Jehova har hjulpet oss til ‘å blomstre der vi ble plantet’

Mats og Ann-Catrin gikk på Gilead-skolen i 1979, og i årenes løp har de fått i oppdrag å tjene i landene Iran, Mauritius, Myanmar, Tanzania, Uganda og Zaïre, og på den måten blitt «plantet» på disse stedene. Det var en lærer på Gilead, Jack Redford, som ga dem det rådet som har hjulpet dem alle de gangene de har blitt «plantet», «rykket opp med roten» og «plantet om». Her er deres historie.

Vil dere fortelle hvordan dere fant sannheten?

Mats: Faren min bodde i Polen under andre verdenskrig, og han så mye hykleri i den katolske kirke. Likevel sa han ofte: «Sannheten må jo finnes der ute et sted!» Etter hvert fant jeg ut at han hadde rett. Jeg kjøpte mange brukte bøker. En av dem var en blå bok som het Den sannhet som fører til evig liv. Jeg syntes det var en spennende tittel, og jeg leste ut boken samme natt. Da morgenen kom, visste jeg at jeg hadde funnet sannheten!

Fra april 1972 leste jeg mange flere av publikasjonene til Jehovas vitner og fikk svar på de bibelske spørsmålene mine. Jeg følte meg som kjøpmannen i Jesu illustrasjon som fant en veldig verdifull perle og solgte alt han eide, for å kjøpe den. Det jeg «solgte», var planene mine om å gå på universitetet for å bli lege. Jeg gjorde det for å «kjøpe» den verdifulle «perlen» jeg hadde funnet – sannheten. (Matt 13:45, 46) Jeg ble døpt 10. desember 1972.

Før det hadde gått et år, tok også foreldrene mine og lillebroren min imot sannheten og ble døpt. I juli 1973 begynte jeg som pioner. En av de ivrige pionerene i menigheten var en vakker og åndelig søster som het Ann-Catrin. Vi ble forelsket og giftet oss i 1975. De neste fire årene bodde vi i Strömsund, et trivelig sted i Sverige der mange viste interesse for sannheten.

Ann-Catrin: Faren min ble kjent med sannheten kort tid før han ble ferdig med universitetsutdannelsen sin i Stockholm. Jeg var bare tre måneder gammel, men han tok meg med på møtene og ut i felttjenesten. Moren min likte ikke det og prøvde å bevise at Jehovas vitner tok feil. Men det klarte hun ikke, så etter hvert ble hun også døpt. Jeg ble døpt da jeg var 13 år, og begynte som pioner da jeg var 16. Først var jeg pioner i Umeå, der det var stort behov for forkynnere, og så ble jeg spesialpioner.

Etter at Mats og jeg giftet oss, hjalp vi mange til å bli kjent med sannheten, noe som ga oss stor glede. En av dem var Maivor, en tenåringsjente som ga opp en idrettskarriere og ble pionerpartneren til lillesøsteren min. De gikk Gilead i 1984 og er nå misjonærer i Ecuador.

Hvordan har dere fulgt rådet om å «blomstre der dere blir plantet», i de forskjellige misjonæroppdragene dere har hatt?

Mats: Vi ble ofte «plantet om» på nye steder. Vi prøvde å være «rotfestet» i Jesus ved å gjøre så godt vi kunne for å etterligne ham, spesielt når det gjaldt ydmykhet. (Kol 2:6, 7) Vi forventet for eksempel ikke at de lokale forkynnerne skulle tilpasse seg oss, men prøvde å forstå hvorfor de gjorde ting på en bestemt måte. Vi ville gjerne forstå kulturen deres og hvordan de tenkte. Jo mer vi etterlignet Jesus, jo mer følte vi at vi var «plantet ved strømmer av vann», slik at vi kunne blomstre på alle de stedene vi ble sendt til. – Sal 1:2, 3.

Ann-Catrin: For at et tre skal kunne vokse etter at det har blitt plantet om, trenger det også sol og varme. Jehova har alltid vært «vår sol». (Sal 84:11) Han har latt oss få merke varmen fra kjærlige brødre og søstre i vår åndelige familie. I den lille menigheten vår i Teheran i Iran opplevde vi for eksempel en gjestfrihet som fikk oss til å tenke på den gjestfriheten som var vanlig i bibelsk tid. Vi skulle så gjerne ha blitt i Iran, men i juli 1980 ble Jehovas vitner offisielt forbudt, og vi fikk 48 timer på oss til å forlate landet. Vi fikk et nytt oppdrag i Zaïre (nå Kongo) i Afrika.

Da jeg fikk vite at vi skulle til Afrika, begynte jeg å gråte. Det jeg hadde hørt om slanger og sykdommer i Afrika, skremte meg. Men et nært vennepar av oss som hadde tjent der i mange år, sa til oss: «Dere har jo ikke vært der enda! Gi det en sjanse, så kommer dere til å oppdage at dere liker Afrika bedre og bedre.» Og det stemte! Brødrene og søstrene er varme og kjærlige. Da vi måtte forlate Zaïre seks år senere fordi arbeidet vårt ble forbudt der, måtte jeg smile for meg selv, for nå ba jeg til Jehova: «Vær så snill og la oss få bli i Afrika!»

Hvilke gleder har dere opplevd i årenes løp?

Mats: Jeg vil nevne de nære vennskapene vi har fått med misjonærer fra andre land og med forskjellig bakgrunn. Og noen av de stedene vi har vært, har vi opplevd den helt spesielle gleden som kommer av å lede mange bibelstudier. Noen ganger ledet vi rundt 20 studier hver! Kjærligheten og gjestfriheten til de afrikanske brødrene og søstrene har også gjort stort inntrykk på meg. Når vi besøkte menigheter i Tanzania, parkerte vi «soverommet» vårt – en Volkswagen Kombi – utenfor huset til noen i menigheten. De viste oss stor gjestfrihet, og mange gjorde «mer enn de hadde råd til», for at vi skulle ha det bra. (2. Kor 8:3) Noe vi likte spesielt godt, var de pratestundene vi to pleide å ha på slutten av hver dag. Da satte vi oss ned for å snakke om det som hadde skjedd i løpet av dagen, og takke Jehova for at han var med oss.

Ann-Catrin: Jeg synes det har vært veldig hyggelig å bli kjent med brødre og søstre fra hele verden. Vi har opplevd mange interessante kulturer og lært oss nye språk – fransk, luganda, persisk og swahili. Vi har vært med på å lære opp nye brødre og søstre, fått gode venner og arbeidet «skulder ved skulder» med dem i tjenesten for Jehova. – Sef 3:9.

Vi har også sett den utrolige variasjonen i Jehovas vakre skaperverk. Hver gang vi har tatt imot et nytt oppdrag i tjenesten for Jehova, har vi følt at vi har blitt tatt med på en reise med Jehova som Guide. Han har gitt oss opplevelser som vi aldri ville ha fått på egen hånd.

Hvilke utfordringer har dere møtt, og hvordan har dere taklet dem?

Mats: I årenes løp har vi fått flere tropesykdommer, deriblant malaria. Ann-Catrin har hatt et par hasteoperasjoner. Og da foreldrene våre begynte å komme opp i årene, bekymret vi oss for dem. Vi er takknemlige for at søsknene våre tok på seg å være hovedomsorgspersoner. De tok seg av dem på en tålmodig og kjærlig måte og gjorde det med glede. (1. Tim 5:4) Likevel slet vi av og til med dårlig samvittighet, for vi ville så gjerne gjøre mer for foreldrene våre enn bare å støtte dem på avstand.

Ann-Catrin: I 1983, mens vi var i Zaïre , fikk jeg et alvorlig tilfelle av kolera. Legen sa til Mats: «Få henne ut av landet i dag!» Dagen etter var vi på vei til Sverige i et fraktfly, det eneste flyet som var tilgjengelig.

Mats: Vi trodde at dette betydde slutten på misjonærtjenesten for oss, så vi gråt så tårene rant. Men selv om legen ikke hadde vært optimistisk, ble Ann-Catrin bra igjen. Og et år senere kunne vi dra tilbake til Zaïre, denne gangen til en liten swahilitalende menighet i Lubumbashi.

Ann-Catrin: Mens vi var i Lubumbashi, hadde jeg en spontanabort. Vi hadde ikke planlagt å få barn, men da vi mistet dette barnet, var det ekstremt vanskelig for meg. I denne triste perioden fikk vi en uventet gave fra Jehova. Vi startet flere bibelstudier enn noen gang før. På mindre enn et år vokste menigheten fra 35 til 70 forkynnere, og møtedeltagelsen økte fra 40 til 220. Vi var fullt opptatt i tjenesten, og det var til stor trøst for meg å se hvordan Jehova velsignet oss. Likevel tenker vi mye på og snakker ofte om den lille babyen vår. Vi gleder oss veldig til å se hvordan Jehova vil fjerne smerten vår fullstendig.

Mats: På et tidspunkt ble Ann-Catrin helt utmattet. Samtidig fikk jeg vite at jeg hadde tykktarmskreft i stadium 4, og jeg måtte ha en stor operasjon. Nå går det bra med meg, og Ann-Catrin gjør så godt hun kan med de kreftene hun har.

Vi har sett at vi ikke er de eneste som opplever prøvelser og vanskeligheter. Etter folkemordet i Rwanda i 1994 besøkte vi mange venner i flyktningleirer. Troen, utholdenheten og gjestfriheten deres lærte oss at Jehova har makt til å holde sitt folk oppe under en hvilken som helst prøvelse. – Sal 55:22.

Ann-Catrin: En annen utfordring kom da vi hadde vært på innvielsen av avdelingskontoret i Uganda i 2007. Etter programmet kjørte vi sammen med rundt 25 misjonærer og betelitter mot Nairobi i Kenya. Før vi kom til den kenyanske grensen, svingte en motgående lastebil plutselig over i vår kjørebane og frontkolliderte med oss. Sjåføren vår og fem av vennene våre døde momentant, og en søster døde senere på sykehuset. Vi lengter veldig etter å se vennene våre igjen! – Job 14:13–15.

Etter hvert kom jeg meg av de fysiske skadene jeg fikk. Men Mats og jeg var blant de passasjerene som fikk posttraumatisk stresslidelse. Jeg fikk panikkanfall om natten og våknet med symptomer som lignet på hjerteinfarkt. Det var skremmende. Men inderlige bønner til Jehova og trøst fra noen av favorittskriftstedene våre hjalp oss til å føle oss roligere. Vi fikk også profesjonell hjelp, noe som var nyttig for oss. Nå har symptomene blitt mildere, og vi ber Jehova om at han må hjelpe oss til å trøste andre som har lignende plager.

Da dere fortalte om hvordan dere har klart å takle vanskelige situasjoner, sa dere at Jehova har båret dere «som rå egg». Hva mente dere med det?

Mats: Det er et ordspråk på swahili som sier: «Tumebebwa kama mayai mabichi», det vil si: «Vi ble båret som rå egg.» Akkurat som man bærer rå egg veldig forsiktig for at de ikke skal knuse, har Jehova kjærlig og omtenksomt støttet oss i alle de oppdragene vi har hatt. Vi har alltid hatt det vi trengte, til og med mer enn det vi trengte. En måte vi har merket Jehovas kjærlighet og omsorg på, er gjennom den omtanken som det styrende råd har vist oss.

Ann-Catrin: Jeg har lyst til å nevne et eksempel på hvordan Jehova har vist oss kjærlig omsorg. En dag fikk jeg en telefon om at faren min i Sverige var på sykehus og fikk intensivbehandling. Mats hadde akkurat kommet seg etter å ha hatt malaria. Vi hadde ikke råd til å kjøpe flybilletter, og vi kom til at vi måtte selge bilen vår. Så fikk vi to telefoner til. Den ene var fra et ektepar som hadde hørt om situasjonen vår, og som gjerne ville betale den ene billetten. Den andre var fra en eldre søster som hadde spart penger i en eske med merkelappen «Til noen som trenger det». På bare noen minutter hadde Jehova kommet oss til hjelp! – Hebr 13:6.

Hva vil dere si at dere har lært, når dere ser tilbake på 50 år i heltidstjenesten?

Ann-Catrin: Jeg har lært at det som gir oss styrke, er at vi «bevarer roen og viser tillit». Når vi stoler på Jehova, gjør han på en måte vår kamp til sin kamp. (Jes 30:15; 2. Krøn 20:15, 17) Ved å gjøre vårt beste i de forskjellige tjenesteoppdragene Jehova har gitt oss, har vi fått flere velsignelser enn vi kunne ha fått på noen annen måte.

Mats: Det viktigste jeg har lært, er å stole på Jehova i alle situasjoner og se hvordan han vil gripe inn og hjelpe meg. (Sal 37:5) Han har alltid hjulpet meg, slik han har lovt. Og vi opplever fortsatt at han er med oss og støtter oss nå som vi tjener på Betel i Myanmar.

Vi håper at mange unge som har lyst til å gjøre mer i tjenesten, skal få oppleve den samme lojale kjærligheten som Jehova har vist oss. Vi er sikre på at de vil det hvis de lar Jehova hjelpe dem til å vokse og blomstre der de blir plantet.