Josefus, Flavius

(ca. 37–ca. 100 evt.) En jødisk historieskriver fra en presteslekt. Josefus ble fariseer, og senere utnevnte Sanhedrinet ham til hærfører under jødenes opprør mot Roma. Han het opprinnelig Josef ben Matthias (Josef ben Mattitjahu).

Under jødenes opprør led Josefus og hans menn nederlag i Galilea i år 67. Han overga seg til den romerske generalen Vespasian, som satte ham fri. I tråd med datidens skikk og bruk tok han Vespasians familienavn, Flavius. På det tidspunktet hadde Josefus innsett at Romerriket var overlegent i styrke, og han prøvde å megle mellom romerne og de beleirede opprørerne i Jerusalem. Etter at byen falt for Vespasians sønn Titus i år 70, ble Josefus med Titus til Roma, der han viet seg til sitt forfatterskap. Noen av verkene hans er Den jødiske krig (Bellum Judaicum), Jødenes gamle historie (Antiquitates Judaicae), Mot Apion (Contra Apionem) og hans selvbiografi Josefus’ liv (Vita).

Josefus regnes som en pålitelig, men ikke ufeilbarlig historiker. Verkene hans fyller viktige hull i jødenes historie og gir historiske bakgrunnsopplysninger for enkelte deler av Bibelen. Nest etter Bibelen er skriftene hans hovedkilden til historiske opplysninger om Jerusalem og templet der i det første århundre. Dessuten omtaler verkene hans Jesus, Jesu halvbror Jakob og døperen Johannes. Josefus’ øyenvitneberetning om ødeleggelsen av Jerusalem og templet kaster i tillegg lys over oppfyllelsen av bibelske profetier. – Da 9:24–27; Lu 19:41–44; 21:20–24.