Jehova har lyttet til bønnene mine

ET BESØK SOM FORANDRET LIVET MITT

Jeg ble født den 22. desember 1929 i Noville, en liten landsby med ni gårder i nærheten av Bastogne på fjellplatået Ardennene i Belgia. Jeg har gode minner om den barndommen jeg hadde på gården til foreldrene mine. Lillebroren min, Raymond, og jeg melket kuene våre hver dag og hjalp til med å høste inn det vi dyrket på gården. Det var sterkt samhold i landsbyen vår, der vi alle hjalp hverandre.

Foreldrene mine, Emile og Alice, var troende katolikker. De gikk til messe hver søndag. Men i 1939 kom det noen pionerer fra England til landsbyen vår og tilbød faren min et abonnement på bladet Ny Verden (nå kalt Våkn opp!). Han forsto raskt at dette var sannheten, og det motiverte ham til å begynne å lese i Bibelen. Etter hvert sluttet han å komme til messen, og det likte ikke naboene våre. De som hadde vært så vennlige, ble nå hissige motstandere. De prøvde å presse faren min til å fortsette å være katolikk, og det førte til mange opphetede diskusjoner.

Jeg syntes det var vondt å se at faren min ble så dårlig behandlet. Det var det som fikk meg til å be Gud om hjelp i den inderlige bønnen jeg nevnte i begynnelsen av artikkelen. Da det etter hvert ble slutt på motstanden fra naboene, ble jeg veldig glad. Jeg ble overbevist om at Jehova «hører bønner».

LIVET UNDER KRIGEN

Den 10. mai 1940 ble Belgia invadert av Nazi-Tyskland, noe som førte til at mange forlot landet. Familien vår flyktet til Sør-Frankrike. Mens vi var på flukt, havnet vi midt oppi kampene mellom tyske og franske styrker.

Da vi kom tilbake til gården vår, oppdaget vi at de fleste eiendelene våre hadde blitt stjålet. Det var bare hunden vår, Bobbie, som var der for å ta imot oss. Slike opplevelser fikk meg til å lure på hvorfor det er krig og lidelser i verden.

På den tiden ble vi veldig oppmuntret av de besøkene vi fikk av bror Emile Schrantza, en trofast pioner og eldste. Han forklarte ut fra Bibelen hvorfor det er så mye vondt i verden, og han svarte også på de andre spørsmålene mine om livet. Jeg fikk et nærere forhold til Jehova og ble overbevist om at han er en kjærlig Gud.

Allerede før krigen var over, fikk familien vår mer kontakt med andre brødre og søstre. I august 1943 besøkte bror José-Nicolas Minet gården vår for å holde en tale. Han spurte: «Hvem har lyst til å bli døpt?» Faren min rakte opp hånden, og det samme gjorde jeg. Vi ble døpt i en liten elv i nærheten av gården vår.

I desember 1944 satte den tyske hæren i gang sitt siste større angrep på vestfronten – kjent som Ardenneroffensiven. Vi bodde i nærheten av der angrepet skjedde, og vi måtte holde oss i kjelleren vår en måned. En dag da jeg gikk ut for å mate dyrene, ble gården vår truffet av artillerigranater. Hele taket på låven ble ødelagt. En amerikansk soldat som var i stallen like ved meg, ropte: «Legg deg ned!» Jeg løp og la meg ned ved siden av ham, og han satte hjelmen sin på hodet mitt for å beskytte meg.

ÅNDELIG VEKST

Etter krigen klarte vi å ha regelmessig kontakt med en menighet i Liège, som lå ni mil nord for oss. Etter hvert fikk vi opprettet en liten studiegruppe i Bastogne. Jeg begynte å jobbe for skattemyndighetene og fikk muligheten til å studere jus. Senere jobbet jeg på et annet offentlig kontor. I 1951 holdt vi et lite kretsstevne i Bastogne. Det var rundt 100 til stede. En av dem var en veldig ivrig pionersøster, Elly Reuter. Hun hadde syklet fem mil for å komme dit. Det tok ikke lang tid før vi ble forelsket og forlovet oss. Elly hadde fått en invitasjon til å gå Gilead-skolen i USA. Hun skrev til hovedkontoret for å forklare hvorfor hun følte at hun måtte si nei takk til invitasjonen. Bror Knorr, som tok ledelsen blant Jehovas folk på den tiden, svarte vennlig at hun kanskje en dag kunne få gå Gilead sammen med mannen sin. Vi giftet oss i februar 1953.

Samme år var Elly og jeg på stevnet med temaet «Den nye verdens samfunn», som ble holdt på Yankee Stadium i New York. Mens vi var der, møtte jeg en bror som tilbød meg en god jobb og ba meg flytte til USA. Etter at Elly og jeg hadde bedt til Jehova om dette, bestemte vi oss for at vi ikke ville ta imot tilbudet. Vi reiste tilbake til Belgia for å hjelpe til i den lille gruppen på rundt ti forkynnere i Bastogne. Året etter ble vi så glade for å få en sønn, Serge. Men sju måneder senere ble han syk og døde. Det var veldig vondt, og vi ba mye til Jehova. Vi ble styrket av det sikre håpet om en oppstandelse.

HELTIDSTJENESTE

I oktober 1961 fikk jeg meg en deltidsjobb som gjorde at jeg kunne være pioner. Men samme dag fikk jeg en telefon fra avdelingstjeneren på Betel. Han spurte om jeg kunne begynne som områdetjener (nå kalt kretstilsynsmann). «Kan vi ikke først få være pionerer før vi tar på oss denne oppgaven?» spurte jeg. Det fikk vi lov til. Etter at vi hadde vært pionerer i åtte måneder, begynte vi i reisetjenesten i september 1962.

Da vi hadde vært i reisetjenesten i to år, ble vi invitert til å tjene på Betel i Brussel. Vi begynte der i oktober 1964. Denne nye oppgaven ga oss mange velsignelser. Kort tid etter at bror Knorr hadde besøkt Betel i 1965, ble jeg overrasket over å bli utnevnt til avdelingstjener. Senere ble Elly og jeg invitert til å gå i den 41. klassen ved Gilead-skolen. Det bror Knorr hadde sagt 13 år tidligere, gikk i oppfyllelse! Etter at vi ble uteksaminert, reiste vi tilbake til Betel i Belgia.

JEG ER MED PÅ Å FORSVARE VÅRE JURIDISKE RETTIGHETER

I årenes løp har jeg hatt det privilegiet å bruke min juridiske bakgrunn til å hjelpe til med å forsvare vår tilbedelsesfrihet i Europa og andre steder. (Fil 1:7) Gjennom det arbeidet har jeg kommet i kontakt med myndighetspersoner i mer enn 55 land der arbeidet vårt har vært forbudt eller underlagt restriksjoner. I stedet for å trekke fram min juridiske erfaring pleide jeg å introdusere meg selv som «en Guds tjener». Jeg ba alltid til Jehova om å få hans veiledning, for jeg vet at «en konges [eller dommers] hjerte er som strømmer av vann i Jehovas hånd. Han leder det dit Han vil». – Ordsp 21:1.

En opplevelse som gjorde spesielt inntrykk på meg, var den samtalen jeg hadde med et medlem av Europaparlamentet. Jeg hadde spurt om å få snakke med ham flere ganger, og til slutt gikk han med på å møte meg. Han sa: «Jeg gir deg fem minutter, og ikke ett minutt mer.» Jeg bøyde hodet og begynte å be. Han spurte meg nervøst om hva jeg holdt på med. Jeg løftet hodet og sa: «Jeg takket Gud fordi du er en av hans tjenere.» Han spurte: «Hva er det du mener?» Jeg viste ham Romerne 13:4. Han var protestant, så han ble interessert i dette bibelverset. Hva skjedde etter det? Jeg fikk lov til å snakke med ham i en halvtime, og vi hadde et veldig fint møte. Han sa til og med at han hadde respekt for arbeidet vårt.

I årenes løp har Jehovas folk kjempet mange juridiske kamper i Europa i forbindelse med militærnekting, barnefordeling, skattlegging og andre ting. Jeg har hatt det privilegiet å være med på mange av disse sakene og se hvordan Jehova har hjulpet oss til å vinne. Jehovas vitner har vunnet over 140 saker i Den europeiske menneskerettsdomstol!

STØRRE RELIGIONSFRIHET PÅ CUBA

På 90-tallet samarbeidet jeg med bror Philip Brumley fra hovedkontoret og bror Valter Farneti fra Italia. Vi arbeidet med å sikre større religionsfrihet for brødrene og søstrene på Cuba, der arbeidet vårt var underlagt restriksjoner. Jeg skrev til den kubanske ambassaden i Belgia og hadde så møter med en myndighetsperson som behandlet saken vår. I løpet av de første møtene våre var det vanskelig å få oppklart de misforståelsene som hadde ført til restriksjonene.

Etter at vi hadde bedt til Jehova om at han måtte lede oss, spurte vi om å få sende 5000 bibler til Cuba, og det fikk vi lov til. Biblene kom trygt fram og ble distribuert til brødrene og søstrene, og det overbeviste oss om at Jehova velsignet innsatsen vår. Så søkte vi om å få sende 27 500 bibler til. Det fikk vi også lov til. Å hjelpe våre kjære brødre og søstre på Cuba til å få et personlig eksemplar av Bibelen ga meg stor glede.

Jeg har besøkt Cuba mange ganger i forbindelse med det arbeidet som har blitt gjort for å hjelpe våre brødre og søstre der til å få større juridiske rettigheter. Mens jeg var med på dette, fikk jeg bygd opp et godt forhold til mange myndighetspersoner.

HJELP TIL VÅRE BRØDRE OG SØSTRE I RWANDA

I 1994 ble flere enn en million mennesker brutalt drept i et folkemord på tutsiene i Rwanda. Dessverre ble noen av våre brødre og søstre også drept. Det ble raskt satt sammen en gruppe av brødre som ble bedt om å organisere nødhjelp til brødrene og søstrene i landet.

Da gruppen vår kom fram til Kigali, hovedstaden, oppdaget vi at oversettelseskontoret og litteraturlageret var fulle av kulehull. Vi hørte mange tragiske historier om brødre og søstre som hadde blitt drept med macheter. Men vi hørte også historier om hvordan trosfellene våre hadde vist kjærlighet i praksis. For eksempel møtte vi en bror som var tutsi, og som hadde gjemt seg i et hull i bakken i 28 dager. Der hadde han blitt beskyttet av en hutufamilie som var Jehovas vitner. Under et møte i Kigali ga vi åndelig trøst og oppmuntring til over 900 brødre og søstre.

Så krysset vi grensen til Zaïre (nå Kongo) for å lete etter de mange rwandiske brødrene og søstrene som hadde dratt til flyktningleirer i nærheten av byen Goma. Vi klarte ikke å finne dem, så vi ba til Jehova om at han måtte lede oss til dem. Da så vi en som gikk mot oss, og vi spurte ham om han kjente noen Jehovas vitner. «Ja, jeg er et vitne», svarte han. «Jeg skal gjerne ta dere med til nødhjelpsutvalget.» Etter et oppmuntrende møte med nødhjelpsutvalget holdt vi et møte for 1600 flyktninger og ga dem åndelig trøst og oppmuntring. Vi leste også opp et brev fra det styrende råd. Brødrene og søstrene ble veldig rørt av å høre forsikringen fra dem: «Dere er hele tiden i bønnene våre. Vi vet at Jehova ikke vil forlate dere.» Disse ordene viste seg virkelig å være sanne. I dag er det over 30 000 som er glade for å tjene Jehova i Rwanda!

FAST BESTEMT PÅ Å VÆRE TROFAST

Etter at jeg hadde vært gift med min kjære Elly i nesten 58 år, døde hun i 2011. I bønnene mine fortalte jeg Jehova hvor dypt jeg sørget over henne, og han trøstet meg. Det ga meg også trøst å forkynne det gode budskap om Riket for andre.

Selv om jeg nå er i 90-årene, er jeg fortsatt med på å forkynne hver uke. Jeg er også glad for at jeg kan hjelpe den juridiske avdelingen her på avdelingskontoret i Belgia. Og jeg deler erfaringen min med andre og oppmuntrer de unge i Betel-familien.

For 84 år siden ba jeg min første bønn til Jehova. Det var starten på et fantastisk vennskap med ham som bare har blitt nærere og nærere. Jeg er så takknemlig for at Jehova har hørt bønnene mine gjennom hele livet mitt! – Sal 66:19.b