Jeg fant friheten mens jeg satt i fengsel!

JEG trakk et dypt åndedrag og sugde inn frisk luft. Dette var noe annet enn luften i fengslet jeg nettopp var kommet ut av! Det var nesten ikke til å tro . . . jeg var endelig fri! Fri til å forlate det franske fengslet Villeneuve-sur-Lot. Fri til å vende tilbake til mitt hjemland, Spania.

Jeg ble satt i fengsel da jeg var 23 år, og kom ut da jeg var 28, i 1976.

Etter hvert som jeg kom lenger og lenger vekk fra fengslet, følte jeg stadig sterkere gleden over å ha fått friheten tilbake. Jeg snudde meg enda en gang, for å ta et siste blikk på de dystre murene. Det var én tanke jeg ikke kunne bli kvitt mens jeg satt i fengsel: Jeg hadde alt fått friheten!

I de årene jeg satt i fengsel, hadde jeg vært i fem forskjellige straffeanstalter. Men hvordan gikk det til at jeg ble satt i et fransk fengsel? Det var avgjort ikke for noen god saks skyld. Jeg var forbryter. En dårlig barndom i et oppløst hjem og med en forvirrende religiøs oppdragelse hadde gjort meg til en opprørsk og stri person. Jeg kunne slett ikke få bildet av en kjærlig Gud til å passe med en Gud som piner sine skapninger i en uslukkelig ild. Jeg ble et problembarn. Jeg ble utvist fra fem forskjellige grunnskoler.

Jeg ble født i Barcelona og vokste opp i et dårlig miljø. Da jeg var seks år gammel, ble foreldrene mine separert, og jeg skulle bo sammen med far. Men han gav meg ikke den faste rettledning jeg hadde behov for, og til slutt sendte han meg til en forbedringsanstalt på grunn av min opprørske og ustabile natur.

Jeg kunne ikke unngå å føle sterk bitterhet overfor far. Jeg følte meg sviktet. Og det er vel unødvendig å si at jeg ikke var noe forbedret da jeg kom ut av forbedringsanstalten.

Fremmedlegionen eller spansk fengsel?

Jeg ble to ganger arrestert for mindre forbrytelser. Deretter ble jeg innblandet i smugling og måtte flykte til Frankrike. Da var jeg 20 år. Jeg ble tatt av det franske gendarmeriet (politiet), og de gav meg et valg — enten å gå inn i den franske Fremmedlegionen eller å bli utlevert til det spanske politi. Jeg valgte Fremmedlegionen.

Tre års tjeneste i legionen gav ingen positive bidrag til min personlighet. Da jeg hadde avsluttet min første tjeneste i felten, fikk jeg tre måneders permisjon. Nå kom jeg sammen med en gjeng andre legionærer som var innstilt på å ha det mest mulig moro. For å få endene til å møtes og skaffe oss penger til fest og fyll måtte vi drive med overfall og ran. Det var et «fag» jeg var fortrolig med. Noen måneder senere ble vi arrestert av politiet.

Jeg ble tiltalt for flere forhold, blant dem forfalskning av dokumenter og — det mest alvorlige — for væpnet ran og kidnapping. Denne gangen måtte jeg betale dyrt for min lengsel etter frihet og uavhengighet. Dommen lød på åtte års fengsel! Jeg ble sendt til militæravdelingen i Baumettes-fengslet i Marseille. Der ble jeg satt til å servere mat til de innsatte fra celle til celle. Det var i alt 63 celler. Jeg måtte også sørge for renhold i cellene og gangene.

Et underlig møte

En dag da jeg delte ut mat i noen celler, sa betjenten som gikk sammen med meg: «Dette er vitnene.» Da kunne jeg ikke se dem, for maten ble levert raskt gjennom en luke i hver celledør. Men min første tanke var: «Hvis de er vitner til en forbrytelse, kan de vel ikke ha noe i fengslet å gjøre.» De var naturligvis Jehovas vitner og militærnektere av samvittighetsgrunner.

Da jeg noen dager senere gjorde rent i cellene deres, fant arbeidskameraten min en bok på fransk med blå permer. Vitnene var blitt overført til andre celler, og en av dem måtte ha lagt igjen boken. Arbeidskameraten min gav den til meg, og jeg la den blant eiendelene mine. Senere, på en kjedelig, grå dag, begynte jeg å lese i den. Det var Den sannhet som fører til evig liv. Da jeg var kommet halvveis gjennom andre kapittel, ble jeg trett av den. Men før jeg la den bort, bladde jeg igjennom noen sider framover. Illustrasjonen på side 95 vakte min interesse: «1914», «generasjon», «ende». Jeg ble nysgjerrig og leste hele kapitlet.

Senere gikk jeg til biblioteket, hvor jeg visste at jeg ville finne vitnene. Jeg gikk bort til en av dem og sa: «Vis meg i bibelen din dette med 1914.» Vitnet ble litt forbauset og svarte: «Les først denne andre boken her, så vil du finne svaret selv.» Han gav meg boken ’Skje din vilje på jorden’. Enkelte av punktene i denne boken var litt uklare for meg, men jeg likte den historiske analysen i den.

I luftegården dagen etter bad jeg om flere opplysninger. Et bibelstudium ble startet. Det ble holdt hver dag. Jeg kom med en flom av spørsmål: «Hva med spill om penger?» «Det innebærer griskhet og begjær, og det er ikke kristne egenskaper», var svaret. (Kolosserne 3: 5) Og slik fortsatte det, med spørsmål etter spørsmål om vaner, moral og læresetninger. Hvert eneste svar ble underbygd med Bibelen.

Jeg hadde følelsen av at jeg kom meg løs fra bånd og lenker, som om jeg kom løs fra en hengemyr jeg hadde sittet fast i nesten hele mitt liv. Det var som om fengselsmurene ikke lenger stengte meg inne. De bibelske sannhetene åpnet nye horisonter for meg. Jeg lærte at det menneskelige samfunn, den «tingenes ordning» som finnes i dag, skal bli erstattet av et nytt samfunn med mennesker som elsker Guds lov og rett. Min personlighet forandret seg. I selve fengslet begynte jeg å føle meg fri! — Matteus 24: 3; 2. Peter 3: 13.

Forkynnelse fra celle til celle

Det var forbudt å drive proselyttvirksomhet i fengslet. Men jeg var jo satt til å dele ut mat til dem som satt i cellene. Jeg hadde en sterk trang til å dele den følelse av frihet jeg hadde, med andre. (Johannes 8: 32) Så enten jeg feide gulvene eller delte ut mat, stakk jeg noen blad inn under de tunge metalldørene. Jeg førte til og med opptegnelser fra celle til celle, så jeg kunne huske hvilke nummer av bladene jeg hadde levert. Den gode tiden hadde begynt for meg.

Etter en tid ble jeg overført til flere andre fengsler, deriblant til et fengsel i Paris. Der ble jeg holdt under observasjon en tid for at de skulle finne ut i hvilken grad jeg var farlig. Jeg regnet med at jeg ville bli sendt til et annet fengsel, og søkte derfor om å bli overført til Eysses i den sørvestlige delen av Frankrike. Jeg hadde fått vite at det var vitner i det fengslet.

Og det var riktig at det fantes en bror der, men i de tre årene jeg var i det fengslet, traff jeg ham ikke en eneste gang. Han var i en del av fengslet som jeg ikke hadde adgang til. Men jeg organiserte mitt arbeid så godt jeg kunne. Jeg begynte å dele ut bladene i fengslet og startet flere bibelstudier. Jeg fikk til og med i gang et studium av Vakttårnet med to av de innsatte hver søndag. Til slutt hadde jeg tre bibelstudier — ett med en franskmann, et annet med en spanjer og et tredje med en marokkaner.

Prøver på nøytraliteten i fengslet

I alle fengsler er solidariteten en del av den innsattes etikk. Det kommer stunder da ditt tidligere liv, din rase og din nasjonalitet blir uten betydning, og hver innsatt føler at han er bundet med en felles «navlestreng» til en felles «morkake» — fengslet. Det er som om en er blitt viet til et forbrytersk liv, og dermed er blitt medlem av et slags «fangenes brorskap». Denne felles interesse gjør deg forpliktet til å være med på bråk i fengslet — å sette fyr på cellen din, delta i opptøyer og streiker — når flertallet går inn for noe sånt. Men nå hadde jeg brutt med «brorskapet». Jeg måtte være nøytral og ikke bli innblandet i de andre fangenes virksomhet.

Som følge av min nøytralitet ble jeg rammet av represalier. Tre ganger ble jeg jult opp, en gang ble en bøtte vann helt over sengen min, og jeg ble truet på livet. Likevel var jeg litt forbauset, for dette var det minste jeg måtte vente meg. Andre var blitt stukket ned med kniv eller var blitt skamslått fordi de hadde nektet å være med på opptøyer. Hvorfor kom jeg da så lett fra det? Etter som tiden gikk, ble jeg klar over at jeg hadde en beskytter. Hvordan var det gått til?

Da jeg ble overført fra Paris til Eysses-fengslet, forkynte jeg for en annen av fangene i gruppen. Det var en kar med stor innflytelse og som var medlem av mafiaen. Vi begynte et bibelstudium. Budskapet om Riket gjorde inntrykk på ham, men ikke så mye at han ville forandre på livet sitt. Han sluttet å studere med meg. Men det var han som viste seg å være min beskytter! Hver gang fangene bestemte seg for å organisere en demonstrasjon, grep han inn til gagn for meg og sa at de fikk holde seg unna meg. Men så ble han overført til et annet fengsel.

Omtrent på den tiden ble nye opptøyer planlagt. De aktet å sette fengslet i brann. Jeg bad om å bli satt på enecelle, så jeg kunne unngå eventuelle represalier. I ni dager satt jeg uten å ha noen forbindelse med andre. Den tiende dagen brøt det ut opptøyer, som kulminerte i en brann. Ødeleggelsen var total, og sikkerhetsstyrker måtte tilkalles. Heldigvis kom jeg ikke til skade på noen måte.

Det som var det viktigste for meg, var at jeg trass i alt kunne organisere kampanjer med forkynnelse i fengslet. Nå var jo proselyttvirksomhet forbudt, men fengselsdirektøren støttet meg og sa: «Disse ideene kan ikke skade noen.» Jeg snakket også med de fangene som var tillitsmenn ved hver avdeling, og fikk dem til å dele ut traktater som jeg hadde skrevet på maskin. De hadde adgang til områder som var stengt for meg. Jeg betalte dem for hjelpen med glass med pulverkaffe.

Dåp og løslatelse

Jeg fikk besøk av brødre fra den franske menigheten på stedet. Til slutt fortalte jeg brødrene at jeg hadde lyst til å bli døpt. Men hvordan skulle vi få det til? Det fantes ingen mulighet i fengslet. Ville de slippe meg ut av en slik grunn? Det virket nokså usannsynlig. Det skulle holdes et kretsstevne i byen Rodez, som ligger i nærheten av fengslet. Jeg tok tyren ved hornene og bad om tillatelse til å overvære stevnet.

Stikk i strid med alle beregninger fikk jeg tre dagers permisjon og skulle bare ledsages av brødrene fra den lokale menigheten. Noen av tjenestemennene i fengslet var imot denne avgjørelsen. De var overbevist om at jeg ikke ville komme tilbake. Men tillatelsen var alt gitt.

Den 18. mai 1975 symboliserte jeg min innvielse til Gud ved vanndåpen. Endelig var jeg helt fri! Jeg drog naturligvis tilbake til fengslet — til stor forbauselse for dem som hadde vært imot at jeg skulle få permisjon. Senere fikk jeg ved to anledninger permisjon på seks dager hver gang. Jeg brukte de dagene til å forkynne og komme sammen med brødrene. For en følelse av virkelig frihet!

I januar 1976 ble jeg så endelig løslatt fra fengslet og fikk ettergitt tre år for å ha vist god oppførsel. Så kunne jeg endelig krysse den fransk-spanske grensen. Fem svært intense år av mitt liv lå bak meg. Da jeg kom til Barcelona, tok jeg straks kontakt med en av Jehovas vitners menigheter. For en tørst jeg nå hadde etter å leve et normalt liv!

Veien til ekte forbedring

Nå er jeg gift. Vi har to små sønner og en datter, og jeg kan glede meg over det jeg ikke fikk oppleve i barndommen — en forent og lykkelig familie. Jeg er klar over at Jehova har vært veldig barmhjertig mot meg. Når jeg i Salme 103, versene 8 til 14, leser at ’han har ikke gjort med oss etter våre synder og har ikke lønnet oss etter våre misgjerninger, for hans nåde er så stor’, da skjønner jeg at bare en kjærlighetens Gud kan erstatte denne nåværende onde tingenes ordning med en ny ordning.

Av egen erfaring vet jeg at fengsler ikke kan forbedre mennesker og aldri kommer til å gjøre det. Det som må til, er en indre kraft og motivasjon som påvirker sinnet. (Efeserne 4: 23, NW) Det er så mange som blir ytterligere fordervet i fengslet, og når de blir løslatt, er de nesten varig skadet både moralsk og følelsesmessig.

I mitt tilfelle gikk det heldigvis slik at disse uoverstigelige fengselsmurene raste sammen lenge før jeg ble løslatt. Det finnes ingenting som kan binde sannheten i Guds Ord, og den kan heller ikke sperres inne. Jeg vet det, for jeg fant friheten mens jeg satt i fengsel! — Fortalt av Enrique Barber González.

[Bilde på side 21]

Den tidligere forbryteren Enrique Barber González studerer Bibelen med sin kone og sine barn