«Jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans»

Jeg ble født i april 1951 i Nairobi i Kenya. Foreldrene mine var fra India og var sikher. Faren min hadde en svigerinne som ble enke, og han giftet seg med henne som sin kone nummer to. Han hadde altså to koner. Hans første kone, moren min, hadde ikke noe hun skulle ha sagt når det gjaldt dette. Moren min og stemoren min fikk flere ganger barn omtrent samtidig. Så jeg vokste opp med mange søsken og halvsøsken og også en fetter. Vi var sju barn til sammen. I 1964, da jeg nettopp hadde fylt 13, døde faren min.

På leting etter rettferdighet

Da jeg vokste opp, var det mange konflikter og mye forskjellsbehandling. Da jeg senere begynte å studere Bibelen, fant jeg ut at familielivet vårt lignet på den situasjonen Lea og Rakel var i. Jeg la merke til at familien min behandlet de kenyanske tjenerne våre på en dårlig måte, og vi ble opplært til å se ned på dem. Faren min ville at vi skulle bli venner med de europeiske naboene våre, og sa at vi kunne lære mye av dem. Men han ville at vi skulle unngå afrikanere, fordi han mente at vi ikke kunne lære noe av dem. Han ville heller ikke at vi skulle bli venner med folk som hadde pakistansk bakgrunn, for dem skulle vi se på som fiender. Jeg har alltid hatt en sterk rettferdighetssans, og jeg mente at den måten faren min tenkte på, ikke var rett.

Sikhismen er en religion som ble grunnlagt i India av guru Nanak mot slutten av 1400-tallet. Jeg godtok Nanaks lære, blant annet troen på at det er én sann Gud. Men når jeg så all den urettferdigheten som var blant sikher, tenkte jeg at det måtte være noe galt.

Det var ikke det eneste som jeg syntes var problematisk. Sikhismen hadde bare eksistert i noen hundre år, så jeg lurte ofte på: Hva var før det? Hva var den aller første måten å tilbe Gud på som han godkjente? Familien min hengte opp kalendere med bilder av ti historiske sikh-guruer. Men jeg spurte meg selv: Hvordan vet vi hvordan de så ut? Hvorfor skulle noen bøye seg ned for bilder av guruene, slik som familien min og andre gjorde, når guruene selv sa at man skal tilbe den ene sanne Gud?

I 1965, da jeg var 14 år, flyttet familien min til India. Livet der var vanskelig fordi vi ikke lenger hadde så mye penger. Cirka et år senere flyttet vi til Leicester i England. Men vi hadde ikke råd til at alle flyttet samtidig, så to og to flyttet om gangen.

Fra jeg var 16, hadde jeg forskjellige fysiske jobber samtidig som jeg gikk på kveldsskole for å fortsette utdanningen min, som hadde blitt satt på vent. Men det var diskriminering på arbeidsplassen. For eksempel fikk engelske arbeidere bedre betalt enn innvandrere. Rettferdighetssansen min fikk meg til å bli aktivist i en fagforening for unge. Jeg organiserte innvandrerkvinner til å streike for å få lik lønn. Jeg lengtet etter rettferdighet.

Jeg finner løsningen

Første gang jeg møtte Jehovas vitner, var i 1968 da to menn som var Jehovas vitner, banket på døren min. Jeg ble med en gang fascinert av løftet om at Guds rike skal sørge for likhet for alle. En av mennene kom tilbake sammen med kona si. Jeg begynte å studere Bibelen sammen med søsteren min, Jaswinder, og halvsøsteren min, Chani. Etter at vi hadde studert bare seks kapitler, ble vi overbevist om at Jehova er den sanne Gud, at Bibelen er hans Ord, og at det bare er Guds rike som kan sørge for rettferdighet for alle.

Men vi møtte brutal motstand fra familien. Etter at faren min døde, ble halvbroren min familieoverhodet. Stemoren min fikk ham til å motarbeide oss. Han pleide å banke opp lillesøstrene mine, Jaswinder og Chani, og sparke dem med støvler med ståltå. Han visste at jeg hadde juridiske rettigheter siden jeg var 18 år, men han antok at han kunne gjøre hva han ville med søstrene mine. En gang tok han en bibel, åpnet den og satte fyr på den. Han dyttet den opp i ansiktet på dem og sa: «Be deres Jehova om å slukke flammene!» På den tiden hadde vi vært på et par møter i all hemmelighet. Vi ville virkelig tjene den eneste sanne Gud, Jehova, men det virket umulig i den situasjonen vi var i. Så vi begynte å planlegge å rømme hjemmefra til et tryggere sted. Hvordan skulle vi klare det?

I all hemmelighet begynte vi å spare de pengene vi fikk til å kjøpe lunsj og bussbilletter, pluss en del av lønnen min, som jeg ellers måtte gi til stemoren min. Vi kjøpte tre kofferter som vi gjemte i en oppbevaringsboks, og som vi gradvis fylte med klærne våre. I mai 1972, da Jaswinder var nesten 18 år og vi hadde spart opp 100 pund, tok vi toget til Penzance i Sørvest-England. Da vi kom fram, ringte vi de lokale brødrene og søstrene fra en telefonkiosk. De tok varmt imot oss. Vi fikk oss forskjellige jobber, blant annet å sløye fisk, slik at vi kunne leie oss et sted å bo.

Vi fortsatte å studere Bibelen sammen med et eldre ektepar, Harry og Betty Briggs. I september 1972, mens vi fortsatt levde i skjul, ble vi døpt i et lite basseng under scenen i Rikets sal i Truro. Chani begynte som pioner, og Jaswinder og jeg støttet henne økonomisk.

Til India for å utvide tjenesten

Til tross for at Harry og Betty var i slutten av 80-årene, dro de med jevne mellomrom for å forkynne på Scillyøyene, som ligger utenfor sørvestkysten av England. Deres eksempel inspirerte oss til å gjøre noe lignende. Derfor visste vi hva vi ville gjøre, etter å ha snakket med bror Skinner i 1973, som jeg fortalte om i innledningen.

I januar 1974 kjøpte vi enveisbilletter til New Delhi i India. Bror Dick Cotterill lot oss få bo på misjonærhjemmet som gjester. Chani fortsatte som pioner, og Jaswinder og jeg begynte å bruke mye mer tid i tjenesten.

Etter hvert ble vi bedt om å reise til Punjab, en delstat i Nordvest-India. Der bodde vi en stund på et misjonærhjem i byen Chandigarh, og senere leide vi en leilighet. Jeg begynte som alminnelig pioner i september 1974 og ble utnevnt til spesialpioner i 1975. Forkynnelsen hjalp meg til å forstå at det var stort behov for litteratur på panjabi, så flere kunne lære om Jehovas kjærlighet og rettferdighet. I 1976 spurte avdelingskontoret i India om vi tre ville hjelpe til med å oversette litteratur til panjabi. Uten skrivemaskiner eller datamaskiner var det veldig arbeidskrevende. Vi måtte skrive ned den oversatte teksten for hånd og sjekke og korrekturlese den på papir. Når litteraturen skulle trykkes, samarbeidet vi med et gammeldags lokalt trykkeri. Der måtte hele teksten settes bokstav for bokstav.

Gleder til tross for helseproblemer

Omstendighetene våre forandret seg ganske raskt. Jaswinder møtte en bror som hun giftet seg med, og de flyttet til Canada. Chani giftet seg med en tysk bror som var på besøk fra USA, og de flyttet dit. Jeg hadde blitt veldig syk og måtte flytte tilbake til England i oktober 1976. Moren min og broren min, som ikke var imot sannheten, bodde i Leicester og var så snille at de lot meg få bo hos dem. Jeg fikk diagnosen Evans syndrom, som er en veldig sjelden autoimmun sykdom som ødelegger blodceller. Jeg trengte forskjellige behandlinger, blant annet å få fjernet milten. Det var ikke lenger mulig for meg å være pioner.

Jeg ba inderlig til Jehova om at hvis jeg ble frisk nok, så skulle jeg begynne i heltidstjenesten igjen. Og det klarte jeg! Selv om jeg fikk flere tilbakefall, flyttet jeg til Wolverhampton i 1978 og var pioner i et område der de fleste snakket panjabi. Vi laget håndskrevne møteinvitasjoner og fikk kopiert dem i lokale butikker. Deretter delte vi dem ut til folk som snakket panjabi, for å invitere dem til det offentlige foredraget. Nå er det fem panjabi-talende menigheter og tre grupper i Storbritannia.

Avdelingskontoret i Storbritannia visste at jeg hadde oversatt til panjabi i India. Så på slutten av 1980-tallet kontaktet de meg. Jeg begynte å pendle til Betel i London for å utforme fonter og utvikle programvare og for å hjelpe til med å fastsette standarder for gurmukhi-alfabetet. Jeg hadde en veldig travel timeplan. Jeg arbeidet for å forsørge meg, tok meg av mamma, som bodde et godt stykke unna, og pendlet til Betel. Men det føltes veldig bra å kunne være med på arbeidet på Betel.

I september 1991 ble jeg invitert til å bli en del av Betel-familien for å oversette bibelsk litteratur til panjabi. Det hadde jeg overhodet ikke sett for meg. Jeg følte meg ikke kvalifisert, hadde en sykdom og var egentlig over aldersgrensen for å komme inn på Betel. Likevel ga Jehova meg dette fantastiske privilegiet. Jeg var glad for å tjene på Betel, men jeg hadde fortsatt helseproblemer. Mange ganger måtte jeg forklare standpunktet mitt til blod i forbindelse med at jeg fikk cellegiftbehandling og andre behandlinger. Hematologene ble så imponert over at jeg kom meg så godt, at de inviterte meg på et seminar med rundt 40 medisinske fagfolk på et stort sykehus i London. Jeg hadde et ti minutters innlegg om standpunktet mitt til blod. Etter det var det en spørsmål- og svardrøftelse som ble ledet av en bror fra avdelingen for sykehusinformasjon.

Gjennom disse vanskelige periodene fikk jeg kjærlig støtte av søstrene mine, Chani og Jaswinder. Jeg satte også stor pris på hjelpen og omsorgen fra Betel-familien og andre venner. Jehova har hele tiden gitt meg den styrken jeg trenger for å fortsette i oppgaven min. – Salme 73:26.

Jehovas velsignelse gjør meg rik

Gjennom de siste 33 årene på Betel har jeg fått muligheten til å ‘smake og se at Jehova er god’. (Salme 34:8; Ordspråkene 10:22) Jeg blir inspirert av eksemplene til trofaste eldre brødre og søstre. Det er en stor glede for meg at mange av de panjabi-talende personene jeg har studert Bibelen med, har blitt lojale tjenere for Jehova. Jeg har et godt forhold til den nærmeste familien min. Moren min og broren min er ikke Jehovas vitner, men moren min sier ofte: «Du elsker virkelig Gud.» Og da hun etter hvert ble gammel og jeg tilbød meg å slutte på Betel for å ta meg av henne på heltid, sa broren min: «Du gjør en flott jobb. Bli der du er.» Nå bor moren min på et sykehjem ganske langt fra Betel, men jeg besøker henne så ofte jeg kan.

Hver gang jeg har opplevd noe vanskelig, har jeg sagt til meg selv: ‘Vær ikke redd, Kamal. Jehova er et skjold for deg. Din lønn skal bli meget stor.’ (1. Mosebok 15:1) Jeg takker Jehova, som er «en rettferdig Gud», for at han la merke til meg som liten jente, og for at han har fylt livet mitt med meningsfylt arbeid. (Jesaja 30:18) Og jeg gleder meg til den tiden da «ingen innbygger kommer til å si: ‘Jeg er syk.’» – Jesaja 33:24