Jehova sørger alltid for en utvei

I 1976 fikk familien min et besøk av tanten og onkelen min som vi alltid kommer til å være takknemlig for. Onkelen min studerte med Jehovas vitner og fortalte foreldrene mine at han hadde lært noe nytt fra Bibelen. Det første han fortalte, var det Jesus hadde sagt i Matteus, kapittel 23, om de religiøse lederne på hans tid. Så nevnte han likhetene mellom de religiøse lederne på Jesu tid og de i vår tid. Moren min, som var en ivrig katolikk, kunne ikke tro at Jesus hadde fordømt dem så direkte. Så hun bestemte seg for å sjekke om det faktisk sto i Bibelen.

Vi bodde i Litauen, som på den tiden var en del av Sovjetunionen. Myndighetene hadde lagt store restriksjoner på religionsfriheten, så det var veldig få som hadde en bibel. Derfor lånte mamma en fra kirken. Hun leste direkte fra den, og da kunne hun se med egne øyne at Jesus faktisk fordømte de religiøse lederne for hykleriet deres. Mamma syntes det var interessant, og fikk lyst til å lære mer. Så hun fikk noe litteratur fra den broren som onkelen min studerte med.

Det tok ikke lang tid før familien vår begynte å gå på møtene hos Jehovas vitner. Fordi arbeidet var forbudt, byttet man på hvor man holdt møtene. Noen ganger ble de holdt i en skog i nærheten. Moren min, tvillingsøsteren min, Danguolė, og jeg ble døpt i 1978. Da var jeg og søsteren min 15 år. Faren min ble døpt noen få år senere.

Jehova sørget for en utvei gjennom ungdomsårene mine

En måned etter at Danguolė og jeg ble døpt, begynte vi å møte motstand på skolen. På et spesielt arrangement i skoleauditoriet skulle elevene synge den sovjetiske nasjonalsangen. Vi ville ikke reise oss for å være med på det på grunn av vår kristne nøytralitet. Lærerne la merke til det og ga navnene våre til rektoren, og han igjen ga beskjed til det hemmelige politiet, KGB. Ikke lenge etterpå kom de hjem til oss og avhørte oss.

Danguolė og jeg måtte også stå imot propaganda som skulle overbevise oss om at det ikke finnes noen Gud. Da vi var 16 år, skulle for eksempel klassen vår skrive en stil med temaet: «Hvorfor jeg ikke tror på Gud.» Jeg var selvfølgelig uenig i det, så jeg skrev «jeg tror på Gud» på et ark og la det på pulten min. Da læreren så arket, ble hun sint og ropte: «Så skriv hvorfor du tror, da!» Jeg ble glad for at jeg fikk lov til å skrive om det jeg tror, og søsteren min gjorde det samme. To av jentene i klassen så det vi skrev, og de begynte også å skrive om hvorfor de trodde på Gud. Dette er bare en av mange opplevelser jeg har hatt som viser at Jehova kan sørge for en utvei i vanskelige situasjoner. – 1. Korinter 10:13.

De brødrene som tok ledelsen, lot oss få låne boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, som er utgitt av Jehovas vitner. Så vidt jeg vet, var det bare fire–fem eksemplarer av den boken i Litauen på den tiden. Danguolė og jeg hadde så lyst til å beholde boken, men vi kunne bare ha den i en måned. Derfor bestemte vi oss for å skrive av hele boken for hånd. Det gjorde vondt i hendene, men vi var overlykkelige for at vi nå kunne bruke denne boken for å styrke troen vår.

I 1982, like etter at jeg hadde blitt 19, ble jeg dømt til to års fengsel fordi jeg nektet militærtjeneste. Jeg syntes det var vanskelig å ha kriminelle rundt meg hele tiden. Men heldigvis var det et annet Jehovas vitne i det samme fengselet som jeg kunne snakke med av og til. Jeg fullførte dommen i 1984, men dette var ikke siste gang jeg skulle sitte i fengsel.

Jeg får en kone som elsker Jehova

Etter at jeg kom ut av fengsel, traff jeg Lidija, en nydelig og åndelig søster som bodde i Ukraina. Vi giftet oss, og etter bryllupet flyttet hun til Litauen. Familien hennes var Jehovas vitner, så hun hadde også opplevd mye motstand mens hun gikk på skolen. Det som hjalp henne til å ikke gi opp, var å tenke på utholdenheten til dem som hadde blitt sendt til nazistenes konsentrasjonsleirer og til Sibir.

På 1980-tallet var Jehovas vitner fortsatt forbudt i Litauen. Så når noen skulle gifte seg, ble bryllupet ofte kombinert med et to-dagers stevne. Sånn var det også da vi giftet oss. Gjestene feiret bryllupet vårt, men vi hørte også på flere taler, sang mange sanger og fikk se fire skuespill. Så vidt jeg husker, var det cirka 450 til stede. Det kom slektninger fra hele Sovjetunionen og til og med noen uinviterte KGB-agenter, som ble gjenkjent av noen av brødrene.

Tilbake til rettssalen

Hvis ikke ett fengselsopphold fikk et Jehovas vitne til å gjøre som myndighetene ville, kunne de finne på å sende ham i fengsel igjen. Så mindre enn et år etter bryllupet vårt var jeg tilbake i rettssalen. Den dagen rettssaken ble holdt, var Lidija, som var gravid, på et sykehus i nærheten. Jeg fikk ikke lov til å besøke henne, men i en av pausene kunne jeg gå bort til sykehuset og stille meg utenfor vinduet hennes. Hun åpnet vinduet, og vi kunne prate litt sammen og oppmuntre hverandre. Senere den dagen ble jeg dømt til tre års fengsel.

To dager senere skjedde det noe tragisk. Lidija mistet barnet. Hun sier at det var så vondt for henne at det føltes som om hun ble revet i to. I tillegg til at hun måtte takle dette, måtte hun tilpasse seg livet i et nytt land. Hun bodde sammen med foreldrene mine, som ikke snakket noe særlig ukrainsk eller russisk – de språkene hun snakket. Men Lidija stolte hundre prosent på Jehova, og foreldrene mine gjorde så godt de kunne for å gi henne den trøsten og støtten hun trengte i denne vanskelige tiden.

Jehova fortsatte å sørge for en utvei

Det jeg hadde lært mens jeg satt i fengsel den første gangen, forberedte meg på den andre gangen. En ting som hjalp meg til å holde ut, var å forkynne for andre. Når man for eksempel skulle til fengselet, ble man fraktet i overfylte kjøretøy og tog. Noen ganger ble 15–20 menn stuet inn på en plass som vanligvis var beregnet på fem eller seks personer. Da jeg ble fraktet til fengselet, brukte jeg denne muligheten til å snakke med de andre om Bibelen. Jeg forklarte hvorfor jeg var nøytral når det gjelder krig og politikk, og at det var grunnen til at jeg hadde blitt arrestert og fengslet. Jeg forklarte også hvorfor jeg synes det er fornuftig å tro på Gud.

Jeg ble sendt til et fengsel i Marijampolė.a Det var cirka 2000 farlige kriminelle der, og så vidt jeg vet, var jeg det eneste Jehovas vitnet. Det var ikke uvanlig at de innsatte ble truet, banket opp og til og med drept av andre innsatte. En gang ble jeg banket skikkelig opp, men heldigvis var det bare den ene gangen. Forholdene var ganske ille, men jeg prøvde å være medfølende og oppmuntre dem som følte seg nede – noe de innsatte ikke var vant til å oppleve i fengsel.

Noe annet som skjedde i fengselet, var at KGB-agenter prøvde å presse oss psykisk. På en eller annen måte visste de hva familien min snakket om hjemme, og de fortalte meg om disse samtalene. Men agentene vridde på det de sa, for at det skulle virke som om familien min kranglet og holdt på å gå i oppløsning. Jeg trodde aldri på historiene deres, men det var ikke før jeg kom ut av fengsel at jeg kunne sammenligne påstandene deres med det familien min faktisk hadde sagt. – Matteus 10:16.

En søster hadde en nabo som hun kjente godt, og som var fengselsbetjent. En gang fikk hun ham til å smugle inn en liten, russisk bibel til meg. Om natten pleide jeg å skrive av noen få vers fra Bergprekenen på et lite papir. Og neste dag, mens jeg jobbet på fabrikken i fengselet, leste jeg versene igjen og igjen når ingen så meg. Til slutt fant fengselsbetjentene bibelen og konfiskerte den. Men da hadde jeg allerede lagret Jesu ord i hjertet mitt.

Lidija ga meg også støtte og oppmuntring som jeg ikke kunne klart meg uten. Hun skrev brev til meg nesten hver dag. Men jeg fikk bare lov til å skrive tilbake to ganger i måneden. Likevel sa hun at brevene mine forsikret henne om tre viktige ting: Jeg var i live, jeg var lojal mot Jehova, og jeg elsket henne fortsatt.

Jehova svarte på bønnene mine

En gang var det en arbeidsgruppe i fengselet som krevde at fengselsledelsen skulle sørge for bedre arbeidsforhold. I mellomtiden nektet de å jobbe, og det ble de hardt straffet for. Så fikk jeg og noen andre beskjed om at vi skulle overføres til en ny arbeidsgruppe som skulle erstatte dem.

Hvis jeg nektet å bli med i den nye arbeidsgruppen, kom jeg til å bli straffet brutalt for det. Men hvis jeg ble med i den, kom de andre innsatte til å se på meg som en forræder og hevne seg på meg. Det innebar ofte å bli banket opp eller knivstukket til døde. Jeg følte et enormt press fra begge sider, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. (2. Krønikebok 20:12) Så jeg tryglet hele tiden Jehova om hjelp.

Plutselig var det en innsatt fra den opprinnelige arbeidsgruppen min som samlet oss og tok oss med for å snakke med arbeidslederen. Han var ikke en venn av meg, vi jobbet bare sammen. Likevel forlangte han at jeg skulle bli værende i den opprinnelige gruppen. Dette utviklet seg til en heftig krangel mellom ham og lederen. Lederen var kjent for å aldri rikke på seg. Men til slutt ga han faktisk etter og jaget oss ut av kontoret. Jeg fikk bli værende i den opprinnelige arbeidsgruppen, og jeg følte meg så lettet. (2. Peter 2:9) Verken før eller siden opplevde jeg at en innsatt støttet en annen innsatt med et så stort engasjement. Dette lærte meg at Jehova kan bruke hvem som helst til å svare på bønnene våre.

Jehova sørget for en utvei for Lidija

Jeg vil gjerne fortelle litt om hva Lidija gjennomgikk mens jeg var i fengsel. Hun trengte en jobb, men det var nesten ingen som ville ansette henne fordi jeg var i fengsel og de ikke ville risikere å måtte ha noe med KGB å gjøre. Hun fikk seg til slutt en jobb med tolv timers arbeidsdager, der hun skulle passe på 30 barn. Det gjorde henne helt utslitt. Men Jehova ga henne styrke til å dra på jobb hver dag. I tillegg kjørte brødre og søstre hundrevis av kilometer fra rundt omkring i Litauen for å trøste henne, være sammen med henne og gi henne russisk litteratur. Hun følte seg aldri alene.

Familien vår tjener Jehova sammen

Etter at jeg kom ut av fengsel, hjalp jeg til med å organisere arbeidet med å oversette litteratur til litauisk. Dette skjedde i hemmelighet. Noen få år senere ble Sovjetunionen oppløst, og arbeidet vårt ble juridisk anerkjent i Litauen. Etter hvert ble det opprettet et litauisk oversettelseskontor. Selv om vi bodde over en og en halv time unna, syntes jeg det var veldig hyggelig å få lov til å være med på å oversette. Jeg gjorde det hver uke i fem år.

I august 1997 ble Lidija og jeg spurt om å hjelpe til på Betel i Litauen. Det var overraskende, men vi ble veldig glade. Vi hadde to døtre: ni år gamle Oksana og fem år gamle Svajūnė. Og vi fikk tre dager på oss til å flytte til en leilighet i nærheten av Betel og få Oksana inn på en ny skole.

Hvordan klarte vi å balansere Betel-tjenesten med familieforpliktelsene? Tidlig hver morgen dro jeg til Betel, og etter at Lidija hadde sendt jentene på skolen, kom hun også. Før jentene kom tilbake fra skolen, dro Lidija hjem, sånn at hun kunne være der når de kom.

Vi gledet oss alltid til fredagskveldene. Da pleide vi å lage mat, gjøre rent, ha familiestudium og kose oss sammen. Vi planla også turer til fjellene, til sjøen eller til andre Betel-hjem i Europa. Vi ville at jentene skulle få se skaperverket og oppleve Jehovas internasjonale familie. Lidija og jeg er så stolte av døtrene våre. De begynte begge som pionerer da de var 15 år. I dag er Oksana og mannen hennes, Jean-Benoit, på oversettelseskontoret i Litauen. Og Svajūnė og mannen hennes, Nicolas, er på Betel i Frankrike.

Fordi Lidija og jeg alltid har fokusert på tjenesten for Jehova og latt det være det viktigste i livet vårt, føler vi virkelig at vi har blitt ett. (Efeserne 5:31; Forkynneren 4:12) Selv om vi ble presset og forfulgt i mange år, følte vi aldri at vi ble overlatt til oss selv. (2. Korinter 4:8, 9) Vi har opplevd gang på gang at Jehova sørger for en utvei, og vi er sikre på at han alltid kommer til å gjøre det.