Jeg var en flyktning som fant sann rettferdighet

DET var fremdeles kaldt, og det var snø på bakken, så jeg tok på meg en varm frakk. Deretter svelget jeg en blanding av alt det giftige jeg kunne finne i skapet, blant annet rensevæske (karbontetraklorid). Jeg drog ned til Charles River i Cambridge i Massachusetts og håpet at jeg ville sovne inn der. Men min fortvilte handling førte ikke til døden — bare til et fem dager langt opphold på sykehusets intensivavdeling. Hva var det som fikk meg til å gjøre noe så desperat? La oss se litt på min bakgrunn.

Jeg ble født i Jaffa i Palestina i 1932 som gresk-palestiner og ble oppdratt i den gresk-ortodokse religion. Det innebar at jeg gikk i kirken hver uke og fastet til bestemte tider. Men dette var en meningsløs rutine for meg.

Foreldrene mine var ganske velstående. Familien vår drev nemlig en omfattende engroshandel med mat- og drikkevarer. Da jeg var ti år gammel, ble jeg sendt til kvekernes pensjonatskole i Ramallah og senere til den anglikanske skolen St. George i Jerusalem. Den sistnevnte skolen gjorde et dypt inntrykk på meg — den hadde elever med kristen, arabisk og jødisk bakgrunn, og alle studerte sammen i relativ fred. Skolen underviste i toleranse, gode manerer og høflighet. Men skolen og livet utenfor var to forskjellige ting.

I min barndom hørte stridigheter til dagens orden. Jøder, arabere og briter oppførte seg som skorpioner i en flaske. Da jeg var liten, var jeg vitne til at en mann ble drept utenfor huset vårt. Mange ganger unngikk foreldrene mine så vidt å bli drept i kryssild. Haifa, som var en viktig havneby, ble et bombemål for tyskerne under den annen verdenskrig — og det betydde mer død og ødeleggelse.

Det britiske mandatet over Palestina opphørte i mai 1948, og stridighetene tiltok. I juli 1946 var det mest velrenommerte hotellet i Jerusalem, King David Hotel, blitt sprengt i luften. Døden gjorde helt vilkårlige innhogg i de forskjellige folkegruppene — 41 arabere, 28 briter, 17 jøder og fem andre ble drept. Vår familie bestemte seg for å flykte fra anarkiet. I løpet av en natt drog vi til Kypros, hvor mor hadde slektninger. Far forlot sin forretning og sine eiendommer.

Disse begivenhetene bidrog til å forme mine holdninger i ung alder. Da jeg var 16 år gammel, var jeg interessert i politikk og leste avisene hver dag for å holde meg orientert om begivenhetene. Jeg beundret Egypts leder, Gamal Abd al-Nasser, som svekket den utenlandske innflytelsen i sitt land.

I 1950 flyttet familien vår til De forente stater. Koreakrigen var i gang, og jeg ville gjerne gjøre en innsats for det landet som hadde reddet familien min fra en presset situasjon. Jeg meldte meg som frivillig til flyvåpenet, hvor jeg etter hvert ble sersjant. Men jeg kom aldri så langt som til Korea — bare til flybasen i Omaha i Nebraska.

En reformator på en teologisk skole

Etter at jeg ble dimittert fra flyvåpenet, begynte jeg å studere ved University of Texas og senere ved Ohio University, hvor jeg tok eksamen i økonomi. Jeg uttalte meg temmelig direkte om urettferdighetene i Midtøsten og ble til og med bedt om å forelese om dette emnet. Blant mine tilhørere var en episkopal professor, dr. David Anderson. Han foreslo at jeg skulle ta imot et stipendium og studere videre ved den episkopale teologiske skolen i Boston. Jeg var imot lønnet prestetjeneste og aktet derfor ikke å bli prest. Men i 1958 kom jeg likevel inn på skolen.

Som et ledd i studiene arbeidet jeg ved forskjellige psykiatriske sykehus sammen med sykehusprester. Den teoretiske og akademiske siden ved studiene var meget interessant, men jeg higet etter mer handling og rettferdighet i verden. Jeg dannet derfor en aksjonsgruppe som ble kalt «Hans navn skal kunngjøres blant alle nasjoner». Jeg ville at skolen skulle bli handlingsorientert. Jeg ønsket å følge Jesus ut i verden, ikke bare inn i biblioteket.

Men jeg oppdaget snart at de reformene jeg foreslo, ikke kom til å bli satt ut i livet. Til slutt ble jeg oppfordret til å forlate skolen. På denne tiden ble jeg forelsket i en ung kvinne. Endelig hadde jeg funnet en jeg kunne tenke meg å dele livet med. Jeg følte at vi var som skapt for hverandre. Men så oppdaget jeg at hun ikke gjengjeldte mine følelser. Sjokket ved å bli vraket overveldet meg. Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Det var da jeg forsøkte å begå selvmord.

Jeg blir lærer

Etter rekonvalesenstiden studerte jeg ved Columbia universitet i New York for å bli kvalifisert til å undervise i geografi og historie. Hele denne tiden søkte jeg fremdeles etter noe jeg kalte virkelig kristendom i praksis. Som lærer havnet jeg i South Glens Falls i New York. Der skjedde det en stor forandring i livet mitt. Jeg traff en kollega som het Georgia, og hun ble min kone og livsledsager i 1964.

Jeg var fremdeles sterkt politisk interessert og hørte på senator James Fulbrights innlegg mot krigen i Vietnam. Også jeg var imot den krigen. President John F. Kennedys død i 1963 var et hardt slag. Det virket så sterkt på meg at jeg sørget for å være til stede ved hans begravelse i Washington.

Min søken etter kristendom

I 1966 flyttet vi til Long Island i New York, hvor jeg ble lærer ved Northport High School. Jeg var sterkt opptatt av verdensbegivenhetene. Det var på denne tiden narkotikamisbruket grep om seg og hippiene og de såkalte Jesus-freakene gjorde seg gjeldende. Jeg oppsøkte karismatiske grupper og fant ut at de også kom til kort i forhold til det sanne kristne budskap, og at de la større vekt på føleri enn på handlinger. Jeg opplevde dessuten å høre en prest i den episkopale kirke forsvare krigen i Vietnam. Det forekom meg at enkelte ateister var mer humane enn kirkens folk.

Jeg mistet troen på Gud, men ikke på den politiske verdien av Jesu bergpreken. Slik jeg så det, brøt Jesus hatets onde sirkel med sin lære, og Bergprekenen inneholdt etter min mening løsningen på problemene i Midtøsten. Jeg oppsøkte mange trossamfunn — katolikkene, Frelsesarmeen, baptistene, pinsevennene — men ble alltid sittende igjen med en tom følelse av at de ikke praktiserte den samme kristendommen som de første kristne. Men så i 1974 traff jeg en eiendomsmegler som forandret livet mitt.

Denne mannen het Frank Born. Jeg oppsøkte ham i forbindelse med en eiendomshandel. I samtalens løp tok han fram en bibel. Jeg avviste den straks og sa: «Du kan ikke finne noen som lever etter de prinsippene der.» Han svarte: «Bli med meg og se selv i Rikets sal, Jehovas vitners møtested.» Men jeg ønsket å få svar på noen grunnleggende spørsmål før jeg ville komme til hans Rikets sal.

Det første var: «Har dere et lønnet presteskap?» Svaret var: «Nei. Alle våre eldste står frivillig til tjeneste og underholder seg selv og sin familie gjennom sitt verdslige arbeid.» Det neste spørsmålet mitt var: «Holder dere møter i private hjem for å studere Bibelen, slik de første kristne gjorde?» Svaret var: «Ja, vi har et ukentlig møte i private hjem på forskjellige steder i distriktet.» Han må ha undret seg over det tredje spørsmålet mitt, som lød slik: «Sender deres kirke en prest til presidentinnsettelsene for at han skal be for presidenten?» Frank svarte: «Vi forholder oss nøytrale i alle politiske saker og har ikke noe med dem å gjøre. Vår troskap tilhører Guds rike, som er den eneste løsningen på de problemene som plager menneskeheten i vår tid.»

Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Jeg var utålmodig etter å se disse kristne menneskenes møtested. Hva fant jeg? Ikke føleri, men et fornuftig forhold til Bibelen. Møtene deres var lærerike. Her kunne folk bli dyktiggjort til å forklare og forsvare sin kristne tro. De utgjorde en aktiv gruppe som gikk ut blant folk for å finne dem som lengter etter Guds rettferdige styre. Her hadde jeg svaret på hva som var løsningen på problemene i Midtøsten — folk av alle raser, språk og kulturer var forent i den fredelige tilbedelse av universets Overherre, Jehova Gud. Og alt dette skjedde i overensstemmelse med Kristi eksempel og lære. Her var det ikke hat og strid. Bare fred og enhet.

Jeg ble en døpt forkynner i 1975, og Georgia fulgte meg i denne henseende fem år senere. Vi har to sønner, Robert og John, som deltar aktivt i forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike.

Nye holdninger

I årenes løp har jeg fått nye og mildere holdninger. Tidligere var jeg uforsonlig og militant og hadde liten respekt for andres idealer. I likhet med millioner av andre hadde jeg en tankegang som var påvirket av falsk religion og politikk. Nå forstår jeg at Gud ikke er partisk, og at oppriktige mennesker av alle raser kan tjene ham i fred og enhet.

Blant Jehovas vitner har jeg funnet mennesker med enhver tenkelig bakgrunn og folk som tidligere hatet hverandre. Nå har de i likhet med meg kommet til å forstå at Gud virkelig er kjærlighet, og at det blant annet var dette Jesus kom for å lære oss. Han sa: «Jeg gir dere et nytt bud, at dere skal elske hverandre; at slik som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 34, 35) — Fortalt av Constantine Louisidis.

[Bilde på side 13]

Constantine Louisidis som tiåring, da han gikk på kvekernes gutteskole

[Bilde på side 14]

President John F. Kennedys død i 1963 var et hardt slag