Min reise fra å være sjenert til å bli misjonær

Jeg ble født i 1951 i Wien i Østerrike. Familien min var katolikker. Jeg var sjenert og redd for å snakke med andre, men jeg trodde på Gud og snakket ofte med ham i bønn. Da jeg var ni år, begynte faren min å studere sammen med Jehovas vitner, og litt senere ble moren min med på studiet.

Vi begynte snart å gå i Döbling menighet i Wien. Vi gjorde mye sammen som familie. Vi leste og studerte Bibelen, gikk på møter og var med på frivillig tjeneste på stevner. Helt fra starten av hjalp faren min meg til å bli veldig glad i Jehova. Og når han ba, nevnte han ofte at han ønsket at søsteren min og jeg skulle bli pionerer. Men jeg selv hadde ikke det som mål enda.

JEG BEGYNNER I HELTIDSTJENESTEN

Jeg ble døpt i 1965, da jeg var 14 år. Men jeg syntes det var vanskelig å snakke med fremmede på feltet. Jeg hadde også lav selvfølelse og et desperat ønske om å bli godtatt av andre ungdommer. Så ikke så lenge etter at jeg hadde blitt døpt, begynte jeg å få meg venner som ikke tjente Jehova. Selv om jeg likte å være sammen med dem, fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg brukte så mye tid sammen med personer som ikke var glad i Jehova. Men jeg var ikke sterk nok til å forandre på situasjonen. Hva var det som hjalp meg?

Omtrent på den tiden kom det en 16 år gammel jente som het Dorothée, til menigheten vår. Hun var så ivrig i forkynnelsen, og det imponerte meg. Jeg var litt eldre enn henne, men gikk nesten ikke på feltet. Jeg tenkte: «Foreldrene mine er Jehovas vitner, men Dorothée har ingen familie i sannheten. Hun bor sammen med en mor som er syk, men likevel er hun alltid på feltet!» Det gode eksempelet hennes gjorde at jeg fikk lyst til å gjøre mer for Jehova. Kort tid senere ble hun og jeg pionerpartnere. Først var vi hjelpepionerer (eller «feriepionerer», som det het den gangen), og senere ble vi alminnelige pionerer. Dorothées begeistring var smittsom. Hun hjalp meg med å starte mitt første bibelstudium. Etter hvert ble jeg litt mindre redd for å ta kontakt med folk fra dør til dør, på gaten og i andre situasjoner.

I løpet av det første året jeg var pioner, begynte en bror som het Heinz, i menigheten vår. Han hadde lært sannheten mens han var på besøk i Canada hos broren sin, som var et vitne. Nå skulle han tjene som spesialpioner i menigheten vår i Wien. Jeg likte ham med en gang. Men han hadde lyst til å bli misjonær, og det hadde ikke jeg noen planer om. Så til å begynne med skjulte jeg hva jeg følte for ham. Men senere ble Heinz og jeg sammen, og vi giftet oss og ble pionerer sammen i Østerrike.

MISJONÆRTJENESTE SOM MÅL

Heinz snakket ofte med meg om at han hadde lyst til å bli misjonær. Men han prøvde aldri å overtale meg til å ville bli det. Han bare stilte slike motiverende spørsmål som: «Kan vi gjøre mer i tjenesten for Jehova, siden vi ikke har barn?» Fordi jeg var så sjenert, var jeg redd for å bli misjonær. Jeg var pioner, men bare tanken på å være misjonær gjorde meg helt matt. Men Heinz var tålmodig og fortsatte å snakke positivt om misjonærtjenesten. Han oppmuntret meg til å tenke mer på hvordan jeg kunne hjelpe andre, enn på mine egne bekymringer. Det var et godt råd.

Gradvis fikk jeg lyst til å bli misjonær, så vi søkte på Gilead-skolen. Men den broren som hadde ansvaret på Betel på den tiden, foreslo at jeg skulle bli litt bedre i engelsk først. Etter at jeg hadde slitt med å forbedre engelsken min i tre år, fikk vi et overraskende oppdrag. Vi ble spurt om å begynne i en serbokroatisk menighet i Salzburg i Østerrike. Vi tjente i det distriktet de neste sju årene, og i et av de årene var vi i kretstjenesten. Vi syntes at serbokroatisk var et vanskelig språk, men vi hadde mange bibelstudier.

I 1979 ble vi bedt om å reise på «ferie» til Bulgaria. Forkynnelsesarbeidet var forbudt, så vi forkynte ikke mens vi var der. Men vi smuglet miniatyrutgaver av litteraturen vår inn i landet til de fem søstrene som bodde i hovedstaden, Sofia. Jeg hadde aldri vært så nervøs før, men Jehova hjalp meg med dette spennende oppdraget. Det var oppmuntrende å se hvor modige og glade disse søstrene var, selv om de risikerte å bli fengslet. Det inspirerte meg til å ville gjøre mitt beste i en hvilken som helst oppgave Jehovas organisasjon satte meg til.

I mellomtiden søkte vi på Gilead på nytt, og denne gangen kom vi inn. Vi hadde trodd at vi skulle gå skolen på engelsk i USA. Men i 1981 hadde det blitt opprettet en avdeling av Gilead-skolen på Betel i Tyskland, som da lå i Wiesbaden. Så vi kunne faktisk gå skolen på tysk, som var mye lettere for meg. Hvor kom vi til å bli sendt?

TJENESTE I ET KRIGSHERJET LAND

Vi fikk i oppdrag å tjene i Kenya! Men avdelingskontoret i Kenya spurte om vi var villige til å tjene i nabolandet Uganda i stedet. Det landet hadde en turbulent historie. Over ti år tidligere hadde regjeringen blitt styrtet i et militærkupp ledet av general Idi Amin. De neste årene styrte han som en diktator. Tusenvis av mennesker ble drept, og millioner hadde det veldig vanskelig. I 1979 ble den ugandiske regjeringen styrtet igjen. Som du sikkert skjønner, var jeg litt engstelig for å flytte til et krigsherjet land. Men på Gilead hadde vi lært mye om å stole på Jehova. Så vi sa ja.

Situasjonen i Uganda var kaotisk. Heinz beskrev den på denne måten i årboken for 2010: «Mange tjenester, for eksempel når det gjaldt vannforsyning og kommunikasjon, hadde brutt sammen. ... Det var vanlig med skyteepisoder og ran, særlig om natten. ... Alle holdt seg inne, mens de håpet på – og i mange tilfeller bad til Gud om – at det ikke måtte komme ubudne gjester i løpet av natten.» Men til tross for disse utfordringene fortsatte brødrene og søstrene å tjene Jehova med iver og glede.

I 1982 kom Heinz og jeg til Kampala, hovedstaden i Uganda. De første fem månedene bodde vi hos Sam og Christina Waiswa og de fem barna deres. De hadde i tillegg fire slektninger boende hos seg. Bror og søster Waiswa og familien deres hadde ofte bare ett måltid om dagen, noe som gjorde det ekstra spesielt at de var så gjestfrie mot oss. Mens vi bodde hos dem, lærte vi mange praktiske ting som hjalp oss til å tilpasse oss misjonærlivet. Vi lærte for eksempel hvordan vi kunne dusje med bare noen få liter vann og samle opp vannet for å bruke det til å skylle ned i toalettet senere. I 1983 fant vi oss et eget sted å bo i et forholdsvis trygt område i Kampala.

Vi elsket tjenesten. Jeg husker at vi en måned leverte over 4000 blader! Men det beste med tjenesten var menneskene. De hadde respekt for Gud og likte å snakke om Bibelen. Heinz og jeg hadde som regel 10 til 15 bibelstudier hver. Og vi lærte mye av dem vi studerte med. Det var for eksempel fint å se den positive innstillingen de hadde. Selv om de måtte gå til fots når de skulle på møtene, smilte de alltid og klaget aldri.

I 1985 og 1986 var det to militære konflikter til i Uganda. Vi så mange barnesoldater. De sto ofte ved kontrollposter langs veien og var bevæpnet med automatgevær. I den perioden ba vi ofte Jehova om å få god dømmekraft og indre ro når vi lette etter interesserte. Og Jehova hjalp oss. Når vi traff noen som reagerte positivt på budskapet om Riket, glemte vi som regel fort hvor redde vi var.

Vi likte også å forkynne for utlendinger. Vi traff for eksempel Murat og Dilbar Ibatullin, et ektepar fra republikken Tatarstan i Russland, og vi begynte å studere med dem. Murat var lege. De ble begge døpt og har vært aktive i tjenesten siden da. Senere møtte jeg Tatjana Vileyska, en kvinne fra Ukraina som hadde hatt selvmordstanker. Etter at hun ble døpt, flyttet hun tilbake til Ukraina, og senere hjalp hun til med å oversette publikasjonene våre.a

NYE UTFORDRINGER

I 1991, mens Heinz og jeg var på ferie i Østerrike, ble vi kontaktet av avdelingskontoret der og informert om et nytt oppdrag: Bulgaria. Etter kommunismens fall i Øst-Europa hadde Jehovas vitner blitt juridisk anerkjent i Bulgaria. Som nevnt hadde Heinz og jeg smuglet litteratur inn i landet da arbeidet vårt var forbudt. Men nå ble vi sendt dit for å forkynne.

Vi fikk beskjed om å ikke dra tilbake til Uganda. Så i stedet for å reise tilbake til misjonærhjemmet for å pakke sakene våre og si farvel til vennene våre dro vi til Betel i Tyskland, fikk oss en bil og kjørte til Bulgaria. Vi skulle tjene i en gruppe i Sofia som hadde cirka 20 forkynnere.

I Bulgaria møtte vi nye utfordringer. For det første kunne vi ikke språket. For det andre fantes det bare to publikasjoner på bulgarsk, nemlig Den sannhet som fører til evig liv og Min bok med fortellinger fra Bibelen. Og for det tredje syntes vi det var vanskelig å starte studier. Til tross for alt dette gikk det framover med den lille, men ivrige gruppen vår. Den ortodokse kirke la merke til det, og det var da problemene begynte for alvor.

I 1994 ble Jehovas vitner fratatt den juridiske anerkjennelsen, og vi begynte å bli behandlet som en forbudt sekt. Noen av brødrene ble arrestert. Mediene spredte forferdelige løgner om oss, for eksempel at Jehovas vitner ville at barna deres skulle dø, fordi de ikke ville gi dem blodoverføring, og at de overtalte andre vitner til å ta sitt eget liv. Heinz og jeg syntes det var vanskelig å forkynne. Vi møtte ofte aggressive personer som skrek til oss, ringte politiet eller til og med kastet ting på oss. Det var ikke mulig å få litteratur inn i landet, og det ble vanskelig å leie lokaler som vi kunne ha møter i. En gang hendte det til og med at politiet kom og stoppet stevnet vårt. Heinz og jeg var ikke vant til så mye hat. Det var virkelig annerledes enn det produktive og vennlige distriktet i Uganda! Hvordan klarte vi å takle den store forandringen?

Det som hjalp oss, var å være sammen med de lokale brødrene og søstrene. De var så glade for å ha funnet sannheten, og var takknemlige for at vi støttet dem. Alle holdt sammen og stilte opp for hverandre. Vi lærte at vi kan være lykkelige i et hvilket som helst oppdrag vi får, hvis vi fokuserer på menneskene og bryr oss om dem.

Etter hvert gikk ting bedre i Bulgaria. I 1998 ble Jehovas vitner juridisk anerkjent igjen, og det tok ikke lang tid før mange flere av publikasjonene våre ble utgitt på bulgarsk. Så fikk vi bygd vårt eget Betel, som ble innviet i 2004. I dag er det 57 menigheter i Bulgaria og 2953 forkynnere. Forrige tjenesteår var det 6475 på minnehøytiden. En gang var det bare fem søstre i Sofia, men nå er det ni menigheter i denne byen! Vi har virkelig sett «den lille ... bli til tusen». – Jes 60:22.

HELSEPROBLEMER

I årenes løp har jeg hatt en del problemer med helsen. Jeg har hatt flere svulster, blant annet en i hjernen. Jeg fikk strålebehandling og gjennomgikk en tolv timer lang operasjon i India for å få fjernet mesteparten av den. Etter operasjonen bodde vi på Betel i India en tid for at jeg skulle komme meg, og så dro vi tilbake til oppdraget vårt i Bulgaria.

I mellomtiden begynte Heinz å merke symptomene på en sjelden, arvelig sykdom som heter Huntingtons sykdom. Han slet med å gå, snakke og ha kontroll på bevegelsene. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, ble han mer og mer avhengig av meg. Noen ganger følte jeg meg helt overveldet og lurte på hvordan jeg skulle klare å ta vare på ham. Men en ung bror som het Bobi, var en god støtte for oss. Han tok ofte Heinz med på feltet. Bobi ble ikke flau over talevanskene og de ukontrollerte bevegelsene til Heinz. Jeg kunne alltid regne med at Bobi ville stille opp når jeg selv ikke strakk til. Heinz og jeg hadde bestemt oss for å ikke få barn i denne ordningen, men vi følte at Jehova ga oss Bobi som en sønn. – Mark 10:29, 30.

Heinz fikk også kreft, og i 2015 døde han. Jeg følte meg så usikker etter at jeg mistet den kjære mannen min. Det var helt uvirkelig at han ikke var der lenger. Men i minnene mine er det som om han fortsatt lever! (Luk 20:38) I løpet av dagen tenker jeg ofte på de pene tingene han sa til meg, og de gode rådene han kom med. Jeg er veldig takknemlig for at vi fikk tjene Jehova sammen i så mange år.

TAKKNEMLIG FOR JEHOVAS HJELP

Jehova hjalp meg til å bli mindre sjenert og bli en misjonær som er glad i andre mennesker. (2. Tim 1:7) Og han har virkelig holdt meg oppe gjennom alle de vanskelighetene jeg har opplevd. Med Jehovas hjelp er både lillesøsteren min og jeg nå i heltidstjenesten. Hun og mannen hennes tjener i dag i en serbisk krets i Europa. Så de bønnene faren min ba for mange år siden, har blitt besvart!

Når jeg studerer Bibelen, føler jeg indre fred. Jeg har lært å be «enda mer inderlig» i vanskelige tider, slik Jesus gjorde. (Luk 22:44) Én måte Jehova svarer på bønnene mine på, er gjennom de snille og kjærlige vennene i menigheten min i Nadezhda i Sofia. De inviterer meg til å være sammen med dem og viser ofte at de setter pris på meg. Det gjør meg veldig glad.

Jeg tenker ofte på oppstandelsen. Jeg ser for meg foreldrene mine foran huset vårt, like unge og vakre som da de giftet seg. Jeg ser søsteren min lage mat og Heinz stå ved siden av hesten sin. Slike mentale bilder av paradiset skyver vekk negative tanker og gjør at jeg føler dyp takknemlighet mot Jehova.

Når jeg tenker på alt jeg har opplevd, og på hvordan framtiden vil bli, føler jeg det samme som David følte da han sa: «Hvor ville jeg ha vært hvis jeg ikke hadde tro på at jeg skal få erfare Jehovas godhet så lenge jeg lever? Håp på Jehova, vær modig og sterk. Ja, håp på Jehova.» – Sal 27:13, 14.