Australias fargesprakende blomsterprakt
AV «VÅKN OPP!»s MEDARBEIDER I AUSTRALIA
Hvert år fra august til og med november — når våren kommer til den sørlige halvkule — strømmer tusenvis av besøkende, deriblant botanikere og andre vitenskapsmenn, til delstaten Western Australia. Det går bussturer langt inn i de sørvestlige og nordlige strøkene. Egne tog fulle av turister tøffer sakte ut i villmarken. Mange lokale innbyggere setter også kursen dit. Hva er årsaken til denne plutselige strømmen av besøkende? Jo, det er blomstringstid i Australia — og det er litt av et fargesprakende skue!
HER kan en se en praktutfoldelse uten like av planteliv i naturlige omgivelser. I tre måneder bugner store områder av viltvoksende blomster. Mediene betegner fenomenet som «et av verdens vakreste blomsterflor». Hvorfor er denne blomsterprakten forskjellig fra det en kan se i et hvilket som helst annet land?
Et enestående og variert planteliv
Én årsak er havet som lenge har isolert det australske kontinentet fra andre kontinenter. Kanskje det er på grunn av kontinentets enestående natur at mange biologer er overbevist om at denne store øya har verdens største mangfold av planteliv. Ikke noe annet sted kommer dette unike mangfoldet til syne på en slik måte som i Western Australia, hvor landet våkner til live og springer ut i en eksplosjonsartet blomstring om våren.
Western Australia er den største delstaten på kontinentet. Den dekker 2,5 millioner kvadratkilometer — det er like stort som hele Vest-Europa. Som følge av dette er landskapet og klimaet svært variert. Når det har regnet mye om vinteren, blir vi møtt av et blomsterflor som spenner fra den fløyelsaktige og forfinede Clianthus formosus til den papiraktige og allestedsnærværende høststråblomsten.
De fleste villblomstene blomstrer i august og september. Noen planter trenger imidlertid mer varme for å kunne vokse, og de blomstrer ikke før i oktober eller november. Så vidt en vet, finnes det imponerende nok 8000 forskjellige arter i Western Australia. De spenner fra et av de største løvtrærne som finnes, karritreet, til den minste snylteplanten, Pilostyles. Mangfoldet innbefatter også verdens eneste orkidé som vokser fullstendig under jorden, Rhizanthella gardneri. En har også noen av de klareste blå blomstene som finnes — en heter Lechenaultia biloba og en annen Dampiera, etter sjørøveren William Dampier. Det finnes også forskjellige svarte blomster, for eksempel Macropidia fuliginosa, som kan minne om en svart kengurufot. Det blir stadig oppdaget nye arter — og det skjer faktisk i så stort omfang at en ivrig botaniker kom med den overdrevne påstanden at det skulle være mulig å oppdage en ny art hver dag!
Forretningslivet blomstrer også
Det er ikke overraskende at det har vokst opp en blomstrende industri omkring dette årlige fenomenet. Det arrangeres minst 14 villblomstfestivaler i året. Turistene blir tatt med på fotturer, bøndene åpner utmarkene sine for besøkende, smykkeprodusentene lager smykker med blomstermotiver, og kunstnerne legger vekt på botaniske detaljer når de lager illustrasjoner til bøker som snart skal utgis. Det finnes også planer om å selge avskårne villblomster på det internasjonale markedet. Men hvordan skal de kunne holde seg friske?
Det er blitt utviklet en spesiell teknologi for å bevare blomstenes utseende og duft. Den innbefatter bruken av en hemmelig oppløsning som sinker blomstenes utvikling og forråtnelse. Det gjør at en kan plukke villblomstene like før de står i knopp, og sende dem til utlandet. Der blir oppløsningen tynnet ut ved at en setter snittblomstene i vann og dermed lar dem gjenoppta utviklingen fram mot blomstringen.
Selv om forretningslivet blomstrer, er det ikke alle som er like glade på denne tiden. Pollenallergikerne ser kanskje disse månedene gjennom rennende øyne og nyser seg gjennom våren. Til sine tider forårsaker dessuten pollenet pussige fenomener. Tenk på hva som hendte i 1992. Etter mye regn og mildvær ble innbyggerne i noen byer forbløffet over å bli utsatt for et klart gult «regn». Det dekket biler, veier og rennesteiner. Dette gule «regnet» ble identifisert av miljømyndighetene som pollen fra ville blomster. Pollenet hadde tydeligvis blåst inn fra de blomstrende markene og skogene i vest. Til tross for disse problemene vil imidlertid de fleste være enige i at skjønnheten og fordelene som er knyttet til dette årlige skuespillet, oppveier ulempene.
Et besøk hos villblomstene
Bli med på en tur ut til villblomstene. Først skal vi sør for delstatshovedstaden, Perth, til Serpentine nasjonalpark. Parken ligger i et område med bratte skråninger og er svært kupert. Elven, som flyter gjennom bratte kløfter og snor seg rundt granittknauser, ender til slutt i en 15 meter høy foss. Kenguruer og wallabyer beiter mellom jarrahtrærne og wandootrærne, mens halsbåndplystrere, praktalvesmetter og meisesangere leker seg i underskogen. Klippebassenger huser soldugg og små blå orkideer, og like i nærheten ligger et lappeteppe av grålilla Melaleuca polygaloides, blekgul Trymalium spathulatum og forbløffende kombinasjoner av grålilla Calytrix depressa og blå Andersonia simplex.
Nå reiser vi lenger sørover til det området som kanskje er det mest fruktbare og populære — Stirling Range nasjonalpark. Denne 1150 kvadratkilometer store parken strekker seg bratt opp mot Bluff Knoll, som med sine 1077 meter er den høyeste fjelltoppen på disse kanter. Klimaet her er annerledes enn i de omkringliggende strøkene. På grunn av dette er det over 1500 arter av blomstrende planter her, og 60 av dem er særegne for dette området. Når vi så drar opp på Toolbrunup Peak, opplever vi en fantastisk utsikt og et variert planteliv. Noen av de aller vakreste blomstene tilhører familien Darwinia. En har til nå oppdaget ti arter av disse plantene i parken, og etter det en vet, er det bare én av dem som vokser utenfor Stirling Range. I september og oktober er det lett å få øye på andre vakre klokkeblomster i tette skogsområder, men en må lenger opp i åssidene for å finne den rosa Darwinia squarrosa. Vi oppdager også en sjelden grønn orkidé og får med oss at det er 23 slike arter i Western Australia.
Siden vi er i nærheten, bestemmer vi oss for å ta en rask tur til Torndirrup nasjonalpark. Heiene her byr på et storslagent syn. Vi oppdager en Banksia praemorsa med dens uvanlig dypbrune blomster — og se! En honningpungmus spiser av noen av blomstene. Her er også orkideen Drakaea elastica, som sender ut en sterk lukt som ligner på lukten av hunnveps. De trekker til seg hannveps, som i sin leting etter en make bærer med seg blomsterstøv til en rekke falske hunnveps. Den stakkars vepsens ugjengjeldte kjærlighet bidrar til bestøvingen.
La oss dra nordover
Etter at vi har besøkt noen av de viktigste villblomstområdene sør for Perth, drar vi nå nordover for å følge Evighetsblomstruten — en rute som bringer oss gjennom en rekke nasjonalparker. Den staute evighetsblomsten, som har gitt navnet sitt til denne ruten, blomstrer i tusentall og nikker velvillig idet vinden stryker den over kronen. Vi stopper ved en gravlund ute på landet hvor grønn Anigozanthos viridis og rød Anigozanthos manglesii pryder de gamle gravsteinene. Skogene preges av Banksia menziesii, Banksia attenuata og Ceratopetalum gummiferum — en busk som har skinnende gule blomster. Har du sett en Caladenia flava blomstre? Nydelig! Vi rusler gjennom busklandskapet, og den blå parykkbusken tar pusten fra oss.
Langs denne ruten har vi 800 blomstrende arter rundt oss. Mange av de mest forbløffende artene vokser like ved veikanten, slik at vi kan se dem fra den firehjulsdrevne bilen vår. Besøkende har ofte bemerket at veikanten noen ganger har så vakre fargesammensetninger at det er vanskelig å tro at det ikke har vært mennesker inne i bildet. Ja, klynger av lysfiolette Cyanostegia corifolia ved siden av busker med gule blomster virker svært godt planlagt, og det mangler heller ikke på moteriktige blåfarger.
Men nå er det på tide å vende hjemover. Vi er fornøyd med de minnene vi har festet på filmen, så derfor motstår vi fristelsen til å ta med oss en eller to blomster som suvenir. Vi husker at det er forbudt å plukke villblomster, selv om de vokser langs veien. Derfor lar vi dem stå med hodene høyt hevet, slik at vårregnet enda en gang kan skylle ned over dem og nye beundrere kan glede seg over deres skjønnhet. Ja, vi har fått se et av de vakreste blomsterflor på jorden. Og idet landskapet tar på seg den glitrende sommerdrakten, ser vi med glede fram til å få se det samme skue neste år og mange år deretter.
[Bilderettigheter på side 17]
Alle bilder gjengitt med tillatelse av West Australian Tourist Commission