller og brukte tåregass mot oss. Vi løp, men vi kunne nesten ikke se eller puste. Det var en tid med kaos og opprør. Det var politiske mord, protester og opptøyer. Alle hadde forskjellige meninger om hva som burde gjøres. Alt var så forvirrende.

I 1970 fikk jeg en jobb på Alaskas nordkyst og tjente mye penger. Så reiste jeg til London, kjøpte meg en motorsykkel og reiste sørover uten å ha en plan for hvor jeg skulle. Noen måneder senere kom jeg til Afrika. På veien møtte jeg folk som også ønsket å komme seg vekk – vekk fra situasjonen de var i, og fra problemene de hadde.

På grunn av det jeg hadde sett og hørt, syntes jeg det virket logisk at Bibelen lærer at det er en ond åndeskapning som styrer denne verden. Men hvor var Gud oppe i det hele? Det ville jeg vite.

I månedene som fulgte, fant jeg svaret. Og med tiden ble jeg kjent med kvinner og menn som har vært trofaste mot den eneste sanne Gud uansett hva de har opplevd.

NORD-IRLAND – «BOMBENES OG KULENES LAND»

Da jeg kom tilbake til London, kontaktet jeg moren til kameraten min, og hun ga meg en bibel. Senere, da jeg reiste til Amsterdam i Nederland, så et Jehovas vitne at jeg leste i den under et gatelys, og han hjalp meg til å lære mer. Deretter dro jeg til Dublin i Irland og fant avdelingskontoret til Jehovas vitner. Jeg banket på hovedinngangen. Det var da jeg møtte Arthur Matthews, en klok og erfaren bror. Jeg spurte om å få et bibelstudium, og han sa at han kunne studere med meg.

Jeg gikk helt inn for bibelstudiet og slukte alt jeg kom over av litteratur som vitnene hadde gitt ut. Og jeg leste selvfølgelig også i Bibelen. Det var så spennende! På møtene så jeg at til og med små barn visste svarene på spørsmål som høyt utdannede mennesker hadde lurt på i århundrer: «Hvorfor skjer det vonde ting? Hvem er Gud? Hva skjer når vi dør?» I denne tiden var jeg bare sammen med Jehovas vitner. Det var helt naturlig for meg, for jeg kjente ingen andre i hele landet. De hjalp meg til å bli glad i Jehova og til få lyst til å gjøre hans vilje.

I 1972 ble jeg døpt. Et år senere startet jeg som pioner og begynte i en liten menighet i Newry i Nord-Irland. Jeg leide et steinhus som lå for seg selv i en fjellside. I nærheten var det et jorde med kuer, og jeg pleide å øve på talene mine foran dem. De så ut til å høre nøye etter mens de tygget drøv. De kunne ikke gi meg tilbakemelding og veiledning, men de hjalp meg til å lære å ha øyekontakt med publikum når jeg holdt taler. I 1974 ble jeg utnevnt til spesialpioner. Jeg samarbeidet med Nigel Pitt, og vi ble venner for livet.

På den tiden var det svært mye vold og konflikt i Nord-Irland mellom katolikker og protestanter. Denne perioden er kjent som «The Troubles». Noen kalte Nord-Irland «bombenes og kulenes land». Det var vanlig med gatekamper, snikskytterangrep, skyting og bilbomber. Politiske og religiøse problemer hang tett sammen. Men både protestanter og katolikker forsto at Jehovas vitner ikke tar side i politiske spørsmål, så vi kunne forkynne fritt og trygt. Beboerne visste ofte når og hvor det kom til å bli voldshandlinger, og de advarte oss, slik at vi kunne holde oss unna.

Likevel var det mange farlige situasjoner. En dag forkynte jeg sammen med Denis Carrigan, som også var pioner. Vi forkynte i en by i nærheten der vi bare hadde vært én gang tidligere, og i denne byen bodde det ikke noen vitner. En kvinne beskyldte oss for å være hemmelige britiske soldater, kanskje fordi ingen av oss hadde irsk aksent. Beskyldningen hennes skremte oss. Bare det å være vennlig mot en soldat kunne få deg drept eller skutt i kneet. Mens vi sto ute, kalde og alene, og ventet på bussen, stoppet det en bil rett foran kafeen der kvinnen hadde kommet med beskyldningen mot oss. Kvinnen kom ut og snakket med de to mennene som satt i bilen. Hun var opprørt og pekte mot oss. Mennene kjørte sakte bort til oss og stilte oss spørsmål om busstidene. Da bussen kom, snakket de med bussjåføren. Vi klarte ikke å høre hva de sa. Det var ikke noen andre passasjerer på bussen, så vi var helt overbevist om at de hadde planlagt å ta oss når vi kom ut av byen. Men det skjedde ikke. Da jeg gikk av bussen, spurte jeg bussjåføren: «Ville de mennene i stad vite noe om oss?» Han svarte: «Jeg vet hvem dere er, og jeg fortalte dem det. Ikke vær redde. Dere er trygge.»

I 1976 var det et områdestevnea i Dublin. Der møtte jeg Pauline Lomax, en spesialpioner som var på besøk fra England. Hun var en åndelig, ydmyk og nydelig søster. Hun og broren hennes, Ray, hadde kjent sannheten hele livet. Pauline og jeg giftet oss et år senere, og vi fortsatte å tjene som spesialpionerer i Ballymena i Nord-Irland.

Vi var en stund i kretstjenesten og tjente våre brødre og søstre i Belfast, i Londonderry og på andre farlige steder. Vi ble så oppmuntret av troen til våre brødre og søstre. De hadde gitt slipp på dypt rotfestede religiøse trosoppfatninger, fordommer og hat for å kunne tjene Jehova. Og Jehova velsignet og beskyttet dem.

Jeg bodde i Irland i ti år. I 1981 ble vi invitert til å gå i den 72. klassen på Gilead. Etter at vi ble uteksaminert, ble vi sendt til Sierra Leone i Vest-Afrika.

SIERRA LEONE – TRO I ET LAND MED FATTIGDOM

Vi bodde i et misjonærhjem sammen med elleve fantastiske brødre og søstre. Vi delte ett kjøkken, tre bad, to dusjer, én telefon, én vaskemaskin og én tørketrommel. Det var ofte strømbrudd. Rotter invaderte rommet oppunder taket, og kobraer snek seg inn i kjelleren.

Boforholdene var ikke ideelle, men vi likte tjenesten veldig godt. Folk hadde respekt for Bibelen og hørte nøye etter. Mange studerte Bibelen og ble Jehovas vitner. De lokale kalte meg «herr Robert». Pauline var «fru Robert». Men etter en stund, da arbeidet for avdelingskontoret tok mer av tiden min, kunne jeg ikke være så mye ute i felttjenesten. Da begynte folk å kalle Pauline «fru Pauline», og de kalte meg «herr Pauline». Det likte Pauline!

Mange av brødrene og søstrene var fattige, men Jehova sørget alltid for at de hadde det de trengte – noen ganger på helt spesielle måter. (Matt 6:33) Jeg husker en søster som bare hadde nok penger til å kjøpe mat til seg selv og barna sine den dagen. Men i stedet for å kjøpe mat ga hun alle pengene til en bror som var syk, og som ikke hadde penger til malariamedisin. Senere den dagen fikk søsteren uventet besøk av en kvinne som betalte henne for å ordne håret hennes. Det var mange slike situasjoner.

NIGERIA – VI BLIR KJENT MED EN NY KULTUR

Vi var i Sierra Leone i ni år, og så ble vi sendt til Betel i Nigeria. Det var et stort avdelingskontor. Jeg fikk samme type kontorarbeid som jeg hadde hatt i Sierra Leone, men for Pauline ble det en stor og vanskelig forandring. Hun hadde brukt 130 timer i måneden i felttjenesten og hadde ledet mange bibelstudier som gikk framover. Men nå fikk hun i oppgave å være på syrommet og brukte dagene sine på å reparere ødelagte klær. Det tok tid for Pauline å tilpasse seg den nye situasjonen, men hun forsto etter hvert at andre satte stor pris på den jobben hun gjorde. Hun fokuserte på å gjøre det hun kunne for å oppmuntre andre betelitter.

Kulturen i Nigeria var helt ny for oss, og vi hadde mye å lære. En gang kom en bror inn på kontoret mitt for å introdusere en søster som akkurat hadde begynt på Betel. Da jeg rakte fram hånden for å hilse på henne, bøyde hun seg dypt ned ved føttene mine. Jeg ble sjokkert! To skriftsteder dukket opp i hodet mitt: Apostlenes gjerninger 10:25, 26 og Åpenbaringen 19:10. Jeg tenkte: «Skal jeg si til henne at hun ikke skal gjøre det?» Samtidig visste jeg at hun hadde blitt godkjent til å begynne på Betel, og at hun visste hva Bibelen lærer.

Jeg fortsatte samtalen litt forvirret og gjorde senere noen undersøkelser. Jeg fant ut at søsteren hadde fulgt en skikk som fortsatt var vanlig på den tiden i noen deler av landet. Menn ville også ha bøyd seg ned på denne måten. Det var ikke en tilbedelseshandling, men det var en måte å vise respekt på, slik som vi har eksempler på i Bibelen. (1. Sam 24:8) Jeg var glad for at jeg ikke hadde sagt noe som kunne såre søsteren eller gjøre henne flau.

Vi møtte mange nigerianere som hadde vært trofaste i mange år. Et eksempel er Isaiah Adagbona.b Han kom i sannheten da han var en ung mann. Men så ble han spedalsk og måtte flytte til en koloni for spedalske. Han var det eneste vitnet der. Til tross for motstand hjalp han over 30 spedalske til å komme i sannheten og opprettet en menighet i kolonien.

KENYA – BRØDRENE OG SØSTRENE VAR TÅLMODIGE MED MEG

I 1996 fikk vi i oppdrag å tjene på avdelingskontoret i Kenya. Dette var første gang jeg var tilbake i Kenya siden besøket jeg nevnte i innledningen. Vi bodde på Betel. Og det var mange som besøkte Betel, blant annet vervetaper, en type marekatt. De stjal fra søstrene som transporterte frukt. En dag hadde en søster på Betel latt vinduet sitt stå åpent. Da hun kom hjem, var det en familie med apekatter som koste seg med maten de hadde funnet på rommet hennes. Hun skrek og løp ut. Apekattene skrek også og hoppet ut av vinduet.

Pauline og jeg begynte i en swahilitalende menighet. Etter en kort stund fikk jeg i oppgave å lede menighetsbokstudiet (det som nå kalles menighetsbibelstudiet). Men forståelsen min av språket var på nivået til et lite barn. Jeg studerte stoffet på forhånd, slik at jeg kunne klare å lese spørsmålene. Men hvis svarene bare var litt annerledes enn det som sto skrevet, klarte jeg ikke å forstå dem. Det var så pinlig! Jeg syntes synd på brødrene og søstrene. Jeg var imponert over at de ydmykt og tålmodig lot meg lede studiet.

USA – TRO I ET LAND MED VELSTAND

Vi var i Kenya i mindre enn et år. I 1997 ble vi invitert til å tjene på Betel i Brooklyn i New York. Nå var vi i et land med materiell velstand, noe som kan ha sine egne utfordringer. (Ordsp 30:8, 9) Men også i et slikt land viser våre brødre og søstre sterk tro. De fokuserer ikke på å bli rike, men de bruker sin tid og sine midler på å støtte arbeidet til Jehovas organisasjon.

Opp gjennom årene har vi sett våre brødre og søstre vise tro under forskjellige omstendigheter. I Irland viste brødrene og søstrene tro til tross for uroligheter og vold. I Afrika viste de tro til tross for fattigdom og isolasjon. Og i USA viste de tro i et samfunn med stor velstand. Tenk hvor glad Jehova må være når han ser mennesker som viser at de elsker ham i alle slags situasjoner!

Årene har gått fort – «fortere enn en vevers skyttel». (Job 7:6) Vi tjener nå på hovedkontoret i Warwick i staten New York, og vi har gleden av å fortsette å tjene sammen med mennesker som virkelig elsker hverandre. Vi er veldig glade for at vi kan støtte vår Konge, Jesus Kristus, som snart skal belønne sine trofaste tjenere. – Matt 25:34.