Jeg klarte å vinne mannen min «uten et ord»

Jeg ble født i 1952 i Romania. Moren min var et døpt vitne, men hun var ikke aktiv i sannheten, så jeg var ikke vant til å gå på møter. I tillegg var det kommunistisk styre i Romania, så det var forbudt for vitnene å trykke litteratur og forkynne. Så de første 36 årene av livet mitt visste jeg ikke hvem Jehova er, eller hva Bibelen lærer. Men i 1988, da jeg og mannen min, István, bodde i byen Satu-Mare, skjedde det noe som forandret livet mitt.

Et tilbud jeg bare måtte takke ja til!

En dag kom mamma på besøk. Hun sa: «Jeg skal en tur til tanten din. Har du lyst til å være med? Og etterpå kan vi dra og handle sammen.» Jeg ble med siden jeg ikke hadde noe annet å gjøre den dagen.

Da vi kom til tante, oppdaget jeg at Jehovas vitner hadde et møte hos henne, og det var ni andre der. Jeg skjønte at mamma hadde blitt et aktivt og engasjert vitne igjen. Det jeg hørte og lærte den dagen, var noe jeg aldri kommer til å glemme.

Da møtet var slutt, kom møtelederen og hilste på meg. «Jeg heter János», sa han. «Jeg la merke til at du fulgte godt med. Likte du det du hørte?» Jeg sa at jeg aldri hadde vært på et møte som dette, og at jeg gjerne ville komme igjen. Så spurte han: «Kunne du tenke deg å undersøke Bibelen?» Det var et tilbud jeg bare måtte takke ja til! Jeg følte at det var Gud som hadde hjulpet meg til å treffe disse menneskene.

Dagen etter introduserte János meg for en søster som heter Ida, og hun begynte å studere Bibelen med meg. Men jeg var redd for hvordan István kom til å reagere når han fant ut at jeg studerte med Jehovas vitner. Jeg prøvde å snakke med ham mange ganger, men han ville ikke høre. Jeg visste at han absolutt ikke likte det jeg holdt på med.

Likevel fortsatte jeg å studere Bibelen og ble døpt i august 1989. Fire måneder senere falt kommuniststyret, og lederen for regimet ble henrettet.

Enda større motstand

Det at kommuniststyret falt, gjorde at Jehovas vitner fikk det lettere. Nå fikk de lov til å holde offentlige møter og forkynne åpent. Men denne nye friheten gjorde at jeg opplevde enda større motstand enn før. István sa til meg: «Det er det samme for meg hva du tror på, så lenge du ikke forkynner fra hus til hus.»

Jeg sluttet selvfølgelig ikke med å forkynne. (Apostlenes gjerninger 4:20) Så jeg prøvde å være så forsiktig som mulig. Men en dag var det noen venner av István som så meg mens jeg forkynte fra hus til hus, og de fortalte det til István. Da jeg kom hjem, skrek han til meg: «Du fører skam over meg og familien vår!» Han truet meg med en kniv mot halsen min og sa at han ville drepe meg hvis jeg ikke sluttet å forkynne.

Jeg prøvde å snakke med István, og jeg sa at han kunne være helt sikker på at jeg elsket ham. Det jeg sa, gjorde at han roet seg i en periode. Men da jeg ikke ville være med i en religiøs bryllupsseremoni til en nær slektning, ble han like rasende som før igjen. Det førte til at han sa mye stygt til meg.

Jeg måtte holde ut med Istváns sinne i 13 år. I den perioden truet han ofte med skilsmisse. Noen ganger låste han døren og nektet å slippe meg inn i huset. Andre ganger ba han meg om å pakke sakene mine og dra.

Hva hjalp meg til å holde ut i denne forferdelige tiden? Jeg ba Jehova om hjelp til å bevare roen, og jeg følte virkelig at han hjalp meg. (Salme 55:22) Jeg fikk også god støtte i menigheten. De eldste og noen erfarne søstre oppmuntret meg til å ikke gi opp. De minnet meg om hva Bibelen sier om at en kone kan vinne ektemannen sin «uten et ord» ved å være lojal mot Jehova og fortsette å holde ut. (1. Peter 3:1) Dette skulle vise seg å være sant i mitt tilfelle.

Plutselig en forandring

I 2001 fikk István et hjerneslag, noe som gjorde at han ikke lenger kunne gå. Han lå på sykehuset i en måned og var på rehabilitering i flere uker etter det. I den perioden var jeg sammen med ham så mye som mulig. Jeg ga ham mat og snakket med ham og passet på at han hadde alt han trengte.

Brødrene og søstrene i menigheten besøkte ham også. István fikk oppleve den kjærligheten og omtanken som finnes blant Jehovas folk. Mange tilbød seg å hjelpe oss med forskjellige ting. Og de eldste var alltid klare til å trøste og støtte oss.

Disse besøkene gjorde stort inntrykk på István, og han begynte å skamme seg over den måten han hadde behandlet meg på. Han så også at ingen av vennene hans kom for å besøke ham. Så da han ble utskrevet, sa han: «Jeg vil studere Bibelen og bli et Jehovas vitne.» Jeg ble så glad at jeg begynte å gråte!

István ble døpt i mai 2005. Fordi han ikke kunne gå, trillet brødrene ham til kanten av dåpsbassenget. Så hjalp de ham forsiktig ut i vannet og døpte ham. István elsket å gå på feltet. Jeg har mange gode minner fra feltturer vi har hatt sammen. Dette var helt utrolig! Den mannen som en gang motarbeidet meg fordi jeg gikk fra hus til hus, samarbeidet nå med meg om å dele det gode budskap med andre!

István elsket Jehova, og han brukte tiden sin til å studere og lære seg bibelvers utenat. Han var glad i å snakke med de andre i menigheten om disse versene, og det var noe som var veldig oppmuntrende for vennene.

Istváns helse ble dårligere og dårligere. Etter flere mindre slag mistet han taleevnen og ble sengeliggende. Gjorde dette at han sluttet å tjene Jehova? Absolutt ikke! Han fortsatte å lese og studere så godt han kunne. Når brødrene og søstrene besøkte ham, brukte han en elektronisk enhet med en enkel skjerm for å kommunisere med dem og styrke troen deres. En bror sa: «Jeg elsker å besøke István. Jeg drar alltid derfra med en god følelse og ny energi.»

Dessverre døde István i desember 2015. Det var et stort tap, og jeg sørget mye. Men jeg følte også på en indre fred. Det var fordi lenge før István døde, hadde han blitt Jehovas venn. Og det er noe av det største jeg har opplevd. Både István og mamma er i Jehovas minne. Jeg gleder meg til å gi dem en klem igjen og ønske dem velkommen i Jehovas nye verden.

Det er over 35 år siden mamma og jeg besøkte tanten min, og det er et besøk jeg aldri kommer til å glemme. Nå er jeg litt over 70 år, og jeg er pioner. Å være pioner er det beste jeg kan gjøre for å takke Jehova for alt det gode han har gjort for meg. (Salme 116:12) Han hjalp meg til å være lojal og bevare roen da jeg opplevde stor motstand. Men jeg lærte at ting kan forandre seg, selv om man blir motarbeidet. Jeg hadde aldri trodd det, men jeg klarte å vinne mannen min uten et ord.